Etikken i vår holdning til naturen

Vi trenger en ny etikk i vårt forhold til naturen. Det er bare når en foss blir lagt i rør og utnyttet til produksjon av kraft, at den får verdi for oss. Teologen og filosofen K.E. Løgstrup har tatt opp utfordringene fra den økologiske krisen. Mange av hans synspunkter spiller en viktig rolle i dagens forsøk på en etisk nyorientering.

Synet av en fallende foss blir ikke tillagt verdi. Det er bare når fossen blir lagt i rør og utnyttet til produksjon av kraft som kan selges, at den får verdi for oss. Bildet viser Laukelandsfossen i Dalsfjorden i Sunnfjord. (Foto: Alv Reidar Dale ©)

Når omfanget av den økologiske krisen begynner å gå opp for oss, kan vi reagere på to måter: med tiltak og med ettertanke. Vi kan kaste oss ut i arbeidet for lover og regler som kan føre utviklingen over i et mindre katastrofalt spor. Men vi kan også spørre hvorfor det er gått så galt, hva det er med vårt forhold til naturen som har ført oss opp i et slikt uføre. Både tiltak og ettertanke må til. Vi er i tidsnød og kan ikke vente med å

handle. Men de problemene vi er kommet opp i, har også med våre holdninger å gjøre.

En av dem som på et forholdsvis tidlig tidspunkt tok opp utfordringene fra den økologiske krisen i etisk sammenheng, var den danske teologen og filosofen K.E. Løgstrup, som døde i 1982.

Erobring og tilbakeholdenhet

For å forstå den situasjon vi er havnet i, må vi se nærmere på den rolle som behovene spiller i vår kultur, mente Løgstrup. Menneskets behov står i en spenning mellom erobring og tilbakeholdenhet. Erobring må til, skal behovet tilfredsstilles. I våre behov er vi på avstand fra det vi trenger for å tilfredsstille behovene. Gjennom erobring, for eksempel som jakt, blir avstanden overvunnet og behovet i form av sult tilfredsstilt. I våre behov er vi aktive og aggressive. Ofte er det også nødvendig å lære hvordan behovene skal tilfredsstilles. Å jakte er en ferdighet som blir gitt videre fra generasjon til generasjon ved læring, og som faller bort hvis ingen lenger lærer den.

Men også tilbakeholdenhet må til hvis behovet skal kunne tilfredsstilles. Uten tilbakeholdenhet raserer mennesket sin omverden og ødelegger muligheten for å få behovene tilfredsstilt. Mennesket må være tilbakeholdent i jakten om den skal lykkes, og det må være tilbakeholdent med å jakte om ikke dyrene skal utryddes.

Dyrene er integrert i omverdenen gjennom sine instinkter. Selv om vi ikke uten videre kan si at de bare er styrt av dem, lever de i den verden instinktene åpner for dem. Denne instinktbaserte enheten av dyret og dets omverden er mennesket brutt ut av. Parallelt med instinktreduksjonen har bevisstheten på en annen måte trådt inn i forholdet til omverdenen. Dette gir mennesket en egen anledning til å regulere og forme spenningen mellom erobring og tilbakeholdenhet.

Instinktreduksjon og bevissthet gir mennesket mulighet for å utvikle teknikk, men gjør det også nødvendig for mennesket å utvikle etikk. Teknikk og etikk har slik sett samme opprinnelse. Kultur og historie blir derfor til av spenningen mellom erobring og tilbakeholdenhet, sier Løgstrup.

Redskapene skaper behovene

Framstillingen og bruken av redskaper forbinder intelligens og makt i behovstilfredsstillelsens tjeneste. Det har gitt mennesket storstilte muligheter til livsutfoldelse. Men samtidig har effektiviseringen av redskapene tatt intelligensen til fange. Forholdet mellom behov og redskap er snudd på hodet. Tidligere var det behovene som inspirerte intelligensen til å finne fram til redskapene, nå er det redskapene som skaper behovene. Behovene er blitt umettelige, og vi er på god vei til å rasere verden med vår ustoppelige erobring. Men hvorfor kan ikke tilbakeholdenheten holde tritt med erobringen?

Løgstrup peker på i alle fall to årsaker til det. For det første viser han til at den dominerende tenkning om mennesket i dag legger all vekt på menneskets behov. Når vi sier at det som kjennetegner mennesket er evnen til å lage redskaper og etter hvert utvikle teknikk, tilsvarer det en behovspsykologisk oppfatning av den menneskelige tilværelse. Fordi vi legger en slik vekt på behovene, skyves etter Løgstrups mening sansningen til side, og sansningen er et av tilbakeholdenhetens viktigste støttepunkter. Når sansningen mister betydning, undergraves tilbakeholdenheten.

Sansningen er et fenomen som atskiller seg fra behovet på nær sagt alle punkter, sier Løgstrup. I sansningen er det ikke noe å yte, ikke noe å ta initiativ til, ikke noe å lære, slik som det er i behovene. I sansningen er det sansede umiddelbart nærværende. Derfor er det ingen erobring i sansningen, og heller ingen aktivitet. Derfor er sansning ikke noe som læres. I sansningen er universet nærværende uten at vi bruker det til noe. Sansningen minner oss derfor om at universet er noe vi ikke har i vår makt, og at det derfor heller ikke er noe som bare er til for at mennesket skal tilfredsstille sine behov. Sansningen minner oss om at vi er innfelt i naturen og at vår makt følgelig er avledet av universets makt. Derfor går det galt i en kultur som bare legger vekt på menneskets behov og dets tekniske ferdigheter, og ikke også på mennesket som et sansende vesen. Synet av en fallende foss blir ikke tillagt verdi. Det er bare når fossen blir lagt i rør og utnyttet til produksjon av kraft som kan selges, at den får verdi for oss.

Skamløshet og natur

Dermed er vi over i den andre årsaken til at erobringen har kunnet seire på tilbakeholdenhetens bekostning: vi ser ikke lenger på universet som vårt opphav, men som vår omgivelse. Løgstrup stiller spørsmålet: hva er det motsatte av tilbakeholdenhet? Han svarer at hvis vi går til forholdet mennesker imellom, er det motsatte av tilbakeholdenhet skamløshet. I skamløsheten viker mennesket ikke tilbake for noen ting. Mennesket kan overmannes av hat, hevngjerrighet, misunnelse, ondskapfullhet og en rekke andre destruktive tilbøyeligheter, men så lenge det ikke er skamløshet i dem, er det i alle fall måte med destruksjonen. I skamløsheten er det derimot ikke lenger noen grenser for misunnelsen og hevngjerrigheten.

I forholdet mennesker imellom er det en klar grense som gjør forholdet skamløst straks den overskrides, sier Løgstrup. Selv om vi kan taksere et menneskes innsats etter dets bidrag til det felles beste, kan vi ikke overføre denne taksering til mennesket selv uten å fornedre det. Gjør vi et annet menneske utelukkende til et middel for vår egen eller fellesskapets nytte, er vi over i skamløsheten. I skamløsheten fratar vi det annet menneske dets menneskelige verdighet.

Kan vi snakke om skamløshet også i forhold til naturen? Umiddelbart vil vi kanskje svare nei. Men det går Løgstrup imot. Ødelegger vi natur uten at det er noe som helst formål med det, overskrider vi grensen til skamløsheten. Det er skamløst å ødelegge natur som om det er likegyldig hvorvidt den er til eller ikke. Skamløst er det også å gjøre naturen til middel for formål som ikke har noen betydning for oss.

Naturen er mer enn omgivelse

Også i forhold til naturen er det altså nødvendig å snakke om skamløshet, mener Løgstrup. Hvorfor har vi så vanskelig for å akseptere det? Fordi vi oppfatter naturen som vår omgivelse, ikke som vårt opphav. Opphav er i dagligtalen et annet ord for foreldre og besteforeldre, for mor og far. I den enkeltes forhold til sine foreldre er skamløsheten et distinkt fenomen. Vel har vi vårt liv fra våre foreldre, men utnytter vi våre foreldre utelukkende som midler til å fremme vårt eget liv, er vi over i skamløsheten. Nettopp i forhold til våre foreldre er motsetningen mellom tilbakeholdenhet og skamløshet tydelig. Reduserer vi opphavet til omgivelse, da har skamløsheten overtatt.

Når vi har så vanskelig for å tenke oss at skamløshet kan ha noe med naturen å gjøre, er det fordi vi har redusert naturen fra å være vårt opphav til å være vår omgivelse. Gjenvinner vi synet på universet som opphav, oppdager vi også skamløsheten i vår hensynsløse utnyttelse av naturen etter eget forgodtbefinnende, ensidig orientert ut fra våre økonomiske interesser og vårt syn på naturen som råstoff. Hvis naturen virkelig er vårt opphav, da er den ikke bare et middel til tilfredsstillelse av egne behov. Da er naturødeleggelsen ikke bare uforsvarlig fordi den truer vår egen eksistens. Er naturen vårt opphav, er det vår holdning til naturen som er umoralsk.

I arbeidet med en ny etikk for vårt forhold til naturen er det mange som har rettet et kritisk blikk mot kristendommen. De har beskyldt den for å sette et skarpt skille mellom natur og menneske og på den måten åpne for vår skamløse omgang med naturen. Noe riktig kan det sikkert være i det, selv om det også her er vanskelig å si hva som kom først, høna eller egget. Viktigere er det imidlertid at kristendom ikke er én, men mange forskjellige ting, og at vi i vår tid kan ha glemt ting som tidligere var selvsagt i den kristne tradisjon.

Utfordret av den økologiske krisen har mange kristne oppdaget at det dypt forankret i den kristne skapertroen ligger en tale om naturen som menneskets opphav. Denne talen har de gjenoppdaget hos personer som for eksempel Frans av Assisi og Martin Luther. Løgstrup er en av de teologene og filosofene i vår tid som har trukket fram igjen disse glemte sidene ved den kristne moraltradisjonen.

Svein Aage Christoffersen er professor i etikk og religionsfilosofi ved Det teologiske fakultet. Han er leder for Rådet for dyreetikk og medlem av Det nasjonale utvalg for medisinsk forskningsetikk. Han har blant annet gitt ut «Handling og dømmekraft. Etikk i lys av kristen kulturarv» (Tano 1994). Christoffersen er leder for prosjektet «Den kristne moraltradisjon i Norge fra 1814 til i dag».

Moralprosjektet

Forskningsprosjektet Den kristne moraltradisjon i Norge fra 1814 til i dag finansieres av Norges forskningsråd og Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo. Det er del av Forskningsrådets KULT-program for 199497. Prosjektet vil belyse hvordan etikk og moral med forankring i kristen tro og overlevering har bidratt til utformingen av det moderne Norge. Perspektiver fra arbeidet med det historiske materialet skal danne utgangspunkt for å belyse verdibrytninger i det norske samfunnet i dag.

Styringsgruppen for prosjektet ledes av professor Svein Aage Christoffersen sammen med lederne for de tre hovedområdene som prosjektet er inndelt i: professor Berge Furre (området Samfunnssyn og statslegitimering), professor Tarald Rasmussen (området Borgerlig og kristelig offentlighet) og professor Kjetil Hafstad (området Ekteskap og samliv), alle fra Det teologiske fakultet. Prosjektet har utgitt:

Svein Aage Christoffersen (red): Etikk og ekklesiologi. KULTs skriftserie nr. 34, Oslo 1995.

Dag Thorkildsen: Nasjonalitet, identitet og moral. KULTs skriftserie nr. 33, Oslo 1995.

I løpet av høsten vil det bli utgitt ytterligere fire bind i KULTs skriftserie og en større bok på Universitetsforlaget, Arv og utfordring, red. Svein Aage Christoffersen og Trygve Wyller.

Emneord: Språk og kultur, Filosofiske fag, Etikk, Filosofi Av Svein Aage Christoffersen
Publisert 1. feb. 2012 12:21
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere