Forsker og bedriftsleder: Avhengige av hverandre for resultater

Etter 1970-årene har næringslivets og universitetets folk hatt en tendens til å definere seg i motsetning til hverandre. Men samarbeid mellom bedriftene og universitetene er en forutsetning for videre utvikling. Det er de enige om, forskeren og bedriftslederen som Apollon har invitert til dialog.

Det å være nysgjerrig og forfølge problemstillinger som en selv synes er spennende, er en helt legitim og god grunn for forskning, sier Arild Underdal. De som arbeider med grunnforskning, må være forberedt på å møte samfunnets krav om effektivitet, kvalitet og relevans, sier Ivar B. Ramberg. (Begge foto: Ståle Skogstad)

Prorektor ved Universitetet i Oslo, Arild Underdal, mener det er stimulerende for forskere å bli konfrontert med praktiske spørsmål fra industrien.

Men det er viktig at grunnforskningen ikke blir bundet av det som til enhver tid står på dagsorden. Det å være nysgjerrig og forfølge problemstillinger som en selv synes er spennende, er en helt legitim og god grunn for forskning, framholder han.

Det sies om Norge at vi er et enkelt industrisamfunn som lever av råstoff og energi fra naturen. Uttalelsen undervurderer mengden av kunnskap som settes inn for å få fram disse produktene, sier Ivar B. Ramberg, direktør i Olje- og Gass-divisjonen i Norsk Hydro

A/S. Han understreker at om vi skal fortsette å produsere energi på en måte som holder mål i framtidens samfunn, må samarbeidet mellom universitetet og næringslivet styrkes.

Trenger universitetet å ha en viss avstand til samfunnet for å kunne drive uavhengig forskning?

Avstand i noen sammenhenger kan være viktig. Men jeg er enig med Ramberg i at det bør være god kontakt, sier Underdal.

Forskning skaper verdier

Er vitenskapen en kraft som bidrar til økt produksjon, på linje med andre produktivkrefter som maskiner og personell?

Ramberg: Det er ingen tvil om at forskning bidrar til økonomisk vekst og verdiskaping. Det er viktig at et samfunn som vårt har råd til å satse bevisst på kunnskapsproduksjon. Men ikke glem at om forskning og utredningsarbeid i seg selv er nødvendig, så er det ikke tilstrekkelig. Forskningen er ett element for å gjøre en bedrift konkurransedyktig, markedet et annet, brukerne og underleverandørene er andre viktige elementer. Samfunnets og bedriftenes evne til å omsette kunnskap i faktisk virksomhet er av stor betydning. Det er her vi ofte faller fra. Ingen tar fullt ut ansvaret for å bringe forskningsresultatene videre.

Underdal: Vi må være klar over at forskning ikke alltid fører til nye arbeidsplasser. Kunnskap gir gjerne et konkurransemessig fortrinn, og konkurransefortrinn hos en bedrift gir ofte flere arbeidsplasser. Men mye teknologisk forskning erstatter arbeidskraft med kunnskap og kapital, slik at totaleffekten av teknologisk utvikling blir at vi greier å produsere stadig mer med stadig mindre bruk av arbeidskraft. Det gir oss mange fordeler i form av velstand og tid til andre sider av livet. Men jeg har vært litt bekymret for den sterke tro jeg særlig finner i offentlige dokumenter, på at forskning allment er en viktig kraft for sysselsetting.

Er det en fare for at vi ofrer kvalitet for produktivitet? Da tenker jeg ikke bare i bedriftene, men også innad på universitetet. Det stilles i stadig større grad krav til at vi skal produsere avhandlinger og nye resultater.

Underdal: Jeg tror kravene til økt produksjon er positive. Men blir presset for stort, kan det gå ut over kvaliteten. I Storbritannia sa tidligere statsminister Margaret Thatcher at universitetene skulle få penger ut fra hvor mange kandidater de greide å produsere innen en viss tid. Noen universitetsfolk svarte at det sikkert er mulig å uteksaminere flere, men resultatet blir senking av kvaliteten. Vi ønsker ikke at den situasjonen skal oppstå i Norge, og jeg tror ikke at det er fare for det i dag.

Ramberg: De som arbeider med grunnforskning og organiseringen av den, må være forberedt på å møte samfunnets krav om effektivitet, kvalitet og relevans. Samfunnets vilje til å yte milliarder fra fellesskapets kasse hvert år er ikke noen naturgitt lov, men et resultat av stadig fornyet tillit mellom forskere og folk flest om at det forskere driver med, er vettugt.

Det ligger en utfordring i det å se litt på andre arbeidsformer ved universitetene. Kanskje har man holdt på aktiviteter over mange år som kunne droppes til fordel for nyere problemstillinger. Et mer aktivt syn på fornyelse er en form for effektivitet som det er naturlig at også universitetsforskere tar hensyn til. Vi andre møter dette kravet til daglig, og det «rare» er at mer effektivitet oftest skaper økt trivsel.

Universitetet må endre takt

Hva som til enhver tid er aktuelle problemstillinger i et samfunn, skifter ofte. Hvor «omstillingsvennlig» kan universitetet være?

Ramberg: Universitetet må også omstille seg. Som nasjon står vi overfor noen uvante utfordringer som krever innsats i forskning og kunnskapsproduksjon. Internasjonale beslutninger tas uten Norges deltakelse, men påvirker våre forhold. Ny teknologi utvikles. For eksempel informasjonsteknologi, bioteknologi og materialteknologi. Også sosiale problemstillinger som krig, befolkningsvekst, klimaendringer og nye markedskonstellasjoner gir store utfordringer. Mange av disse problemstillingene krever løsninger, internasjonalt samarbeid og nasjonale bidrag. Dette er en brannfakkel til alle kunnskapsprodusenter i Norge, inklusive universitetene. De må være villige til å gjøre en god del forandringer for å møte utfordringen på et nivå som vi ønsker og krever av oss selv.

Underdal: Det er viktig at universitetene delvis er konservative institusjoner. Spesielt når det gjelder den typiske grunnforskningen, er det viktig at universitetene har en stabil kjerne av virksomhet som primært settes i gang av forskerne selv. Dette er den intellektuelle ballasten som universitetet baserer seg på. Men det er likevel klart at universitetet virker i og for samfunnet. Vi skal hjelpe samfunnet med de problemer det står overfor, og det gjør vi antakelig best ved å forholde oss til de mer overgripende spørsmål Ramberg nevner, i stedet for å følge nitid med fra måned til måned i hva som er mest aktuelt.

Oppdragsforskningen er økende, og mange vitenskapelig ansatte ved Universitetet i Oslo er redde for at dette kan true den frie grunnforskningen. Ser prorektor den samme faren?

Underdal: Faren er snarere at bevilgningene til grunnforskningen blir mindre, og at noen forskere kan gå over fra å være engasjert i mer langsiktige og allmenne problemstillinger til å innrette seg på det som markedet kan finansiere. Problemet er ikke at industrien og andre kommer med oppdrag til oss. Vi må greie å opprettholde en betydelig andel av midler til frie prosjekter. Det blir et tap for norsk forskning totalt om oppdragene skulle bli en nødvendighet for å kunne drive forskning i det hele tatt.

Har ikke industri og næringsliv et ansvar for grunnforskningen også?

Underdal: Jeg synes det er vanskelig å bebreide bedriftene for at de er opptatt av hva de kan få igjen for sine investeringer. De er avhengig av å tjene penger for å overleve.

Ramberg: Det er viktig at universitetet selv setter grensen, både den enkelte forsker og ledelsen har et ansvar her. Volumet av oppdragsforskning må ikke ta overhånd. Man kan ikke vente at industrien ser hvor denne grensen går. Hvis vi måtte velge mellom grunnforskning og anvendt forskning, er jeg ikke i tvil om at grunnforskning er det sentrale. Den må dyrkes og gis levelige forhold ved universitetene, det er ingen andre institusjoner som i så stor grad driver med grunnforskning. Anvendt forskning foregår mange steder innenfor instituttsektoren og i industribedriftene selv.

«Ingen humanister til Hydro»

Under denne overskriften hadde Norsk Studentunions avis Studentforum i høst et intervju med Norsk Hydros personaldirektør, som uttalte at Norsk Hydro er profittorientert og avhengig av å produsere og selge varer. Han konkluderte med at de ikke har behov for humanister.

Uttalelsen vitner kanskje om at næringslivet ikke har nok kjennskap til universitetets virksomhet. Vet de hva kandidatene herfra faktisk kan?

Ramberg: Vi i næringslivet bør utvise mer aktiv interesse for å få den innsikten og dermed etablere kontakter både når det gjelder forskningsprogrammer og rekruttering av kandidater. Samspillet mellom ulike fagområder er en forutsetning for å løse de komplekse utfordringene vi står overfor. Vi er ikke flinke nok til å bruke den ekspertisen vi har samlet.

Underdal: Jeg tror at vi i framtiden vil se mer sammensatte «team» i næringsliv og industri. Kanskje er det her som på universitetet en viss tradisjonsbundethet, man bruker den metode og ekspertise som har gitt resultater tidligere. Lagtenkning er en utfordring. Innen en virksomhet vil man i framtiden ha kunnskap på ulike områder og behov for å bringe dem sammen. Jeg tror ikke minst at humanistene har et uutnyttet potensial, og vil komme noe sterkere inn, men det er urealistisk å se næringslivet som et hovedmarked for humanister.

Universitetet i Oslo arrangerte tidligere i år en arbeidslivsmesse. Bedrifter ble invitert til å presentere seg og til å bli presentert for studentene. Svært få av de inviterte møtte opp. Et liknende arrangement ved Universitetet i Bergen ble avlyst på grunn av manglende interesse fra næringslivet. Hva kan være årsaken til dette?

Ramberg: Det er vanskelig å si og litt overraskende. Jeg ville umiddelbart trodd at det var interesse for å møte studenter på den måten. Et svar kan være at mange av de inviterte bedriftene er inne i en periode med stillingsstopp eller nedbemanning, og ikke er interessert i å gå ut på markedet for å sende ut negative meldinger om jobbmulighetene. Men industrien er også konservativ, de henvender seg til de tradisjonelle rekrutteringsmiljøene, i stedet for å se videre og bredere på hva markedet egentlig har å tilby. Det er en stor utfordring for universitetene å få dette bedre til neste gang, i egen interesse, for nasjonens beste og selvsagt også for industrien.

Underdal: Universitetet framstår som veldig sammensatt, i motsetning til Norges tekniske høgskole og Handelshøyskolen BI. Universitetet i Oslo virker dermed mer utydelig. Det er ikke så lett for industrien å finne en adressat hos oss som kan dekke deres behov. Dessuten har slike messer en tendens til å bli ad hocarrangementer. Vi hadde en arbeidslivsmesse i fjor og en i høst, men foreløpig er ikke dette noe vi har en tradisjon for. For å lykkes må vi satse over tid, tåle noen nederlag i starten og være villige til å markedsføre arrangementet. Vi må også gi bedre informasjon om hva slags kunnskap kandidatene sitter inne med. Får vi det til, kan vi kanskje om et partre år ha interessante møter mellom deler av næringslivet og universitetet.

Dårlig »image»?

Det sies at universitetet sliter med et «image» fra 70-årene, og at dette er et hinder for samarbeid.

Underdal: Jeg har merket at noen henger fast i den forestillingen mer i næringslivets organisasjoner enn i bedriftene. En og annen som var student på den tiden, har ikke helt ajourført kartet etter det. Men jeg tror det er stor variasjon i oppfatningene. Mange vet mye om oss og hva vi driver med.

Ramberg: Det skjedde en viss polarisering i 70-årene, og det ble dannet en del stereotypier. Slike er gjerne tunge å bli kvitt. Jeg møter sjelden folk som tror det bare finnes langhårede akademikere eller «glattslikkede» industrifolk. Men begge parter synes i stor grad å være opptatt med sitt. Norge har ikke råd til at en slik situasjon vedvarer. Det dreier seg mye om holdninger, og det er et felles ansvar for akademia og industrien, spesielt for ledelsen, å endre på dette.

Nå får Universitetet i Oslo to eksterne representanter i kollegiet. Hva kan disse bidra med?

Underdal: De kan bidra positivt ved å se institusjonen utenfra og ved at de er ubundet av interne lojaliteter og bånd. Vi kan få inn ekspertise og kunnskap om styring og ledelse som vil kunne være nyttig. Vi må jo se i øynene at de fleste av oss som sitter i universitetsledelsen, ikke er trenet i lederskap. Vi utvikler forhåpentligvis noen kvaliteter over tid, men begynner ofte som amatører. De eksterne representantene skal også bidra til å knytte forbindelsen til samfunnet, tjene som mellommenn eller kvinner. Her er jeg litt mer pessimistisk. Jeg tror at vi må kommunisere med omverdenen på mange andre måter enn gjennom styrerepresentanter.

Ramberg: Eksterne representanter i styret tror jeg er sunt. Ikke minst for å trekke inn de problemstillingene man arbeider med utenfor universitetet, utenfor murene så å si. Det er viktig at universitetet får tak i de personene som virkelig har tid og engasjement til å bidra. Det må jo være mulig i en befolkning på fire millioner.

Underdal: Akkurat på dette punktet er det vi har vært litt skeptiske. Vi er helt avhengig av ressurssterke mennesker med engasjement og tid. Hvis ikke, kan de bli en form for «sleeping partners» som ikke bidrar i den ene eller andre retningen. I verste fall blir de forstyrrende elementer som bringer inn ting som er på siden av styrets egentlige arbeid.

Har universitetet forpliktelser overfor industrien, Underdal? Skal vi fôre dem med viten?

Underdal: Ja, det skal vi. Og det gjelder ikke bare industrien. Vi har forpliktelser overfor hele samfunnet. At universitetets eksistens avhenger av å produsere kunnskap for samfunnet, er hevet over tvil.

Av Anette B. Wollebæk
Publisert 1. feb. 2012 12:20
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere