Barnløshet vanskelig å akseptere

De fleste kvinner stiller ikke spørsmål ved om de skal ha barn eller ikke. Spørsmålet dreier seg snarere om når tidspunktet er riktig. Det er først når graviditeten uteblir, at de blir nødt til å tenke seg muligheten av et liv uten barn.

Å gå til helsevesenet for å lage barn kan være en langvarig og vanskelig prosess. (Foto: Eva C. Mortensen)

Enkelte bruker opptil åtte år av sitt liv på å prøve ut absolutt alle tenkelige metoder for å bli gravide.

Jeg synes det tar for lang tid før folk innser at de ikke kan få barn. De vegrer seg mot å ta beslutninger i forhold til et barnløst liv og kommer altfor sent i gang med å leve det livet som tross alt skal leves, sier gynekolog Johanne Sundby ved Seksjon for medisinsk antropologi.

I fjor tok hun doktorgraden på årsaker til og virkninger av infertilitet blant norske kvinner. Særlig er hun opptatt av de psykologiske konsekvensene. Sundby understreker at mange av reaksjonene på barnløshet er felles for både kvinner og menn. Når hun valgte å konsentrere seg om kvinnene, var det fordi infertilitet i sterkest grad rammer dem: Det er gjerne kvinnene som lider mest under barnløsheten og som klandres mest for den. Dessuten behandles infertilitet oftest med kvinnen i fokus. Når helsevesenet måler fruktbarhet, er det «per kvinne».

Ved siden av å ha forsket på emnet, har Sundby selv opplevd infertilitet på kroppen. Hun fikk ikke barn. Men hun fikk en forskerkarriere.

Jeg ble så lei av alle de mislykkede forsøkene at jeg omsider bestemte meg for å sette en sluttstrek. På mange måter var det en lettelse etter altfor mange skuffelser, sier Sundby.

Ikke fulgt opp

Hun mener at helsevesenet har forsømt seg i forhold til folk som ikke lykkes med å få barn. Etter å ha vært gjennom utallige undersøkelser og prøverørsforsøk, overlates de helt til seg selv.

Når man ikke har greid «å lage barn på dem», slippes de fri og blir ikke fulgt opp, sier Sundby. Hun mener at helsevesenet må ta et ansvar for å forberede folk på hva slags reaksjoner som kan komme når de ­til tross for iherdige forsøk ikke klarer å få barn.

Folk må gis en realistisk ramme. Man kan ikke «piske en syk hest» for lenge, sier Sundby kontant.

Hun legger imidlertid ikke skjul på at det at man ikke får barn, er et voldsomt eksistensielt drama. De hun har vært i kontakt med, ser det å formere seg som selve meningen med livet som noe naturgitt. Kvinner flest føler et sterkt behov for å gjennomleve selve den kroppslige opplevelsen ved å gå gravid og å føde. Mange har også et nærmest genetisk behov for å lage sitt barn et barn som likner på en selv. Eiendomsbehovet er dessuten sterkt til stede.

Å få barn betyr for mange også at de legitimerer forholdet de er i, på en ny måte. Man er ikke lenger bare et par, man er foreldre. For kvinnen er det spesielt viktig at hun ikke lenger bare er datter, men også mor.

Kvinnen tar initiativ

Ifølge Sundby er det gjerne kvinnen som tar ansvaret både for prevensjon og for tidspunktet for å få barn. Hun er ofte tidligere ute enn mannen på det siste.

Kvinnen forhandler gjerne om «det ikke er nå det passer å få barn», mens mannen forhandler om «vi ikke kan vente litt», sier Sundby.

Faren med å vente for lenge er at det blir vanskeligere å bli gravid med årene. Kvinner over 30 har ikke så lett for å få barn som yngre kvinner. Hvis de i tillegg røyker og drikker kaffe, har de flere odds mot seg. Sundby understreker imidlertid at de aller fleste som vil det, får barn. Under tre prosent av den kvinnelige befolkningen er barnløse av biologiske årsaker. Har man passert 35, er man sent ute og må regne med mye lenger ventetid enn vanlig. Kvinner som er født på 50tallet, ser ut til å få færre barn enn kvinner som er født på 40-tallet. Antakelig fordi de førstnevnte venter mye lenger før de setter i gang med barneproduksjon, tror Sundby.

Må stå på litt

Hun understreker dessuten at det er nødvendig å «stå på litt» for å bli gravid. For de færreste holder det med samleie én gang i uken.

Har det i for stor grad blitt en menneskerett å få barn?

Sundby synes spørsmålet rommer mye av en populæroppfatning, men understreker likevel at det er et poeng.

Teknologien åpner for at stadig flere kan kreve noe de i utgangspunktet ikke er skapt for å oppnå. Jeg stiller meg skeptisk til å drive dette for langt, sier hun.

Hun peker også på at den hjelpen par får ved den såkalte prøverørsmetoden, er det fjerneste man kan komme «et koselig seksuelt møte».

Å måtte gå til helsevesenet for å lage barn er en langvarig, vanskelig prosess, der utenforstående gransker både seksuallivet ditt og kjønnsorganene dine. Selv folk som har lykkes med å få barn med prøverørsmetoden, opplever ofte i ettertid at de har et infertilitetsproblem. Barnet har jo langt fra blitt unnfanget i en kjærlighetsakt, sier Sundby. Hun understreker likevel at gleden over å ha fått et barn for dem som lykkes, langt overskygger måten barnet har blitt unnfanget på. Verre er det for dem som ikke får det til.

Depresjon og sorg

De fleste opplever det først som et sjokk at de ikke klarer å bli gravide. Så følger depresjon og sorgreaksjoner. Mange kvinner får et negativt forhold til egen kropp fordi den «ikke stiller opp». Seksuallivet blir gjerne også mindre lystbetont, når den etterlengtede fullbyrdelsen ikke skjer.

Sorgreaksjonen hos en kvinne som ikke får barn, blir ofte ikke tatt på alvor eller forstått av folk rundt henne. Mange har vanskelig for å forstå at hun opplever barnløsheten som et tap. For rent konkret har hun jo ikke «mistet» noe, sier Sundby. Selv mener hun at det er viktig for kvinnen å få lov til å sette ord på hva hun føler.

Det som skjer, er jo at hun mister en drøm som hun har vært helt sikker på skulle realiseres. Selv kan jeg fortsatt få en litt vond opplevelse i kroppen når jeg tenker på at den aldri skal få barn, sier hun.

Sundby understreker at også mannen sørger over det barnet som ikke kommer. Han bruker også mye energi på å trøste kvinnen, slik at det i noen tilfeller overskygger eller kamuflerer egen sorg.

Sorgprosessen tar for de fleste uforholdsmessig lang tid, med håp og sorg og nytt håp og ny sorg for hver mislykkede behandling.

Mange av dem jeg har intervjuet, ønsker at de hadde blitt ferdige med det hele tidligere, slik at de kunne fått mer ut av livet på andre fronter. Det viktigste rådet jeg kan gi folk, er at de ikke i for stor grad må innrette livet sitt bare med tanke på at det skal komme et barn. Det er viktig å skape seg et godt liv uansett. Skulle et barn likevel komme, kan de heller ta det som en positiv overraskelse, sier Sundby.

Hennes materiale viser at barnløse stort sett klarer seg bra når de bare innstiller seg på det. Særlig går det bra dersom parforholdet tåler støyten og varer. Adopsjon er også en mulighet for mange.

De som forblir barnløse, engasjerer seg aktivt i jobb og samfunnsliv og gjør mest mulig ut av det. Dessuten har mange et overskudd til omsorg overfor andre som barnefamilier ofte mangler, sier Sundby. Hun understreker at barnløshet for de aller fleste ikke blir den tragedien de hadde trodd det skulle bli.

Fruktbarheten kan påvirkes av:

  • Høy alder (over 35 år) hos kvinnen
  • Seksuelle problemer ­ sjelden samleie
  • Kjønnssykdommer, for eksempel chlamydia og gonoré
  • Kaffe, røyk, alkohol
  • For mye stress, for eksempel på jobben
  • Miljøforurensninger
  • Høy temperatur (hos menn)
Emneord: Medisinske fag, Klinisk medisinske fag, Gynekologi og obstetrikk, Helsefag, Samfunnsmedisin, sosialmedisin Av Gro Lien Garbo
Publisert 1. feb. 2012 12:22
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere