- Ikke rør ved kjønnscellene

Børresen har mang en gang fått merke at kritikere av genteknologi har vanskelig for å skille sak og person.

- Jeg er ingen Frankensteinforsker, sier hun, og presenterer gjerne sitt syn på genteknologi som et bidrag til den offentlige debatten.

Anne-Lise Børresen leder DNA-seksjonen ved Avdeling for genetikk på Det Norske Radiumhospital. Hun har ingen motforestillinger mot genteknologi i behandling av sykdom, tvert imot mener hun at moderne genforskning representerer uante muligheter for å hjelpe syke og funksjonshemmede. Derimot kan det få skjebnesvangre konsekvenser dersom vi rører ved kjønnscellene, fordi forandringene i disse går i arv til neste generasjon.

- Vi har våre arveanlegg på lån fra våre forfedre og skal videreføre dem til våre etterkommere. Vi har ikke rett til å gripe inn i det uendelig komplekse arvestoffsystemet. Jeg ser ikke hensikten med det heller, for vi kan benytte andre metoder for å beskytte oss mot alvorlige, genetiske skader, sier hun og nevner kunstig befruktning og fostervannsdiagnostikk.

Børresen peker på at hun ikke automatisk snakker om barn med Downs syndrom, men om barn med alvorlige genskader som fødes til et liv i terapi, ofte med store lidelser og død i løpet av få år.

- For meg er det et etisk dilemma både overfor barna og deres foreldre å la dem leve opp. Moderne medisin har satt oss i en helt ny etisk valgsituasjon, for tidligere døde disse barna under svangerskapet eller rett etter fødselen.

Den norske genteknologidebatten har sporet av i en diskusjon om Downs syndrom skal være et kriterium for abort, mener Børresen, og minner om at Downs syndrom ikke er et ensartet handikap. Noen med Downs syndrom er særdeles velfungerende, med et rikt liv, andre har en så alvorlig skade at de dør i tidlig barnealder, ofte etter omfattende og smertefull behandling.

Mangfold beskytter

- For enkeltindividet kan en genfeil være dødelig, men for menneskeheten er slike genfeil også en ressurs som sikrer vår tilpasningsevne i ulike miljøer. Hvis for eksempel jorden en dag blir bestrålet med et lys som gjør alle brilleløse blinde, ville det være en fordel å ha en øyeskade som krever briller, forklarer Børresen.

Hvis vi kun satser på norsk rødt fe fordi de er særdeles gode melkekyr og har velsmakende kjøtt, mens alle andre fesorter får dø ut, står vi uten kuer den dagen en sykdom angriper, som denne fesorten ikke er motstandsdyktig overfor.

- Gener forandrer seg kontinuerlig i samspill med miljøet, og disse forandringene kan føre til både død og overlevelse for enkeltindividet og menneskeheten, avhengig av miljøet. Slike forandringer er selve dynamikken i evolusjonen, det som driver oss framover. Det var her Hitler tok så feil. Han ville få bort dårlige arveanlegg ved innavl, mens vi i dag vet at vi beskytter oss mot skadede arveanlegg ved å «avle ut».

For vi er alle bærere av seks-syv «skjulte» skadede arveanlegg som kan føre til alvorlige, genetiske sykdommer dersom vi er så uheldige å få barn med en partner som er bærere av en av de samme genskadene. Når vi vet at vi alle har 100 000 forskjellige gener, er sannsynligheten for slike sammentreff små, og mindre jo mer fremmedartet vår partners arveanlegg er.

- Men bidrar ikke fostervannsdiagnostikk og kunstig befruktning til en form for utvelgelse av arvestoff som kan redusere arvestoffenes mangfold?

- Jo, men i så forsvinnende liten grad at det overhodet ikke virker inn på mangfoldet. Når 10 000 mennesker dør i et jordskjelv i Kaukasus, er risikoen langt større for at spesielle arveanlegg som kun denne befolkningsgruppen har, dør ut. Dinosaurene forsvant fordi deres arveanlegg ikke ga overlevelse under nye miljøbetingelser. Svartedauden og folkevandringene førte til store endringer i de berørte befolkningsgruppenes gensammensetning.

Børresen er mye mer bekymret for endringer ute i naturen, som naturkatastrofer og utryddelsen av regnskogen med det reservoar av sjeldne dyre- og plantearter som den rommer. Solstormer kan gjøre ufattelig mye mer skade enn sprekker i ozonlaget. Men det betyr ikke at vi ikke skal ta vare på det vi har, påpeker hun.

Krever solidaritet

Solidaritet med dem som er svakere stilt, er ikke bare en human handling, men sikrer også menneskehetens overlevelse, framholder Anne-Lise Børresen. På den måten tar vi vare på en større genmasse enn hvis vi kun «broiler» fram genene til de individene som er godt tilpasset til dagens miljø.

- Vi må la dem som trenger mest, også få mest. Alle kan ikke få alt eller bli behandlet likt. Vi må bort fra den likhetstankegangen som gjennomsyrer vårt samfunn, for vi er ikke like, sier hun.

Derfor håper Børresen at det innføres en statlig «folkeforsikring», lik for alle, uansett om man har anlegg for bestemte sykdommer eller ikke. Slik kan samfunnet beskytte seg mot at forsikringsselskapene begynner å kreve opplysninger om arveanlegg av sine kunder. Faren for at arbeidsgivere forlanger opplysninger om medarbeideres arvestoff, håper hun blir minimal om kunnskapen når fram.

- Arveanlegg opptrer alltid i samspill med et miljø, og vet du ikke nok om personens miljø, vet du også lite om konsekvensene av personens arvestoff. Opplysninger om arveanlegg kan heller ikke avdekke risiko for trafikkskader og andre skader som følge av uvøren framferd, hyppig syke barn og vanskelige familieforhold, som kan være langt viktigere i et arbeidsforhold.

Genforskningens kritikere framholder at genkunnskap som er utviklet i de beste hensikter, samtidig gjør oss ufattelig sårbare fordi kunnskapen kan misbrukes.

- Finnes det områder innenfor genetikken som av den grunn ikke bør utforskes?

- Jeg mener nei. Vi kan ikke stoppe utviklingen. Mennesket skiller seg fra andre arter ved at vi er kreative. Hvis vi frykter at genkunnskap skal misbrukes i hendene på totalitære regimer, må vi bekjempe skruppelløse maktmennesker og diktaturer, ikke genforskningen. Det samme gjelder andre områder som atomteknologi, med kjernekraftverk og masseutryddelsesvåpen. Vi må ikke begrense forskningen, men bruken av vår nyvunne kunnskap.

Talskvinne for genterapi

Anne-Lise Børresen er en sterk talskvinne for utvikling av metoder for genterapi på kroppsceller. Det kan revolusjonere behandlingen av arvelige sykdommer, kreft og infeksjonssykdommer, uten at genmanipuleringen går i arv til pasientens barn. I genterapi skiftes et skadet gen ut med et velfungerende gen eller eventuelt med et «stimulerende» gen som for eksempel kan øke immunforsvaret.

Foreløpig er forskningen ikke kommet langt i utviklingen av slike behandlingsformer. Å utarbeide diagnostiseringsredskap er første etappe, og her blir HUGO-prosjektet et fantastisk verktøy, mener Børresen. «Det humane genom prosjektet» (HUGO) er et stort internasjonalt samarbeid, med base i USA, som tar sikte på å kartlegge den samlede menneskelige arvemasse. Men Børresen peker på at selv om prosjektet vil være en utrolig kunnskapskilde til å forstå, gjenstår fortsatt spørsmålene: Hva gjør disse genene? Hva er årsaken til at noen av dem ikke fungerer? Og hvordan kan de settes i funksjon igjen? Forholdet kompliseres ytterligere ved at genet hele tiden er i samspill med miljøet, og derfor ikke kan studeres løsrevet fra sine omgivelser.

Samtidig er det overordentlig viktig at kunnskapen fra HUGO-prosjektet styres av helsemyndigheter og gjøres tilgjengelig for helsevesenet, påpeker Børresen. Det er svært uheldig dersom kommersielle interesser sikrer seg patenter på noe av kunnskapen og krever enorme royalties av helsevesenet ved bruk. Problemet forsterkes fordi helsevesenet i USA, verdens ledende land på området, er gjennomkommersialisert. Men Børresen har ingen innsigelser mot medisinske, bioteknologiske firmaer i og for seg, forutsatt at det er åpenhet, og at myndigheter, forskningsmiljøer og næringslivet er i dialog. Bioteknologisk industri kan faktisk hjelpe oss til å drive forskningen framover på en mer profesjonell måte. Hun samarbeider selv nært med flere av dem.

Toleranse og respekt

- Hvordan vurderer du kunnskapsnivået i den offentlige debatten om genteknologi?

- Politikerne har ofte tatt et standpunkt på forhånd og vil ikke høre på fagfolks opplysninger. Hitlers rasehygiene kaster lange skygger, men vår forskning er ikke i nærheten av en slik tankegang. Dessuten er bioteknologi blitt et sekkebegrep som alt mulig samles inn under. Mye av debatten omkring bioteknologi er egentlig en diskusjon om medisinsk teknologi overhodet.

Det er kveld hjemme på Børresens blå kjøkken, og samtalen går mot slutten. Da sier hun:

- Vi bør vise toleranse og respektere hverandres meninger. Genforskere er ikke asosiale individer. Vi er mennesker som alle andre, med våre egne livserfaringer og verdier, som vi trekker med oss i vår forskning. Vi er like opptatt av å bevare det menneskelige mangfoldet for våre barn som alle andre.

Kreftforskningspris

Professor Anne-Lise Børresen (48) ble i september tildelt årets pris fra Kong Olav Vs kreftforskningsfond. Prisen er på 500.000 kroner.

Børresen er internasjonalt kjent for sin forskning innen kreft og genetikk. I samarbeid med kolleger i USA oppsporer hun nye brystkreftgener, og utforsker hvordan de fungerer i kroppen.

Børresen er utdannet i teknisk biokjemi ved Norges Tekniske Høgskole i Trondheim. I 16 år arbeidet hun ved Institutt for medisinsk genetikk ved Universitetet i Oslo. Hun kom til Avdeling for genetikk ved Det Norske Radiumhospital i 1987.