Gift i det arktiske kongeriket

Isbjørnen, kongen av Arktis, har fått en ny fiende. En av våre alvorligste miljøgifter er på sterk innmarsj i polare områder. Mengden PCB i isbjørn er alarmerende.

Alle isbjørnene blir merket med et eget nummer. De får nummeret tatovert inn i leppen og får små elektroniske chips under huden. (Foto: Øystein Wiig)

Effektene av PCB er klare. Stoffet er kreftfremkallende og har sterk giftvirkning dersom det kommer inn i kroppen. På dyr i laboratorier og på sel i Østersjøen er det påvist at immunforsvaret påvirkes og at formeringsevnen blir nedsatt. Det er eksempler på deformerte kjønnsorganer hos dyr på grunn av hormonelle forstyrrelser når PCB-nivåene blir for høye, sier professor Øystein Wiig ved Zoologisk museum i Oslo. Wiig forsker på effekter av miljøgifter i polare strøk og er en av verdens ledende isbjørneksperter.

Det er skremmende at vi ikke klarer å forhindre at PCB kommer ut i naturen og inn i næringskjedene. Miljøgiften akkumuleres og lagres i fettvev. Isbjørnen, som lever av sel, er særlig utsatt. Er det mye sel tilgjengelig, spiser bjørnene først og fremst spekket av dyrene de fanger, forteller Wiig.

Tilsvarende er forskerne redd for PCB-belastningen blant innuiter, som også har sel som en viktig del av kostholdet. Selv i morsmelken til norske kvinner er PCB observert. Forskerne kan ikke bare følge giften fra art til art, men også fra generasjon til generasjon. Hos pattedyr skjer overføring av miljøgiften til fosteret via morkaken, eller til ungene via melken.

Når fettvev forbrennes, blir PCB frigjort i kroppen. Vi kan tydelig observere at isbjørnbinnene «kvitter» seg med giften via morsmelken. Mens PCB-innholdet avtar i kjønnsmodne binner med unger, er innholdet høyest i eldre hanner, sier bjørneforskeren.

Illustrasjonsfoto

Noen isbjørner er svært stedbundne, andre vandrer over store avstander. Det er blitt registrert bjørner som i løpet av fire-fem måneder hgar vandret om lag 3000 kilometer (Foto: Øystein Wiig)

I hi eller ikke

Forskernes hovedproblem er at miljøgiftene ikke virker likt på ulike arter. Unge dyr er dessuten mer følsomme enn voksne, og det kan være forskjeller mellom kjønnene. Selv om nivåene av PCB i isbjørn er høye, kan ekspertene ikke si noe sikkert om effektene. Det er nødvendig med nærmere studier hvor dyrene følges over lange tidsrom og avstander. Elektronikk og satellittutstyr gjør dette mulig.

Parringstiden er om våren, og en binne kan parre seg med flere hanner. Binnene som blir gravide, føder ungene rundt nyttår, og det er kun gravide binner som går i hi fra oktober til mars/april. Andre binner og alle hannene går ute hele vinteren, bortsett fra perioder med særlig hardt vær. Hvorvidt binnen går i hi eller ikke, blir derfor et enkelt mål på bjørnestammens reproduksjonsrate. Ved hjelp av radiosendere som registrerer binnenes posisjon og bevegelser, kan vi lett avgjøre om hun ligger i ro med unger. Temperaturen inne i radiosenderen er dessuten en god indikator. Selv midt på vinteren vil temperaturen være høyere enn 10 grader dersom binnen har gravd seg ned, sier Wiig.

Biomarkører

Isbjørnobservasjonene sammenholdes med mengden PCB i dyrene. Universitetsprofessoren har prøver av over 200 dyr, og et femtitalls binner følges nå med radiosender. Hver vår fanges nye og gamle bjørner for kontroll. Dyrene merkes, måles og veies etter standardiserte metoder. Prøver av vev, blod, fett og hår blir tatt for å måle forurensningen, og til genetiske undersøkelser.

Studiene av forurensningseffektene skjer i nært samarbeid med Norsk Polarinstitutt og Veterinærinstituttet. I deler av arbeidet deltar i tillegg forskere fra Hormonlaboratoriet ved Aker sykehus og Institutt for ernæringsforskning ved Universitetet i Oslo.

Alle dyrene blir merket med et eget nummer. Internasjonalt samarbeid mellom forskere i Canada, USA, Russland, Danmark (Grønland) og Norge gjør at vi kan følge bjørnene i alle de fem arktiske landene. Dyrene får nummeret tatovert inn i leppen og får små elektroniske chips under huden. Dyrene er selvsagt bedøvet når dette skjer, men det er nok ubehagelig å bli fanget, sier Wiig.

En forandring i et biologisk system som kan knyttes til ytre påvirkninger, for eksempel forurensning, kalles biomarkør. Konsentrasjonen av A-vitamin og veksthormonet thyroksin er slike markører. Stoffene er viktige for reproduksjon, immunforsvar og vekst. Som for andre arter har mengden av PCB vist seg å påvirke biomarkørene hos isbjørn på Svalbard. Likevel er det langt fram for forskerne.

Datagrunnlaget er ennå for lite, og en effektiv isbjørnforskning krever store ressurser. Merkingen og prøvetakingen skjer ved hjelp av helikopter, og arbeidsforholdene er ofte tøffe, sier professoren, som selv har et tiårsperspektiv på forskningen før sikre bevis på effektene av PCB på isbjørn kan foreligge.

Økende problem

Transporten av PCB er langsom. Fra søppelfyllinger siver giften ned i grunnvann og overflatevann og fordamper siden opp i atmosfæren. På sin ferd nordover avkjøles luftstrømmene, og PCB felles ut som nedfall. Dette fører til oppkonsentrering i vannmassene i polare områder. Forskerne observerer høye nivåer av PCB i området rundt Svalbard. Her har isbjørnene seks ganger mer PCB i kroppen enn isbjørn i Alaska. Elver fra det russiske innlandet kan også være viktige transportveier for miljøgiften ut i nordlige havområder. Samarbeid er igangsatt med russerne, men foreløpig er det lite materiale tilgjengelig om PCB-forekomstene i Sibir.

Med tanke på mengden av PCB som finnes rundt om på jorden, er situasjonen meget alvorlig. I dag er sannsynligvis kun en liten del frigitt til atmosfæren. Globale luftstrømmer gjør de enorme mengdene PCB i u-landene til et problem også i polare områder. Miljøproblemene i arktiske områder vil absolutt ikke bli mindre i årene framover. Det haster med felles internasjonal innsats, sier professoren.

Aldri truet

Wiig har lang fartstid som polarforsker, blant annet ved Norsk Polarinstitutt. Isbjørn begynte han å studere for fullt i 1988. Enkelte av dyrene har han fulgt i snart seks år.

Det er klare forskjeller mellom individene. Noen er svært stedbundne og holder seg i det samme området år etter år. Andre vandrer over store avstander. Vi har registrert bjørner som i løpet av fire-fem måneder har gått på isen fra Alaska, via Nordpolen til Grønland, en spasertur på om lag 3000 km.

Wiik har aldri følt seg truet av bjørnene, bortsett fra noen år tilbake da en av dem absolutt ville inn i den lille fangsthytta han delte med tre andre forskere på Svalbard.

Døren holdt heldigvis. Vi er dessuten forsiktige og går alltid bevæpnet når vi er i områder med isbjørn. Tung revolver under hodeputen blir en vane, men vi behandler bjørnene med ærefrykt og respekt, sier den erfarne forskeren, og fortsetter:

Mennesket er ikke en del av bjørnens naturlige miljø, og dyrene har ingen faste reaksjonsmønstre når de møter oss. Det er lite sannsynlig at en isbjørn angriper selv om den er sulten. Bjørnene er utrolig tilpasningsdyktige og kan faste i åtte til ni måneder hvor de kun lever på fettreserver. De to tragiske dødsulykkene i sommer kunne nok vært unngått dersom mer aktsomhet hadde vært utvist. Vanligvis lar isbjørn seg skremme vekk av varselskudd eller liknende, men angriper en isbjørn, må det skikkelig skyts til for å stanse den, sier Øystein Wiig, som forsikrer at det er langt vanskeligere å stanse innmarsjen av gifter i isbjørnens rike.

Fakta

Polyklorerte bifenyler (PCB) regnes i dag for en av de alvorligste miljøgiftene i Arktis. PCB er et teknisk framstilt stoff som blant annet benyttes for økt varmebestandighet i smøremidler og i elektriske komponenter, eksempelvis kondensatorer. Giften er lite nedbrytbar og akkumuleres i næringskjedene. Giften kan overføres fra art til art, men også fra generasjon til generasjon. PCB er løselig i fett, og giften frigjøres når fett forbrennes.

Mange av våre miljøgifter har relativt lav akutt giftighet, selv om effektene kan variere fra art til art. Unge dyr er mer følsomme enn voksne, og følsomheten kan variere mellom kjønnene. Ved lavere konsentrasjoner enn dem som fører til akutt død, kan det oppstå effekter som nedsatt immunforsvar, kreft og nedsatt formeringsevne. I norsk arktisk område er det funnet meget høye miljøgiftkonsentrasjoner bl.a. i isbjørn på Svalbard.

Isbjørn er verdens største rovdyr og har lite å frykte fra andre dyr. Klimaet i Arktis er ekstremt hardt, og mat er ofte vanskelig å oppdrive. Isbjørnene er derfor svært nysgjerrige og vil undersøke alle nye og ukjente ting den kommer over for å se om dette er spiselig. Etter at nysgjerrigheten er blitt tilfredsstilt, drar dyrene som oftest videre.

Emneord: Matematikk og naturvitenskap, Zoologiske og botaniske fag, Økotoksikologi, Fysikk, Miljøkjemi, naturmiljøkjemi Av Morten Bremer Mærli
Publisert 1. feb. 2012 12:21
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere