Hypertekst - en vev av kunnskap

Vår medieproduksjon, publisering og kollektive hukommelse blir mer og mer preget av datamaskinen. Hypertekst er én måte å organisere informasjon på som gir pedagogiske muligheter innen høyere utdanning. Samtidig må akademia sørge for at kommende lærere er fortrolige med nye måter å omgås symboler på.

Vannevar Bushs Memex har betydd mye for utviklingen av hypertekst og av datamaskinen som medium. T.v. utstyr for kopiering av nye tekster og bilder til mikrofilm, t.h. mikrofilmlager og panel for framhenting og kobling av dokumenter. I midten mikrofilmprosjektører og leseskjermer.

Mennesket kommuniserer med symboler, arkiverer fortiden som symboler og utfører handlinger med symboler. De materielle sporene etter vår symbolvirksomhet utgjør den kollektive hukommelsen.

Den kollektive hukommelsen benytter seg av teknologi. Det har den gjort lenge. Utviklingen spenner over hulemalerier, leirtavler, skriftruller, varianter av bokteknologi, filmruller og høyhastighetsnett. For å nedtegne våre symboler, har vi hele tiden benyttet redskaper og preparerte flater. Vi har brukt fysiske måter å kommunisere disse nedtegnelsene på og utviklet felles symbolkonvensjoner.

Datamaskinen representerer det foreløpig siste store spranget i teknologi for den kollektive hukommelsen. Det er ikke lett å overskue hvor denne utviklingen kommer til å ende. Men noe ser vi konturene av. Hypertekst henger så tett sammen med datamaskinens virkemåte, at den nok blir et av de vedvarende trekk ved digitale medier.

Hypertekst

Hypertekst har vi når elektroniske dokumenter inneholder kryssreferanser - koblinger (eng. «links») - i eller mellom dokumenter. En kobling aktiviseres ved å klikke på den, og maskinen henter fram dokumentet i den andre enden av koblingen. Termen «hypertekst» er både et samlebegrep for denne måten å ordne informasjon på og en betegnelse på dokumenter som er organisert slik («en hypertekst»). En hypertekst kan være et dokument, noen få dokumenter, et bibliotek eller ha regional eller til og med global utstrekning. Datamaskinen egner seg spesielt godt til å holde rede på relasjoner mellom biter av informasjon.

Dagens systemer er resultatet av visjoner med utspring i angivelige problemer ved tradisjonell papirbasert informasjonsteknologi. Inspirert av disse visjonene har universiteter og programvareprodusenter gitt hypertekst konkrete utforminger.

Visjonene

Vannevar Bush, president Roosevelts forskningskoordinator under 2. verdenskrig, presenterte i 1945 en skisse av en maskin han kalte «Memex». Ifølge Bush var forskningsbibliotekenes tradisjonelle metoder for å organisere informasjon ved indeksering og hierarkier utilfredsstillende. De støttet ikke utforskning av sammenhenger på tvers av etablerte hierarkier, i overensstemmelse med hvordan den menneskelige hjernen assosierer. Organiseringen av publisert kunnskap hemmet derfor den vitenskapelige utviklingen.

Memex hadde mekanismer som gjorde det mulig for brukeren å koble dokumenter på kryss og tvers slik at maskinen siden kunne følge koblingene og hente fram dokumentene på skjermen. Memex var et omfattende bibliotek hvor maskinen støttet forskerens kreative prosesser slik Bush så disse, der ny kunnskap lages ved at brukeren etablerer nye relasjoner. Maskinen var for komplisert for tidens teknologi og ble aldri bygd, men betraktes som utkastet til det første maskinelle hypertekstsystemet.

Ted Nelson lanserte termen «hypertekst» i 1965. I leddet «hyper» la han at tekster inngår i relasjoner i mange dimensjoner. Nelson så hypertekst som en måte å håndtere litteratur på. For ham var «litteratur» ikke bare skjønnlitteratur, men også litteraturen til et fagområde. «En litteratur» er for Nelson et system av gjensidig relaterte tekster. I boken Literary Machines beskriver Nelson sin visjon «Xanadu», inspirert av Coleridges dikt «Kubla Khan». Xanadu var et globalt publikasjonssystem for verdens samlede informasjon: «dokuverset». Systemet skulle automatisk sørge for royalties når et dokument ble lest. Et dokument skulle bare finnes ett sted; et sitat innebar en kobling - gjerne tvers over kloden - til den siterte teksten, som så ble hentet inn i den siterende teksten.

Xanadu så heller aldri dagens lys. Det gjorde derimot systemet til Douglas Engelbart. Hans mål i 1960-årene var å komplettere individets kunnskaper, språk og ferdigheter med sofistikerte verktøy, for slik å øke deres kapasitet. Han utviklet et hypertekstsystem med koblingsmekanismer og med både «private» og allment tilgjengelige dokumenter.

Veien videre

Bush, Nelson og Engelbart var ute i ulike ærend, men alle ville organisere den kollektive hukommelsen som hypertekst. På 1970- og 80-tallet ble systemer utviklet i tilknytning til forskning og undervisning. Spesielt pekte Brown University i USA seg ut. Der brukte man i mange år hypertekst i litteraturundervisningen. På slutten av 1980-tallets PC-revolusjon kom også rimelig hypertekstprogramvare for personlige datamaskiner og en rekke kraftigere, profesjonelle systemer. Med den utbredte tilgangen til nettverk på 1990-tallet, har hypertekstsystemer, som det globale World Wide Web, vokst fram. Dette er det foreløpig lengste skrittet i retning av Nelsons visjon om «dokuverset».

Hypertekst og læring

I en hypertekst er ikke informasjonselementene ordnet i én forutbestemt rekkefølge slik som i tradisjonelle trykksaker. I stedet er det koblingene og den enkelte lesningen som organiserer stoffets rekkefølge. Man kan organisere «veier» av koblinger slik at leseren ved å følge én vei blir presentert for et gitt aspekt eller utvalg av stoffet. Brukerne kan velge å avvike fra veien og vende tilbake, eller de kan utforske helt fritt.

Ved hjelp av koblingsveier kan man skreddersy introduksjoner til kurs eller organisere alternative tematiske tilnærminger til samme materiale. Brukeren kan også ha tilgang til selv å legge inn ny informasjon. Hypertekster kan da danne sentrum for gruppearbeider og prosjekter.

Pedagogisk interessante egenskaper ved hypertekst

organisere alternative tilnærminger til et stoff

integrere mange typer informasjon

ha et naturlig sentrum for gruppearbeid

vektlegge et dokuments kontekst

la brukeren styre lesningens framdrift og veivalg

visualisere sammenhenger

oppmuntre til kritisk, undersøkende lesning

Nytt og gammelt

The Canterbury Psalter

The Canterbury Psalter, en før-digital hypertekst fra 1140-tallet...

Egentlig er ikke hypertekst noe nytt. Tekster har alltid stått i relasjon til hverandre. (Den etymologiske betydning av «tekst» er «vev».) Å lese tekster krever læring. Når man leser en ny tekst, danner alle de tekstene man tidligere har lest, en nødvendig forståelsesbakgrunn. «Genre», «tradisjon» og «nasjonallitteratur» er kategorier som knytter sammen tekster. Tekster refererer også til hverandre direkte, for eksempel i faglitteraturens henvisninger til annen litteratur i bibliografier og fotnoter. I papirmediet har hypertekst eksistert lenge. The Canterbury Psalter fra 1140-tallet er bare ett eksempel på hvordan man har fått det til ved å plassere flere tekster og tekstvarianter innenfor samme fysiske dokument.

Men en slik framgangsmåte har sine begrensninger. Hvis verdens litteraturer (Nelson) alltid har inneholdt relasjoner, har ikke papirmediet understøttet disse, fordi hvert dokument er en atskilt fysisk gjenstand uten forbindelser til neste.

Ved sine aktiviserbare koblinger understøtter derimot datamaskinell hypertekst disse relasjonene. Dette er nytt. Samtidig framheves relasjonene og får større tyngde. Leseren ser etter dem og utforsker dem i større grad. Hypertekst oppmuntrer derfor til kritisk lesning.

Utfordringer

Perseus: Interactive Sources and Studies on Ancient Greece, fra 1990-tallet.

... og Perseus: Interactive Sources and Studies on Ancient Greece, fra 1990-tallet.

Boken brukte århundrer på å få et standardisert utseende. Titler, indekser, innholdsfortegnelser og bruken av fonter og skrifttyper er alle presentasjonstekniske grep vi baserer oss på når vi tolker og navigerer i trykt informasjon. Dette har ennå ikke funnet sin form i digitale medier. Særlig gjelder det når vi integrerer video, lyd og simuleringer i dokumentene. Et problem i hypertekst er ofte å vite hvor i teksttilfanget man «befinner seg», hvordan man «kom» dit og hvor man kan «gå» derfra. Alt dette må vi lære oss å håndtere.

Den kollektive hukommelsen er etter hvert preget av den digitale teknologien. Når hypertekst er nært knyttet til datamaskinens virkemåte og det dessuten finnes pedagogiske grunner til å bruke hypertekst, er denne nye teknologien et anliggende for akademia. Det er dessuten viktig at akademia, som utdanner lærere til landets skoleverk, oppdaterer sine studenters «symbolbehandlende kompetanse», slik det heter i St.meld. nr. 24, 1993­94: Om informasjonsteknologi i utdanningen. Lærere er ofte svært teknologiskeptiske. De ser ikke alltid at bøker, tavler og kritt også er teknologi. Særlig gjelder dette humanistene. På den annen side studerer humanistene nettopp menneskets kollektive hukommelse, så de burde ta datamaskinen på alvor . Akademia må bidra til at lærere innen alle fag blir fortrolige med datamaskinen som medium, slik at skoleverket kan motvirke nye kunnskapskløfter i møtet med den nye digitale hukommelsen.

Jon Lanestedt er utviklingskoordinator ved Det historisk-filosofiske fakultets «Prosjekt for nettbaserte hovedfagsstudier» , hvor han utvikler videreutdanningstilbud for lærere gjennom fjernundervisning i World Wide Web (inntil våren 1997, forf. anm.). Han arbeider også med en doktorgrad om hypertekst og den elektroniske boken.

Emneord: Informasjons- og kommunikasjonsteknologi, Matematikk og naturvitenskap, Informasjons- og kommunikasjonsvitenskap, Teknologi Av Jon Lanestedt
Publisert 1. feb. 2012 12:23
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere