Forskningsformidling: minefelt eller møteplass?

- Bare en halv prosent av norske menn er voldtektsforbrytere. Men det er nok til å skape en stemning av frykt blant kvinner. Den samme uroen skaper mediene hos forskere som er blitt misbrukt av en journalist.

Forskeren og journalisten vil nok ha forskjellige perspektiver. Men hvordan kan de nærme seg hverandre? Fredrik Engelstad (t.v.) og Audgunn Oltedal. Foto: Eva C. Mortensen

Det sier Fredrik Engelstad, som er professor II ved universitetet ved siden av at han er leder av Institutt for samfunnsforskning. Mange forskere har opplevd å se seg selv på trykk på en måte som de ikke kan stå for, og derfor kan de aldri være forsiktige nok i sitt møte med mediene, mener han:

- Det er alltid fare for at de kan bli misforstått eller forenklet på en urimelig måte. Journalistens fokusering på «godt stoff» kan føre til at populariseringen og den kritiske holdningen til forskningsresultatene villeder i stedet for å opplyse eller avdekke.

Redaksjonssjef i NRK, Audgunn Oltedal, mener at alle som blir intervjuet, bør be om å få lese det som skal stå på trykk.

Apollon inviterte de to for å drøfte hvordan forskeren og journalisten kan heve kvaliteten på forskningsformidlingen etisk og faglig.

Ulike formål

Engelstad: Selv om jeg får lese det som skal stå på trykk, svekker det ikke min opplevelse av å bevege meg i et minefelt.

Oltedal: Det du må kunne kreve av en journalist, er at han kan gjengi deg korrekt og skille det vesentlige fra det uvesentlige. Men for å kunne ivareta sin rolle, må han også kunne kritisere deg.

Engelstad: Problemet er som regel at journalisten har et annet ærend enn det som er forskerens viktigste anliggende.

Oltedal: Journalisten vil skrive med tanke på leseren, mens forskeren er opptatt av å få prosjektet sitt mest mulig korrekt gjengitt. Her ligger det motsetninger som jeg tror alltid vil være der. Forskeren og journalisten vil nok ha forskjellige perspektiver, men vi må få dem til å nærme seg hverandre mer.

Engelstad: Samfunnsviternes og naturviternes forhold til pressen er forskjellig. Samfunnsforskning er knyttet til politikk på en mye mer direkte måte, og samfunnsviterne trekkes inn som kommentatorer i den løpende politiske debatten. Derfor må forskerne ha et meget reflektert forhold til sin rolle, slik at de unngår å bli misbrukt.

Oltedal: Jeg har fulgt genforskningen og bioteknologien i åtte-ti år. Dette har vært lærerikt fordi du blir bedre i stand til å stille de riktige spørsmålene. Forskerne ønsker å fokusere på det gode, mens journalisten er mer opptatt av risikoen som den teknologiske forskningen medfører.

Forskeren har autoritet

- Hva bør forskerens rolle være?

Engelstad: Forskeren har sitt mandat fra samfunnet. Det er viktig at han i større grad er bevisst det samfunnsansvaret han har og formidler noe tilbake til det samfunnet han får forskningsmidlene fra.

Oltedal: Jeg synes det er viktig at vi tvinger forskeren til å se arbeidet sitt i et samfunnsperspektiv. For eksempel synes jeg det er relevant å spørre en som holder på med prøverørsforskning om det er dette han vil bruke kompetansen sin til i stedet for å løse malariagåten eller kreftgåten. Forskningen representerer så store ressurser i samfunnet at det må være legitimt å spørre hva midlene brukes til.

Engelstad: Jeg er enig i det. Det er vesentlig hvordan ressursene fordeles, både hvordan den enkelte forsker bruker ressursene sine og hvordan samfunnet, gjennom Norges forskningsråd og noen av de store konsernene, prioriterer forskningsmidlene.

Det er tre rollekonflikter som forskeren må være klar over når han stiller opp i mediene. Den ene er knyttet til hva slags resultater han presenterer. Det er uunngåelig at forskere arbeider med uavklarte forutsetninger eller hypotetiske modeller. Disse kan imidlertid bli presentert og oppfattet av leserne som fakta eller velbegrunnede antakelser. I EU-debatten ble det stadig snakket om hvor mange flere eller færre arbeidsplasser Norge ville få ved et medlemskap. De tallene som ble presentert, var rene framskrivninger eller hypotetiske scenarier som hadde lite å gjøre med fakta eller forskningsresultater.

En annen rollekonflikt dreier seg om de tilfellene der forskeren leverer viktig underlagsmateriale til en politisk debatt og samtidig er personlig engasjert i denne debatten. Her må han være varsom og tilbakeholdende med å uttale seg, for ikke å bli oppfattet som uhildet.

En tredje rollekonflikt kan oppstå når forskeren engasjerer seg i debatter som ikke angår deres forskning direkte. De må være klar over om de opptrer som fagfolk eller privatpersoner. Forskere har rett og plikt til å delta i samfunnsdebatten på lik linje med andre. Men de må huske på at de blir tillagt en spesiell autoritet i kraft av sin tittel og faglige innsikt. Derfor bør de røde lampene blinke litt tidligere for dem enn for andre.

Forskning ikke «godt stoff»

- Hva bør journalistens rolle være?

Oltedal: Journalisten har også sitt mandat fra samfunnet. Han skal være vaktbikkje for ytringsfriheten. Folk har rett til å få vite det viktige som skjer i samfunnet. Forskning danner gjerne grunnlaget for politiske beslutninger. Journalisten som skriver om teknologisk forskning, bør presentere de viktige veivalgene innen feltet.

- Hvorfor oppleves ikke forskningen som interessant nok for journalistene?

Oltedal: Forskning er ikke definert som «godt stoff» blant journalistene.

- Argusklipp fra de store norske avisene viser at journalistene først og fremst bruker universitetets forskere til å kommentere aktuelle nyheter.

Når noe skjer, kommer journalistene til forskerne for å få kommentarer. Slik skal det være. Om journalistene var flinkere til å drive gravende journalistikk, ville de kanskje oftere ha kjennskap til saken på forhånd. At de ikke har det, skyldes delvis at de ikke er nysgjerrige nok i forhold til forskningen, delvis at de ikke har kompetanse nok. Det er noe galt med rekrutteringspolitikken til pressen. Avisene må etterspørre journalister som er interessert i forskningsstoff og gi dem mulighet til å spesialisere seg. De må få tid til å konsentrere seg om sitt felt og ikke bare springe fra sak til sak. Jeg tror det er viktigere å videreutvikle de journalistene som er i mediene enn å satse på å innføre forskningsjournalistikk som eget fag i journalistutdanningen.

Engelstad: Det er viktig å styrke kompetansen til noen av journalistene. Men det er ikke nok. Alle journalister må reflektere mer over sin egen rolle. De må diskutere kriteriene for hva som er godt stoff. Noen ganger kan det virke som det ikke er grenser for hva som kan aksepteres som godt stoff. Journalistenes forståelse for å stanse i tide er svakt utviklet. Det skyldes blant annet at pressefaglige krav til lesbarhet og interesse blander seg med økonomiske krav.

Oltedal: Jeg er enig i at vi journalister i sterkere grad bør diskutere hva som er godt stoff. Når det gjelder de økonomiske motivene, synes jeg du bør nyansere din uttalelse. Jeg kan ikke si at den enkelte journalist er styrt av økonomiske motiver i sitt valg av stoff.

Både aviser og etermedier gjør bruk av forskningsstoff, og det finnes mange eksempler på seriøs forskningsjournalistikk. Blant annet har Aftenposten hatt helsides oppslag om etniske konflikter i Europa, som er bygd på lag på lag med forskning. NRK-fjernsynet viste nylig et program om det perfekte mennesket. Programmet, som jeg ikke laget selv, bygde på grundig kjennskap til genteknologisk forskning. Det førte til en debatt innad i forskningsmiljøet, der det kom fram skillelinjer som ikke hadde vært framme i lyset. Forskerne er ikke flinke nok til å konfrontere hverandre med uenigheter.

Engelstad: Det er riktig at mediebildet er sammensatt. Men jeg er fortsatt redd for å bli utsatt for sensasjonsjournalistikken.

Kolleger beskytter hverandre

- Hva skal journalisten gjøre for å stille seg kritisk til forskeres uttalelser?

Oltedal: Da jeg jobbet med genteknologi og bioteknologi, måtte jeg til utlandet for å få kritiske kommentarer. Forskerne her i landet har vanskelig for å kritisere hverandre. Norge er et lite land.

Utviklingen går i retning av at det blir vanskeligere og vanskeligere å få kritiske uttalelser etter hvert som det blir stadig mer oppdragsforskning. Dette gjør at det blir viktigere at journalisten bruker flere enn én kilde. Forskeren som jobber for en oppdragsgiver, vil gjerne presentere lysere utsikter for det produktet han skal framstille enn det er grunnlag for.

Engelstad: Grunnregelen må være at forskeren forsøker å være så åpen som mulig. Dette følger av forskningens krav om sannhet og åpen diskusjon. Samtidig finnes det legitime begrunnelser for å holde tilbake funn eller forskningsresultater. Bedrifter som opererer på et marked med konkurranse, må kunne beskytte seg. Forskere som arbeider med sikkerhetspolitikk, må kunne holde tilbake opplysninger ut fra vanlige krav til hemmelighold som skal beskytte rikets sikkerhet.

Svært ofte er det ikke spørsmål om hvorvidt resultatene skal offentliggjøres, men når det skal skje. Forskere som leverer grunnlagsmateriale for internasjonale forhandlinger, kan ikke offentliggjøre resultatene så lenge forhandlingene pågår.

Lojale overfor oppdragsgiver

Engelstad har uttalt at de store diskusjonene om etikken i samfunnsfagene i dag dreier seg om forholdet mellom oppdragsgiver, forsker og mediene. Ofte kommer lojaliteten til oppdragsgiver i konflikt med åpenheten overfor journalisten.

Engelstad: Dersom en forsker uttaler seg til pressen, bør oppdragsgiveren få kjennskap til stoffet på forhånd. Slik at oppdragsgiver er forberedt på å svare hvis journalisten ringer for å få en kommentar.

Fakta

Forskningsetiske komiteer

Tre nasjonale forskningsetiske komiteer har ansvar for hvert sitt felt: NENT for naturvitenskap og teknologi, NEM for medisin og NESH for samfunnsvitenskap og humaniora. Audgunn Oltedal sitter i NENT, og Fredrik Engelstad er leder av NESH.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Medievitenskap og journalistikk Av Margareth Bredal Bentsen
Publisert 1. feb. 2012 12:23
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere