Fortidens mennesker - våre forfedre?

Som arkeolog graver Brit Solli fram historier om et annet folkeslag i en annen verden, ikke historien om våre forfedre. Hun er redd for at den statlige holdningen til arkeologi kan føre til økende frykt for det som er fremmed.

Brit Sollis identitet til Veøy er ikke basert på en forestilling om at «våre forfedre» kan ha bodd der. (Foto: Ståle Skogstad)

I den eksisterende norske kulturminnelov av 9. juni 1978 heter det i § 1 at «Kulturminner og kulturmiljøer med deres egenart og variasjon skal vernes både som del av vår kulturarv og identitet og som ledd i en helhetlig miljø- og ressursforvaltning. Det er et nasjonalt ansvar å ivareta disse ressurser som vitenskapelig kildemateriale og som varig grunnlag for nålevende og fremtidige generasjoners opplevelse, selvforståelse, trivsel og virksomhet.» Loven er revidert så sent som i 1992.

Som ansatt hos Riksantikvaren forholder Solli seg hver dag til den norske lovgivningen på kulturminnevern.

- Med denne loven tar staten lite hensyn til den linjen i arkeologisk forskning som handler om fortidens mennesker mer enn «våre forfedre», mener Solli. Hun setter spørsmålstegn ved om vi trenger den identitetsfølelsen loven er ment å bygge opp om. Norge er i dag et helt annet sted enn det var på begynnelsen av 1800tallet da arkeologi ble etablert som en akademisk disiplin her i landet.

Nye signaler

Kulturminneloven fører videre en tradisjon som har vart siden fortidsminner ble et statlig ansvar.

13. juli 1905 ble landets første særlov om kulturminner vedtatt, Lov om fredning og bevaring av fortidslevninger. Norge var i en politisk situasjon som gjorde at det var nødvendig å ta vare på det «ekte norske». Den politiske utviklingen etter 1905 gjorde at arkeologene måtte ta stilling til om deres arbeid kunne brukes til å framheve en nasjonal storhet i fortiden.

Men det er tegn som kan tyde på at en endring av den eksisterende lovgivningen ikke er umulig. Miljøvernminister Torbjørn Berntsen sa i fjorårets miljøvernpolitiske redegjørelse: «Med tanke på tendensene i samtida er jeg vel heller etter snar enn føre var når jeg presiserer at kulturminnevernet handler om både lokal tradisjon og om internasjonal kommunikasjon - om både identitet og åpenhet - om røtter og føtter.»

- Det han sa, kan bare karakteriseres som en sensasjonell vending i forhold til andre notater som omhandler kulturminnevernet, mener Solli. Hittil har dette blitt beskrevet med ord som «tilhørighet», «tilknytning», «opplevelse», «sammenheng», «mening», «miljø», «identitet» og «arv». Ord som bygger opp om det Solli kaller et identitetsparadigme.

En annen verden

- Våre forfedre er for meg noen som er lik oss. Men menneskene som levde på Veøy i middelalderen, ville ikke de ha tenkt på en annen måte? spør Solli. - Det er lettere for meg å kommunisere med en kollega i New Dehli enn det ville vært å snakke med min egen tipptipp-oldemor. Det var en helt annerledes og veldig eksotisk verden hun levde i. På samme måte blir det absurd å kalle de menneskene som kom til Norge i steinalderen, for nordmenn. Men det blir interessant hvis vi ser på dem som helt andre mennesker, sier hun og illustrerer med nok et eksempel:

- Du kan fortelle om Gamlebyens historie til skoleungdommen der, men det blir helt meningsløst å snakke om norske forfedre. For innvandrerne som bor der nå, representerer nordmenn i dag «de andre», akkurat som fortidens mennesker gjør det.

Nasjonalisme

- Jeg føler identitet til Veøy, men det er fordi det er et spennende sted, ikke fordi mine forfedre kan ha bodd der, forklarer Solli.

- Begrepene «nasjon» og «identitet» slik de brukes i lover og utredninger fra myndighetenes side, er upåvirket av de siste tiårs forskning omkring fenomener som etnisk identitet, nasjon og nasjonalstat, mener hun.

- Jo mer man går vekk fra den eksisterende tenkemåten, jo vanskeligere blir det å misbruke den i en krisesituasjon, sier Solli og sikter til den økende nasjonalismen i Norge i dag.

Solli er redd for at man forvalter verdier for framtiden frambrakt av gårsdagens, for ikke å si det forrige århundrets forskning, verdier som den gang var viktige, men som ikke er meningsfulle i dag.

- Vi står overfor helt andre utfordringer nå enn hva vi gjorde på 1800-tallet. Skal vi bruke fortiden på samme måte i dag?

Emneord: Språk og kultur, Kulturvitenskap, Nordisk kulturvitenskap Av Anette B. Wollebæk
Publisert 1. feb. 2012 12:22
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere