Gotiske knuter er løst

Rettsprotokoller med gotisk håndskrift, skrevet ned i høyt tempo under møter på tinghuset; håndskrift som endrer seg for hver ny referent; mørke kopier med overstrykninger og gjennomslag fra trehundre år gamle tingbøker.

Bente Gundersen (t.v.) og Bjørg Kleven leser i Tingbok for Christiania 1684. (Foto: Ståle Skogstad)

Et arbeid for de mest spesialiserte granskere av norsk historie ved våre universiteter? Det skulle man tro, men få har hatt mot til å gå i gang med tingbøkene fra 1600- og 1700-tallet. Før arbeidsledige på tiltak i Lier satte seg ned sammen med prosjektassistent Bodil Chr. Erichsen på Dokumentasjonsprosjektet.

Ingen av avskriverne hadde forkunnskaper eller kompetanse til å lese gotisk håndskrift. De hadde heller ikke historisk skolering. Men etter et knapt år er likevel 13 tingbøker fra Bragernes, Røyken, Hurum, Lier og Christiania skrevet av. De skal etter flere korrekturrunder legges inn på det nasjonale Dokumentasjonsprosjektets database. Tingboken for Bragernes 1685 er utgitt i bokform.

- I begynnelsen var det et mareritt. Det var som å begynne på skolen igjen og skulle lære en ny ABC, bokstav for bokstav, sier Bjørg Kleven som har sittet med tingbøkene siden januar 1994 og er blitt en av to gruppeledere.

I 14 dager gikk de på kurs og kom daglig hjem med hodepine, og så var det bare å kaste seg ut i det:

- Det var lett å få panikk når man sto bom fast, men etter ti ark begynte brikkene likevel å falle på plass og man ble fortrolig med håndskriften. Vi holder på med en protokoll fra Bragernes fra 1697 nå, der er det stor gjennomtrekk av skrivere, så nå er det vanskelig, nesten som å være nybegynner igjen, forteller Bente Gundersen som også har avansert til gruppeleder. De to rutinerte karakteriserer arbeidet som både frustrerende, slitsomt, lærerikt og gøy - for hver gang puslespillet faller på plass, føles det som å vinne i tipping.

Tingbokside

Tingbok fra Bragernes 1686. (Foto: Riksarkivet)

Fem av seks avskrivere i registreringsgruppen i dag er kvinner, og alle er skjønt enige om at tålmodighet og nøyaktighet er helt nødvendige egenskaper. For tingbøkene byr på utfordringer andre lesere av gotisk håndskrift ikke møter. Slektsforskerne gransker kolonner med sirlig nedtegnede navn og fødselsår, mens gruppen i Lier sitter med en helt uforutsigelig tekst og en slurvete håndskrift.

Problemet for tingbokavskriverne, og for Bodil Chr. Erichsen som skal lære dem opp, er at de ikke får holde på mer enn ti måneder, akkurat til det tidspunktet de virkelig er blitt flinke. Arbeidskontoret finansierer avskrivningen som sysselsettingstiltak - i ti måneder.

- Det er litt bittert å legge så mye arbeid i avskrivningen - jeg drømmer faktisk i gotiske bokstaver om natten - og så vite at jeg må ut igjen om noen måneder, sier Lise Jensen, som har holdt på siden sommeren 1994.

«Elias Nielsen schal hafue ofuerfaldet en fattig standsidder her samme steds naufnlig Nils Joensen med hug och slag, da hand gich och bar malt for ham.»

- Tingbøkene er rettsprotokoller fra laveste domstol. Mange saker kom opp på tinget fordi den innstevnede ønsket å bli renvasket, sier Bodil Chr. Erichsen. Tingbøkene forteller om rettspraksis på 1600- og 1700-tallet, men også om befolkningens holdninger og livet i nærmiljøet. Gjeldstvister og nabokrangler, brutte ekteskapsløfter og alvorlige kriminelle tildragelser - tingbøkene som nå er blitt tilgjengelige, kan være rike kilder for slektsforskere og lokalhistorikere; jurister, kriminologer og kvinneforskere; etnologer og folklorister.

Og mens avskriverne i Lier løser sine daglige gotiske knuter, som «paru que mager», «cachelofn» og «arfueschiffte», og strever med å huske at "aa" skrives "å" nå til dags, hoper sidene som venter på den siste korrekturen seg opp på Bodil Chr. Erichsens kontor.

Emneord: Språk og kultur, Historie, Kulturhistorie Av Ina Tin
Publisert 1. feb. 2012 12:22
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere