Akademia og Akersgata: En dialog om den litterære dialogen

Kulturjournalisten diskuterer gjerne forfatterens intensjoner med boken og lar ham mene noe om vår sammensatte samtid. Litteraturviteren dekonstruerer teksten, eller kanskje ser hun den i et leserorientert perspektiv. Avstanden mellom akademias og avisenes dialog om litteratur kan være himmelvid. Fins det likevel mulige møtepunkter?

Motoren for en god bok er en forfatter med et image: Slik poserte Vigdis Hjorth nylig i magasinet «Henne». (Foto: Victor Boullet)

Akademikere tar få initiativ og viser seg lite i spaltene, sier Linn Ullmann, kulturjournalist i Dagbladet og den som fikk i gang kanondebatten. Avisene er på sin side lite flinke til å holde seg orientert om litteraturforskningen, hevder hun.

Avstanden er større enn den burde være, mener Per Thomas Andersen, som er leder av Avdeling for nordisk språk og litteratur og har studert litteraturanmeldelser i aviser. Men problemene i norsk litteraturkritikk og på universitetene ligger ikke ferdig løst hos den andre part. Vi sitter ikke med en verktøykasse for god litteraturkritikk på Blindern, sier han. Men han legger til at en dialog kan være fruktbar for begge parter.

Hvorfor har dialogen om litteratur vært så forskjellig på de to stedene?

Andersen: Det fins trivielle årsaker. De fleste av oss som arbeider på universitetet, opplever oss som overarbeidet og har liten tid til å gjøre det vi burde på andre felter, for eksempel skrive anmeldelser. Og jeg er sikker på at noe av det samme gjelder i journalistbransjen.

Men her i landet strir vi også med en ganske ulykkelig schizofreni mellom det intellektuelle og det kunstneriske. Vi er vokst opp med en romantisk motsetning mellom følelse og fornuft. Den fins også andre steder, men vi har holdt sterkt på den i Norge.

Per Thomas Andersen og Linn Ullmann

I dialog om den litterære dialogen: professor Per Thomas Andersen og kulturjournalist Linn Ullmann. (Foto: Ståle Skogstad)

Ullmann: Jeg ser skillet, men skjønner ikke at problemet behøver å være så stort. Dette kravet til folkelighet og tilgjengelighet er en misforstått undervurdering av lesere.

Samtidig vil mange hevde at akademikere ikke er i stand til å tilpasse seg avisenes krav til kommunikasjon.

Andersen: Der har journalistikken noe å tilføre akademikere. Mange av oss har godt av å trene oss i å skrive på flere måter. Jeg vil ikke støtte kravet om at alt en litteraturviter skriver skal kunne forstås av hvem som helst. Vi skal ha retten til å føre et teoretisk og faglig språk. Men det fritar oss ikke fra også å kunne skrive på en journalistisk måte: det burde man ta som en utfordring.

Mange litteraturvitere vil hevde at det er umulig å formidle samtidig litteraturvitenskapelig innsikt uten å bruke termer som «diskurs», «intertekstualitet» og «apori».

Ullmann: Det er ikke noe i veien for at slike begreper blir brukt, dersom det er nødvendig. Men siden jeg ikke kan ta for gitt at de er kjent for alle leserne, må jeg simpelthen forklare hva de betyr. Et forenklet språk er ikke nødvendigvis godt. Samtidig ser jeg at det ikke er et mål å overlesse en artikkel med fremmedord og fagtermer. Også akademikere sliter med språket og kan lett gjemme seg bak fagtermer, uten at de får sagt så mye mer av den grunn. Da den svenske litteraturviteren og kritikeren Horace Engdahl begynte å skrive i Expressen etter å ha vært i tidsskriftmiljøet i ti år, fortalte han at han oppdaget to ting: dels at han var nødt til å forholde seg til sin egen tid og dels at han hadde flere lesere enn Gud.

Andersen: Problemet består ikke bare i faglige enkeltord og den utidige trangen til «namedropping». Det handler om å beherske flere ulike sjangre. Som de profesjonelle skrivere vi tross alt er, bør vi mestre det. Det å ha sitt tilhold i én bestemt sjanger, kan like mye være uttrykk for angst som for akademisk kunnskap. En god akademiker vil kunne uttrykke mye på en journalistisk måte. Men selvfølgelig hører ikke den dype litterære analyse hjemme i Dagbladet.

Ullmann: En virkelig givende litterær tolkning kan høre hjemme i en avis, for eksempel slik Noel Malcolm skriver i den britiske avisen The Spectator eller Horace Engdahl nå gjør det i Dagens Nyheter. Det er arrogant av akademikere å hevde at det de skriver er for intellektuelt for aviser, og det er arrogant av avisene å utelukke stoff ved å vise til at folk flest ikke skjønner det. Da står vi på stedet hvil. Men en lengre akademisk utredning vil selvfølgelig høre hjemme andre steder.

Andersen: Når jeg snakker om en litterær analyse, tenker jeg på noe som krever atskillig mer spalteplass enn man kan drømme om å få i en avis. Men akademia har kke noe som er «for fint» for en avis. Litteraturfaget dreier seg om å samtale om litteratur. Og dette er et utbredt fenomen: Samtalen starter i det øyeblikket jeg sier jeg har lest en god bok og du også bør lese den, gjerne en samtale på trikken. Samtalene kan føres på mange måter og steder, og alle har sine ulike «regler». Ingen av dem er «finere» enn andre. En av dem hører hjemme i det journalistiske, en annen i det akademiske. Den akademiske analysen av litteratur er ikke «mer verdt» enn samtalen på trikken om en god bok. Men den foregår med helt andre regler og presisjonskrav.

Det kan høres ut som om du mener at journalistiske regler og kriterier for godt stoff er fastsatt én gang for alle og at akademikere må velge å beherske en fullstendig annerledes sjanger når de skriver i avis. Framfor å være med på å utvide sjangeren.

Andersen: Kanskje er vi for defensive i forhold til avisene. Noe som holder akademikerne tilbake, er at de føler at de får plass til for lite av seg i avisspaltene. Og det kan godt hende at en som virkelig gikk inn i en dialog med en avis, kunne sette noen premisser. Men det virker som om de journalistiske kriteriene er sterke og strenge og at de blir sterkere og strengere for hvert år som går. Etter å ha studert bruken av kriterier i avisenes litteraturanmeldelser, er jeg kommet til at de litterære kriteriene spiller en sekundær rolle. De journalistiske kriteriene ligger utenfor disse og styrer anmeldelsens funksjon. De sekundære kriteriene kan være estetiske og handle om litteraturens intensitet, integritet og kompleksitet. Mitt poeng er at journalistiske kriterier som omfang, komposisjon, klarhet, personifikasjon, tilknytning og eliteorientering har større vekt enn litterære kvalitetskriterier. Og dette er kriterier som ikke styres fullt ut av den enkelte anmelder.

Ullmann: Jeg skjønner hva du sier, men synes ikke nødvendigvis det behøver å være sånn. En viss journalistisk teft og en plikt til å informere må det være i en god avisanmeldelse. Men man bør prøve å utvide aviskritikken til å omfatte noe mer enn det tradisjonelt «journalistiske», slik den stort sett er nå. Idet kritikken ikke lenger er journalistisk engang, men en slags forbrukerveiledning foretatt av folk som ikke bør veilede forbrukere, har den litterære samtalen opphørt. Det er bare noen få kritikere i Norge som samtaler om litteratur for eksempel Henning Hagerup i Kritikertorget og Klassekampen.

Men det er en del samtaler om forfattere?

Andersen: Forfatterintervjuene og featurestoffet sprer seg. Komposisjons-, personifikasjons- og elitekriteriet slår ut. En forfatter må kunne vises fram, med image og bilde. Da er du interessant. En god bok er ikke nok. Motoren for en god bok er en forfatter med et image, og en hvilken som helst annen motor er en dårlig motor sammenliknet med denne.

Ullmann: Det er et problem i avisene. Men akkurat som det kan være en forskjell på aviskritikker, kan det være forskjell på forfatterintervjuer. Ikke alle journalister er interessert i forfatterens image, personlighet, biografi, kjærlighet og barndom. Noen er interessert i det de skriver.

Andersen: Føler ikke du deg som anmelder presset av dette fenomenet?

Ullmann: Selvfølgelig kjenner jeg meg presset. Jeg tror ikke jeg er den eneste som er bekymret over medieutviklingen i Norge. Men det er mange som står imot dette presset og som jeg har mye å lære av.

Hvis vi holder oss til bokanmeldelsene, har du, Andersen, uttalt at mangel på kvalitetskriterier skinner igjennom hos mange av dagens litteraturkritikere.

Andersen: Man kan ikke skrive litteraturkritikk uten å anvende kriterier, men det går an å skrive litteraturkritikk uten å være seg sine kriterier bevisst. Man skriver bedre litteraturkritikk når man kjenner hvilke kriterier man bruker og hva man kan bruke dem til.

Min uttalelse falt i forbindelse med kanondebatten, og poenget mitt var at vi har godt av en nær omgang med de store klassikerne. De er med på å gi oss en balansert sans for kvalitet, slik at vi ikke tror at en bok er på høyden med alt det beste som er gjort i fortiden hver gang noen proklamerer at høstens bok er her. Der har akademikerne en fordel. Jeg holder forelesninger om Wergeland, Ibsen og hele tradisjonen. Dermed kan jeg møte den nye litteraturen med et noenlunde balansert forhold til hva som er godt og dårlig. Hvis aviser med kultursider informerte oss om litteraturen i andre land, ville det også gi oss et edruelig forhold til kvaliteten på vår egen samtidslitteratur. Det er igjen et mulig møtepunkt for aviser og akademia: På universitetet sitter det folk som kjenner de ulike nasjonallitteraturene.

Ullmann: Jeg har i likhet med mange litteraturanmeldere tilbrakt flere år på universitetet. Vi har kjennskap til klassiske forfattere og må til tider se bøker i det perspektivet. Men skal man holde unge forfattere opp mot Shakespeare, blir det meningsløst. Merete Lindstrøm kom med en novellesamling i år som hadde mye for seg. Hun har krav på at noen forholder seg til den, men jeg kunne ikke vurdere den mot Virginia Woolf. Der kommer anmelderne i et dilemma, samtidig som vi skal unngå noe Jan Kjærstad har bemerket: å skape et inntrykk av at halve forfatterbefolkningen i Norge fortjener Nobels litteraturpris etter en bokhøst.

Andersen: Selvfølgelig skal man ikke bruke den høyeste norm på dem som er i startfasen. Et forhold til klassikerne dreier seg om å holde ved like kritikerens egen kvalitetssans. Men det som er en fare, er at folk som skriver mange anmeldelser, får en form for slitasjeskader.

Ullmann: Den dagen ditt kjærlighetsforhold til litteraturen er slutt, skal du gjøre alt annet enn å skrive om den, enten du befinner deg på universitetet eller i avisredaksjonen. Blasertheten, trøttheten og arrogansen er det største problemet med litteraturkritikken.

Bør ikke aviskritikerne i større grad tydeliggjøre sine kriterier for leseren, slik akademikerne gjerne gjør?

Andersen: Det bør være rom for det, men det kan fort bli kjedelig. Man merker tydelig om kritikere er seg sine kriterier bevisst, selv om de ikke uttrykker dem eksplisitt. Hvis språklig og kunstnerisk intensitet er et kriterium for en god bok, holder det ikke å si at en bok ikke er spennende. Man må redegjøre for hvorfor intensiteten svikter. Anmelderens forpliktelse til å si ifra hvorfor han har felt den dommen han har felt, kan ofte være nok til å se om han bruker kriterier bevisst.

Samtidig må man engasjere og forføre i en anmeldelse. Gi avisleseren lyst til å lese hele anmeldelsen og eventuelt boken.

Ullmann: Det er forskjellige måter å forføre på. Når enkelte anmeldere hevder at dette var så stort at de ble svimle og måtte gå en lang tur etterpå, virker det lite forførende på meg. Men du kan få lyst til å lese en bok hvis anmelderen gir deg noen tanker du kanskje hadde tenkt, men ikke visste du hadde tenkt. Anmeldelser i aviser burde slik fungere som noe tilnærmet litterære tekster. Forfattere som Virginia Woolf, Oscar Wilde og Dr. Samuel Johnson skrev kritikk som var litterær og samtidig forståelig for den såkalte «common reader», et begrep som Dr. Johnson og senere Woolf brukte, og som kritikeren Harold Bloom bruker nå. Enhver aviskritiker bør vite hvordan han står i en kritikkens kanontradisjon.

Andersen: Vi tar anmeldelsene altfor lite alvorlig på universitetet. Vi burde ha seminarer i litteraturkritikk, hvor vi diskuterte hvordan vi kunne gjøre dette. Vi burde forske på anmeldelsene som skrives, ha hovedoppgaveprosjekter hvor våre studenter analyserte for eksempel Linn Ullmanns årsproduksjon i 1994 med henblikk på kriterier, slik at vi virkelig fikk en kritikk av kritikken, en metakritikk.

Med en normativ funksjon?

Andersen: Forskningen kunne ikke være normativ med henblikk på om man bruker de riktige kriteriene eller ikke. Men en sånn metakritikk ville sikkert indirekte ha en oppstrammerfunksjon.

Ullmann: Vi er lite flinke i Norge til å diskutere og kritisere kritikken og kritikere: diskusjonen dreier seg som regel om hvor elendige kritikere er og hvor kjedelige akademikere er. Selvsagt er det leit når noen er kritiske mot meg,

men jeg respekterer en oppstrammer.

Også når man kritiserer kritikere bør man vel tydeliggjøre hvorfor og ikke bare komme med den vanlige personhetsen?

Ullmann: Ja, men skal jeg uttale meg om kritikere, vil jeg gjerne bruke eksempler. Kritikere må tåle kritikk. Jeg har selv skrevet anmeldelser som jeg nå synes er dårlige. Det er sikkert mange ganger jeg har bommet som jeg ikke vet om også. Og jeg har aldri fått til en anmeldelse som jeg egentlig har villet. Ved å ha ulike oppstrammere, som en kritikk av kritikken, ville anmeldere måtte skjerpe seg.

Er det en realistisk mulighet for at det kan finne sted en tilnærming mellom litteraturdialogen på universitetet og i mediene?

Andersen: Man må jo svare ja, men jeg kommer tilbake til at det krever frigjøring av tid, og jeg ser ikke hvor den er.

Ullmann: I mange land betrakter man det å delta i den offentlige debatten som en borgerplikt for intellektuelle. Det er skammelig og arrogant at folk trekker seg ut og samtidig klager på at avisene er så dumme. Man kan ikke skylde på tid: Man skal engasjere seg i den offentlige debatten, enten det gjelder litteratur, politikk eller samfunn.

Andersen: Når jeg er med i en samtale som dette, er det fordi jeg tror det er mulig. Vi kan forsøke å bygge ting opp organisatorisk og bør ha en litteraturkritikk og kritikk av kritikken. Men det jeg har tro på, er at en eller annen person med egenskapene som skal til for å være brobygger, åpner for dette.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Medievitenskap og journalistikk Av Harald Hornmoen
Publisert 1. feb. 2012 12:21
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere