- Er dette noe å rippe opp i, da?

Da dr.philos. Ørnulf Hodne skulle samle stoff til boka Folk og fritid, om arbeiderbevegelsen og fritiden i mellomkrigsårene, hendte det at informantene ikke følte seg helt vel. Glemselens slør hadde lagt seg over røde faner, gamle kampsanger, folkemøter og Sovjet-tro agitasjon. Og så kommer denne vennlige, men nysgjerrige professortypen og vil rippe opp i det alt sammen.

Ekeberg Arbeideridrettslag rundt 1935. (Foto: Liljan Arntzen, Oslo)

Mens Ørnulf Hodne reiste rundt og intervjuet, leste gamle lagsaviser, møteprotokoller og gikk gjennom arbeiderbevegelsens arkiver, satt førsteamanuensis Anne Eriksen og leste 100 000 sider selvbiografisk materiale. Minneoppgaver fra mer enn 2000 eldre nordmenns barndom og voksenliv, ført i pennen av dem selv. Hun lette seg fram til alle med arbeiderbakgrunn i fylkene Østfold, Hedmark og Oslo, for å lese hva de skrev om sitt forhold til kirken og kristentro. Resultatet kom fram i doktoravhandlingen Religiøsitet blant norske arbeidere fra århundreskiftet og fram til rundt 1940, som hun forsvarte for to år siden.

Både Ørnulf Hodne og Anne Eriksen er folklorister, engasjert i det samme prosjektet, Endringer og stabilitet i dagliglivets kultur i mellomkrigstiden. Et såkalt KULT-prosjekt (kultur- og tradisjonsformidlende forskning), støttet av Norges forskningsråd. De har brukt ulikt materiale og ulike metoder for å nå et felles mål. Nemlig å gå inn i fortellingen på fortellerens premisser. De vil bak den offisielle historien. Tro mot folkloristikkens profil søker de folks egne opplevelser, deres egne erindringer. Men kildematerialet deres er nytt og omfatter flere sider ved folkekulturen enn mer tradisjonell folkloristikk. Tidligere var sagn, eventyr og generell folkediktning blant fagets viktigste kilder. Gjennom studier av minneoppgaver og organisasjonsarkiver håper Hodne og Eriksen å få fram en bredere kulturforståelse enn det folklorister har gjort tidligere.

160 000 sider livshistorie

- Materialet i faget vårt var for snevert. Det dreide seg stort sett om det gamle livet på landet, et liv som etter hvert angikk færre og færre mennesker. Minneoppgavene fra eldre nordmenn har vært svært viktige i arbeidet med å fornye faget og føre det nærmere vår samtid, sier Eriksen, som utelukkende brukte minneoppgavene i sin doktoravhandling.

Minneoppgavene er resultatet av to konkurranser. Den første ble utlyst i 1964, etter initiativ fra blant annet Nasjonalforeningen for folkehelsa. Da gikk henvendelsen til alle nordmenn født før 1900. Den andre konkurransen var i 1981, og denne gang måtte deltakerne være født før 1914. Alle nordmenn ble invitert til å nedtegne minner og skikker fra barndom, ungdom og voksenliv. Til sammen 160 000 sider livshistorie ble skrevet som svar på de to utlysningene. Initiativtakerne skjønte nok at de satt på et unikt materiale, men hva skulle de gjøre med det?

I 1983 begynte Hodne det møysommelige arbeidet med å registrere originalmanuskriptene. Gjennom 260 ulike emneord er det i dag mulig å søke seg fram i stoffet, uten å måtte bla på måfå. Alt materialet er tilgjengelig for studenter og andre interesserte ved Avdeling for folkloristikk. De siste forberedelser er nå i gang for en tredje runde med minneoppgaver.

- Jeg har studert organisasjonskulturen i mellomkrigsårene i prosjektet Ideologi og fritid, og har derfor bladd mye i organisasjonsarkiver. Jeg laget også en spørreundersøkelse blant eldre. Minneoppgavene ble ofte for lite konkrete og for sparsomme i forhold til stoff jeg fant andre steder, understreker Hodne.

Kampen om folks fritid

Han har ikke bare sett på arbeiderbevegelsens forhold til fritid. Arbeidet hans omfatter også Noregs Ungdomslag, idrettsbevegelsen og Kirken i mellomkrigstiden.

- Rundt 1920 hadde så å si alle nordmenn lovfestet åtte timers arbeidsdag og to ukers ferie. Da begynte kampen om folks fritid. Vi fikk en voldsom vekst i organisasjonene. Medlemstallene gikk i været, og de største av dem satte sitt preg på samfunnsdebatten i 1920 og 30årene, forteller Hodne.

- Arbeiderbevegelsen sto spesielt sterkt og kom raskt på banen. Den klarte å politisere fritidsbruken, klarte å få medlemmene til å bruke fritiden for å vinne politisk makt. Arbeiderbevegelsen er også den første som tar i bruk massemedier helt bevisst, spesielt radio og film. Arbeiderfilmer var et begrep i mellomkrigstiden, mange av dem var importert fra den tidligere Sovjetunionen og ble vist for stappfulle saler i for eksempel Folkets Hus i Oslo, sier han.

Arbeidernes Opplysningsforbund (AOF) holdt kurs i blant annet sosialismens teori og historie. Aftenskolene vakte uro og harnisk i borgerlige miljøer. «Sognepresten stemplet skolen som ukristelig, og både herredstyret og skolestyret nektet oss lokaler,» heter det i en AOF-årsberetning fra 1933.

I 1930-årene arrangerte Arbeidernes Opplysningsforbund også «arbeiderreiser». Sommeren 1936 dro 56 kommuneansatte til Leningrad og Moskva med Haakon Lie som reiseleder. En av AOFs oppgaver var å spre kunnskap om Sovjetsamveldet, skriver Hodne i sin bok.

Men arbeidsfolk skulle ikke bare skoleres i fritiden, de skulle også ha ferie. I mellomkrigsårene bygde fagforeningene til sammen 129 feriehjem. Mange av dem hadde vakker beliggenhet, med mye utmark eller strandlinje, og ofte med overklassens private landsteder som nærmeste nabo.

- Når arbeiderbevegelsen i dag skriver sin offisielle historie, virker det som om de ønsker å tilsløre hvor radikal sosialismen i Norge i mellomkrigsårene egentlig var. Det samme opplevde jeg med mine informanter. Enkelte følte seg ille berørt over fortiden, kanskje særlig over en gammel beundring for kommunismen i Sovjet. Jeg følte at jeg rippet opp i noe som mange helst ville glemme. Derfor var det ikke lett å få folk til å fortelle om den gløden og entusiasmen som opplagt må ha preget arbeidsfolk i disse årene, sier Hodne, som undersøkte spesielt Telemarks-kommunene Vinje, Seljord og Notodden.

Det var en kamp som pågikk, der borgerlige sto mot arbeidere, kristne verdier mot sosialistiske verdier. Den gang skilte man til og med mellom sosialistisk og borgerlig idrett. Partene var tilsynelatende uforsonlige, men det var faktisk idrettsbevegelsen som forente grupperingene. Med årene ble partene i idrettsbevegelsen mer og mer sammenvevd, men på sosialdemokratiets premisser. Den norske fritiden ble sakte, men sikkert demokratisert og sosialisert. Samtidig trappet arbeiderbevegelsen ned sin agitasjon. I dag mener Hodne at vi har en felles fritidskultur i Norge.

- Men paradokset er at virkemidlene organisasjonene brukte for å trekke medlemmer, bidro til at budskapet ble stadig mer svekket. Etter hvert dro ikke folk til Folkets Hus for å høre foredrag, men for å danse. Og ungdommer dro på kristen sommerleir for å bade og hygge seg.

Religiøsitet mellom linjene

Mer uforsonlig enn den borgerlige og sosialistiske idretten var forholdet mellom arbeiderbevegelsen og Kirken. Arbeiderbevegelsen drev antikirkelig propaganda, noe som igjen førte til at de kirkelige organiserte seg. KFUM og Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag ble stiftet.

Tegning

«Søndagsstemning. Menigheten drager forbi.» Satirisk tegning i sosialistbladet «Rebell» 28. januar 1922. (Avfotografering: Arthur Sand)

Søndagsskolen vokste enormt i disse årene. Mens de sosialistiske barnelagene, som var arbeiderbevegelsens svar på søndagsskolen, aldri fikk noen stor oppslutning. Arbeiderklassens foreldre sendte sine barn på søndagsskolen, selv de som svor på aldri å sette sine bein i en kirke selv. I de 183 minneoppgavene Anne Eriksen har analysert, forteller så å si alle om søndagsskolen. Slik skriver en Oslo-kvinne: «Ukens høidepunkt for oss var søndagen. Kl. ti startet hele flokken (...) gikk over Etterstadsletta, for og gå på søndagsskolen. Den het Ebenezer på Vålerenga. Like over Etterstad stoppet vi alltid på «Sota Hjørnet». Vi hadde fått ti øre hver som skulde kjøpes bort hos «Karen Tittutt» på hjørnet... I dag en menneskealder etter - er det hele forandret - alt er borte...»

- Det meste mine informanter sier om religiøsitet er sagt mellom linjene. Jeg fant et kulturelt mønster, nemlig en ikke-artikulert religiøsitet. De skriver med andre ord mye om sitt forhold til religion uten kanskje å være bevisst det selv. De skriver om dåp og konfirmasjon som viktige hendelser i livet. Hos nesten alle informantene fant jeg hva jeg vil kalle en folkelig religiøsitet. Den handler om å være et skikkelig menneske, om å være ærlig og edruelig. Å kunne si at de vokste opp i et godt, kristent hjem er viktig for mange, selv om de ikke gikk i kirken og ikke hadde noe forhold til kristne begreper som frelse og tro, forteller Anne Eriksen.

En annen Oslo-kvinne, datter av en håndverker, sier det slik: «Jeg har fått det bedre enn jeg kunde ha drømt om, jeg sier at bare en har gått på søndagsskolen og 8 år på skolen, så greier man sig her i livet.» Men blant informantene fantes det også noen som var mer i tråd med arbeiderbevegelsens kritiske holdning til Kirken: «...jeg (fikk) tidlig en avsmak av kjerka og alt det hykkleriet den førte med seg. Den som skulle klare å hamle opp med den gjengen, måtte jammen være tidlig oppe om morran.» Det skriver en industriarbeidersønn, født i 1905.

- Noe av det mest spennende med minneoppgavene synes jeg har vært fortellingen. Alt det informantene formidler i måten de forteller på. Jeg kan ikke med min avhandling si at sånn og sånn var det, men jeg kan si noe prinsipielt om selvbiografien som fortellerform, slik den gjennom minneoppgavene skaper og spiller ut en identitet. Det er folks egen historie som kommer fram, og den forteller mye om individet som kulturbærer, mener Anne Eriksen.

Emneord: Språk og kultur, Kulturvitenskap, Nordisk kulturvitenskap, Historie, Kulturhistorie Av Ingeborg Wiese
Publisert 1. feb. 2012 12:22
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere