Bibelens flertydige fortellinger

Teologer har tradisjonelt lagt vekt på å finne den riktige tolkningen av skriftene. Representanter for den nyeste utviklingen i nytestamentlig forskning ser det som en viktigere oppgave å åpne fortellingene for ulike lesemåter.

Senmiddelalderens mysteriespill kan betraktes som dramatiserende lesninger av Bibelen. Bildet er en fortolkning fra 1800-tallet av et mysteriespill i England. «Torgspill» ble framført på og omkring mobile vogner som ble trillet rundt til forskjellige framføringssteder. (Ill. fra «Aktionsteater middelalder», Kunstakademiets trykkeri, 1975)

Det er få tekster folk leser så dårlig som Bibelen. De åpner seg ikke for flertydighet, sier Trond Skard Dokka, førsteamanuensis ved Det teologiske fakultet. Hans kollega, professor Halvor Moxnes, supplerer ved å henvise til at mange, ikke bare fundamentalister, men også for eksempel journalister, tolker hvert enkelt vers dogmatisk som en selvstendig meningsbærende enhet med et eviggyldig budskap. ­De setter ikke tekstene inn i en sammenheng, sier han.

Men Moxnes og Dokka innrømmer også at teologer, til tross for teologisk forskning og utdanning av prester i Norge gjennom snart 200 år, ikke har vært flinke nok til å formidle den nytestamentlige forskningen. I lange perioder har teologien heller ikke vært spesielt åpen for nye måter å arbeide med tekster på, og innen det dominerende perspektivet den såkalte historisk kritiske metoden har man i liten grad reflektert over forskerens egen rolle i tolkningsarbeidet.

I den historisk kritiske forsk ningen har man på forskjellige måter stilt historiske spørsmål, eksempelvis knyttet til den historiske Jesus: hva han faktisk sa eller gjorde, når og hvor. Spørsmål har også vært rettet til dem som samlet evangeliene, enten ved å betrakte dem som redaktører eller som forfattere. Men hele veien har interessen vært en form for opp rinnelighet: å komme så nær kilden som mulig, sier Dokka. Han hevder at tradisjonell historiskkritisk lesning ofte har operert i entydighetskategorier:

Teksten har i dette perspek tivet opprinnelig hatt en mening, som det gjelder å identifisere og beskrive så nøyaktig som mulig.

Tverrfaglighet

Fornyelsen i bibelforskningen skjer nå ved at teologer inngår i en dialog med andre fag og bevisst bruker deres metoder og modeller. Moxnes representerer en retning som har samfunnsfag, spesielt sosialantropologi, som samtalepartner. Dokka hører til dem som bygger på innsikter i litteraturvitenskapen. Hva er typisk for de to retningene?

Det litterære perspektivet

Den litterære retningen utgjør nok den største utfordringen til den historisk kritiske forskningen ved at den i mange versjoner neddemper den historiske interessen og ikke vil gi verken tekstens for fatter, forfattergruppering eller de første adressatene noen tolkningsforrang. Man vil bestride at de er til hjelp for vår tilegnelse og lesning.

Jeg mener at bibeltekstene er flertydige og at det er en illusjon å tro at noen som helst tekst kan innfange og holde fast ved en mening som er stabilt gitt i og med bokstavene. Hvis en tror det, overser man viktige sider ved det å uttrykke og kommunisere mening, sier Dokka.

Når jeg snakker om flertydighet, er det med utgangspunkt i de sider ved teksten som nødvendigvis er ubestemte. Flere ledende litteraturteoretikere har pekt på at en tekst aldri vil være i stand til å gi en uttømmende beskrivelse av virkeligheten. Den vil gi virkeligheten en bestemt, lineær orden som jo ikke er den måten vi ser virkeligheten på: Når vi ser en utsikt, ser vi alt på én gang, men det lar seg ikke gjøre å beskrive alt på én gang. Og det vil alltid være noe som teksten er taus om og som blir stående som «hull» som en leser rekonstruerer ved å hente fra egne erfaringer og forestillinger.

Sauen i krybben

At «hullene» kan åpne for frie og frodige rekonstruksjoner, viser Dokka i en artikkel som presenterer et av mysteriespillene fra engelsk senmiddelalder, Secunda Pastorum, knyttet til ull- og sauebyen Wakefield i Yorkshire, England. Det handler om hyrdene på Betlehemsmarkene julenatt og kan betraktes som en «lesning» av juleevangeliet i Lukas 2. Spillet bearbeider bibelmaterialet i lys av en årlig Kristi legemes fest, og stadige revisjoner har ikke minst vært basert på publikums reaksjoner. Slik reflekterer det ifølge Dokka en folkelig bibellesning, tross spor etter en individuell forfatter.

I Secunda Pastorum spiller publikums egen virkelighet med i lesningen ved at en kjent samtidsfortelling blir plassert inn i en kjent bibelfortelling. I korte trekk handler samtidshistorien om den beryktede sauetyven Mak, som stjeler en sau når de tre hyrdene sover og tar den med hjem til kona, Gyll. De to belager seg på det som må komme når hyrdene har undersøkt hvordan flokken har greid seg gjennom første del av natten. De vil ikke rekke å spise sauen, så det levende dyret svøpes og legges i en krybbe. Gyll legger seg og later som om hun er i barsel etter å ha født samme natt.

Under hele åstedsundersøkelsen holdes hyrdene borte fra krybben for ikke å forstyrre barnet. Etter at hyrdene har bedt om unnskyldning for sine anklager og forlatt stedet, kommer en av dem på at et barselbesøk uten gaver ikke går an. Og da en annen hyrde vil kysse barnet etter å ha vendt tilbake, går det som det må: What the dewill is this? He has a long snowte?

Hyrdene avslører omsider det hele og Mak får en slags straff. Resten av spillet er i større grad viet den kjente bibelfortellingen hos Lukas.

Illustrasjon

Den sosialantropologiske retningen i bibelforskningen forsøker å gripe det sosiale og moralske systemet som ligger under de nytestamentlige tekstene. Ruinbyen Efesus gir et bilde av den «æreskulturen» Paulus var omgitt av, med en mengde statuer, innskrifter, æresseter i teatre osv.

Mønster for lesning

En dramatiserende lesning av Bibelen som dette spillet, blir for Dokka et mønster for hva lesning alltid er: en visualisering og levendegjøring av den verden og de hendinger som teksten vitner om. Siden enhver tekst gir ufullstendige opplysninger om det den framstiller, må vi komplettere for å få et bilde av det framstilte. I Lukas 2 kan vi ikke se for oss «noen hyrder» uten å bestemme deres antall, utseende, påkledning, osv. Secunda Pastorum viser hvordan teksten er blitt utfylt ved at det for eksempel er tre hyrder som har navn (Coll, Gyb og Daw) og forskjellig psykologi. Ingen av disse utfyllingene måtte nødvendigvis være akkurat slik, men det er nødvendig at bibelteksten blir utfylt.

Spillet demonstrerer også et annet leseteoretisk poeng: det å lese en allment kjent og klassisk tekst som Bibelen, er alltid å lese en lesning av den. Ifølge Dokka kjenner vi og forholder oss til teksten alt før vår fysiske lesning av den; bokstavene tjener i første omgang til å gjøre nærværende den kulturelle teksten vi på forhånd kjente. For mysteriespillets publikum hørte Lukas 2 med blant de kulturelle grunnfortellingene. Som en gjenfortalt bibeltekst var den etablert hos enhver.

Men hyrdehistorien slik alle kjente den, hyrdehistorien som kulturell tekst, var ikke simpelthen en muntlig versjon av bibelteksten; den var en omfattende videreutvikling av den. Det er denne langt fyldigere kulturelle teksten forfatteren/revisoren av Secunda Pastorum (den ellers uidentifiserte The Wakefield Master) har forholdt seg til, ikke primært de sparsomme skrifttegnene hos Lukas. Han har altså lest en lesning av bibelteksten.

Fortolkningens grenser

Når mange av Bibelens grunnfortellinger er så fattige på håndfaste detaljer (eksempelvis fins det ingen som helst tilløp til å beskrive Jesu utseende), blir de ifølge Dokka mer åpne og inviterende enn mange skjønnlitterære tekster. Men det fins også grenser for mulige rekonstruksjoner.

Det er helt legitimt å finne nye forestillinger i de gamle skriftene på bakgrunn av nye erfaringer, sier han, men understreker at det ikke betyr at enhver mening eller fortolkning er like god eller mulig.

Det kan være problematisk å framheve Bibelens flertydighet og at alle bør har rett til å lage sine utfyllinger og tolkninger. Slik kan man frata seg selv muligheten til å kritisere fundamentalistiske syn. Hvorfor kan ikke fundamentalistene ha rett i at «Dyret er EU» og liknende uttalelser? Én ting er å fremme leken og fantasifull omgang med skriftene, men det er også en utfordring å fremme ansvarlighet.

Med et litterært perspektiv på Bibelen ender man ikke med å lage fiksjon av det som har vært regnet som dens grunnleggende sannheter?

Spørsmålet om det fiktive i det bibelske materialet er klassisk. En av de ledende teologene i de første par hundreårene, Origenes, var opptatt av fiktive innslag i bibelstoffet. Han mente at hele fortellinger, eller innslag i fortellinger, umulig kunne ha skjedd. For ham ble det et hovedargument for at dette måtte tolkes overført, eller åndelig eller allegorisk. Mye av det vi forstår som en allegorisk tradisjon for bibeltolkning, er basert på en iakttakelse av fiktive innslag i det bibelske materiale, sier Dokka.

Det er viktig å understreke at man ikke har direkte, kun indirekte, adgang til Jesus og Gud gjennom de fortellinger som er skapt av mennesker som har trodd på Gud ut fra åpenbaringen av Jesus. Det er altså ikke slik at vi nå forsøker å endre noe som faktisk ligger der ved å lage fiksjon eller sosialantropologi av det. Det handler om å forsøke å gripe det som alltid har vært en fortelling, sier Halvor Moxnes.

En del av middelhavskulturen

Når Moxnes fortolker fortellingen, legger han vekt på å finne fram til hva slags type samfunn den er oppstått i. Sosialantropologien gir ham et grep på den historiske situasjonen omkring skriftenes tilblivelse, og spesielt søker han å forstå det sosiale og moralske systemet («ethos») som ligger under de nytestamentlige tekstene.

Noe av problemet med bibellesning i vår kultur er at vi på grunn av oversettelsene glemmer at det er tekster som er skrevet på et fremmed språk i en fremmed kultur. Antropologien er en hjelp til å få fram det fremmedartede slik at vi kan gå inn i en dialog med det, sier Moxnes, som i likhet med andre innen sin retning har vært opptatt av den betydningen begrepene «ære» og «skam» har i den middelhavskulturen som har formet tekstene.

Ut fra en individualistisk kultur som det moderne postindustrielle samfunnet, kan det være vanskelig å forstå hvilken rolle «ære» og «skam» spiller som offentlig vurdering av en persons verdi i en kollektivt orientert landsbykultur. De første kristne levde i et samfunn der enkeltpersoner følte et avhengighetsforhold til gruppen og der det var sterk konkurranse om offentlig anerkjennelse.

I skriftene er det mange oppfordringer om at de kristne ikke skal «rose seg» eller «søke ære» på andres bekostning. Særlig gjelder det Paulus' brev til menigheter i den gresktalende del av middelhavsområdet (for eksempel 1. Korinterbrev kap. 10, Romerbrevet kap. 1213). Moxnes peker på at det er lett for oss å se på det som bare et tilfeldig valgt tema og som uttrykk for «privatmoral». Men i virkeligheten dreier det seg om hovedproblemet for de tidlige kristne gruppene: hvordan skulle de organisere et fellesskap som bygde på solidaritet, nestekjærlighet og omsorg? Å konkurrere om ære var et typisk kulturelt fenomen i samtiden, men det var en alvorlig trussel mot enheten og samholdet i antikkens byer. Paulus oppfordrer derfor de kristne til en «motkulturell» måte å leve og ordne fellesskapet på.

Det er her, i oppfordring til ydmykhet i stedet for ære, til å sette de andre først, at vi finner det mest karakteristiske ved den kristne livsform som en kollektiv moral. Samtidig er det et uttrykk for det aller viktigste i gudstroen: all ære tilhører Gud. Forskjeller i status mellom mennesker blir helt ubetydelige. Det åpner for å integrere slaver, kvinner og ikkejøder i kristne grupper, forklarer han.

Slik kan vi si at ved å studere «ære» som uttrykk for antikkens kulturelle system, får vi en nøkkel til å forstå den «motkulturen» som de kristne forsøkte å etablere.

Respekt for andre lesemåter

Både den litterære og den sosialantropologiske retningen viser hvordan bibellesning er kulturbestemt.

For eksempel er inndelingen «heterofil/homofil» et moderne fenomen som ikke fins i den kulturen som formet skriftene. Det er viktig å være klar over at det blir en kollisjon når vi prøver å tvinge tekstene inn i slike kategorier, sier Moxnes. Han understreker at land i den tredje verden kulturelt ligger mye nærmere middelhavssamfunnet i det første århundret enn vestlige samfunn gjør, og hevder at de slik har bedre forutsetninger for å forstå tekstene «umiddelbart».

Sosialantropologien kan åpne for en større respekt for lesemåter i andre kulturer. Generelt bør teologer se muligheten for en mer demokratisk måte å tenke på Bibelens autoritet. I stedet for å finne den rette tolkning, må vi oppøve til en dialogisk fortolkningslære, der bredden i tilnærminger svarer til det kulturelle mangfoldet vi er en del av.

Litteratur: Trond Skard Dokka: Secunda Pastorum Et leseeksempel. Norsk Teologisk Tidsskrift 92 (1991) 4. Halvor Moxnes: Sosialantropologi i bibeltolkningen: Det nye testamente i lys av middelhavskulturen. Svensk Teologisk Kvartalskrift. Årg. 70 (1994)

Emneord: Språk og kultur, Teologi og religionsvitenskap, Religionsvitenskap, religionshistorie, Teologi, Kristendomskunnskap Av Harald Hornmoen
Publisert 1. feb. 2012 12:21
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere