Alma maters døtre eller stedøtre

«Alma mater», den nådige mor: Hennes navn brukes ofte på universitetet. I mange år fostret Alma Mater bare sønner. Hvordan har døtrene hatt det i hennes favn? Alma Maters døtre er tittelen på boken om kvinners historie ved universitetene. Den kommer ut nå i høst.

Ill: Kari Mørk ©

Cecilie Thoresen ble registrert som universitetets første kvinnelige student i 1882. I 1912 ble Kristine Bonnevie den første kvinnelige professor. Senere økte antall kvinner ved universitetet jevnt fram mot 1960-tallet da jentene begynte å strømme til universitetene. I dag er de faktisk i flertall blant studentene. Kvinnelig rektor har vi også fått.

Men skinnet kan bedra: Mennene er fremdeles i flertall i høyere grads studier og blant de vitenskapelig ansatte. Klassekampen karakteriserte i fjor Universitetet i Oslo som den siste mannsbastionen i Norge.

Foreningen Norske Kvinnelige Akademikere (NKA) har hatt laber rekruttering de siste årene, til tross for lange tradisjoner og medlemskap i en internasjonal forening av kvinneorganisasjoner. NKAs leder, Sunni Ese, mener at dette er et problem de deler med mange kvinneorganisasjoner. Kvinner i dag har for liten tid, særlig hvis de har familie. Støtteapparatet rundt dem er for dårlig og arbeidspresset for stort, hevder Ese og understreker at det er viktig at kvinnene nå ikke mister sin nyvunne likestilling.

Men jeg ser også en ny bevegelse i vår medlemsmasse. Utenlandske studenter melder seg inn fordi de er opptatt av våre internasjonale kontakter og mulighetene til å søke stipend hos oss.

Jubileumsbok

Unge jenter i dag tror kanskje kampen om likestilling er vunnet, men kvinnelige akademikere får sjelden de lederjobbene de er kvalifisert for.

Det forteller professor i pedagogikk Suzanne Stiver Lie. Sammen med sosiolog Maj Birgit Rørslett er hun redaktør for Alma Maters døtre glimt fra et århundre med kvinner i akademisk utdanning. Boken kommer ut på Pax forlag i forbindelse med at NKA feirer 75årsjubileum. Denne gangen hadde vi lyst til å sette kvinners plass ved universitetene i et historisk perspektiv, sier Lie. Både Universitetet i Bergen og Universitetet i Tromsø har gitt ut jubileumsbøker i år. I Tromsø har de gitt ut en på hele 360 sider, hvorav kun fire er viet kvinner. Det er nok en gang en usynliggjøring av kvinners stilling ved universitetene.

Lie mener politikerne har vært flinkere enn de akademiske miljøene til å akseptere kvinneforskning. Kvinneforskernes resultater er brukt i lovgivning om blant annet familiers og barns rettigheter. Feministenes ideer er inkorporert i det norske samfunnet, vi har vært leverandører til det politiske og administrative statsapparat. Men fremdeles har mange akademikere problemer med å akseptere disse ideene. Universitetet er på mange måter en konservativ institusjon, sier hun.

Ingen peppermø

Høyere utdanning er et viktig ledd på vei til full likestilling, men ifølge Suzanne Stiver Lie er det en myte at alle dører åpnes for kvinner med en akademisk grad. Mannen får bedre uttelling for utdanning enn kvinnen. Kvinnen finnes gjerne i offentlige stillinger med trygge arbeidsforhold og permisjonsrettigheter. Det er familien som er årsaken til de valgene hun tar i dag, forklarer hun.

Det er nemlig en myte at den kvinnelige akademikeren er en peppermø som bare sitter og leser. Hun er en helt «vanlig» kvinne, med barn i skole, barnehage og hos dagmamma. Fremdeles er disse tilbudene for dårlig utbygd i Norge, og kvinnen har et stort arbeidspress både på jobb og hjemme. Ofte er det spesielt vanskelig for akademikeren å få barnehageplass. Hun er gjerne gift med en høyt utdannet mann, og to personer med høye inntekter stiller langt bak i køen.

Nyskapning

Alma Maters døtre skal gi oss innblikk i hvordan de første pionerene fant seg til rette innen akademia. Boken diskuterer hvordan dagens system av høyere utdanning er lagt opp for kvinner og presenterer det nye som kvinner har tilført utdanningssystemet. Her står Sekretariat for kvinneforskning sentralt, men vi har også fått andre viktige nyskapninger, for eksempel likestillingsråd ved universitetene, og det finnes et eget kvinneuniversitet. Kvinners nyskapning ved universitetene må sees i sammenheng med kvinnebevegelsens krav om likestilling, sier Lie.

Under 1960-tallets studentopprør var feministene sentrale. På den tiden var kvinner usynlige i pensum. All kunnskap om samfunnsstrukturen var basert på forskning om menn. Kvinner har et annet livsløp, andre erfaringer, andre betingelser å leve under, og mye av den kunnskapen vi hadde, stemte ikke for halvparten av befolkningen. Nå har vi kommet til et annet stadium og forsker mer på kjønn og relasjoner mellom menn og kvinner.

Generasjonsskifte

De fleste av dagens professorer ved universitetet ble ansatt på 1960tallet, og da var det få kvinner med doktorgrad. I 1986 forsøkte man å prioritere kvinner i de personlige professoratene, det vil si professorater som opprettes ved å omgjøre førsteamanuensisstillinger. Men de mannlige vitenskapelig ansatte var ikke særlig glade for å bli forbigått av kvinner i en periode med ansettelsesstopp ved universitetene. Dermed fikk alle førsteamanuenser med professorkompetanse anledning til å søke om opprykk. Blant disse var kvinnene ikke i flertall.

Vi kommer til å få et generasjonsskifte blant de ansatte ved universitetene nå, påpeker Lie.

De som ble ansatt i 60årene, går snart av med pensjon alle sammen, og dermed står veien åpen for yngre forskere. Lie er opptatt av at også kvinnene griper denne sjansen. Det er viktig at vi er på banen når mulighetene er så store som nå. Kanskje kan vi jevne ut kjønnsfordelingen i løpet av de neste ti årene.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Sosiologi, Språk og kultur, Historie, Kvinnehistorie, Kvinne- og kjønnsstudier Av Anette B. Wollebæk
Publisert 1. feb. 2012 12:21
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere