Den hellige øya

«Hun holdt seg litt i bakgrunnen. Var han med? Jo, bak i løftingen så hun ham. Hun hev etter pusten. Denne lumre fjordluften! Der så han henne.»

Eric entre amis et je suis drue amie, A.M. «Erik mellom venner, og jeg er trofast venninne, Ave Maria». Det er en sannsynlig tolkning av innskriften på gullringen Brit Solli fant i kirkegårdsmuren på den myteomspunne Veøya. (Foto: Oldsaksamlingen)

Tekstutdraget er hentet fra en fortelling om en navnløs frue og en mann ved navn Erik. Den lille historien er skrevet av Brit Solli, og den er inspirert av en gullring hun som arkeolog har gravd fram. Ringen ble funnet i en kirkegårdsmur på Veøy hvor Solli drev arkeologiske utgravinger gjennom tre somre. Den er laget en gang på slutten av 1100-tallet eller begynnelsen av 1200-tallet.

Fortellingen handler om hvem som eide ringen og hvordan den havnet i kirkegårdsmuren. Befolkningen på Veøy tar imot en etterlengtet handelsbåt. En ung frue har ventet på båten av én spesiell grunn. Erik er med, og hun har noe å gi ham. Fortellingen ender med at baglerne kommer på plyndringstokt, og «ringen var det ingen som kom til å bære, fordi etter den natten var det ikke noen som kjente til at det lå en gullring i den sørvestre vollmuren».

Kristningen av Norge

Solli er opptatt av hvordan man skriver om arkeologi. Hvilke språklige virkemidler som skiller en roman fra en vitenskapelig avhandling. Likevel, hennes doktorgradsavhandling som hun nylig forsvarte ved Universitetet i Oslo, er vitenskapelig nok. I løpet av tre somre fra 1990 til 1992 har Solli gjort arkeologiske funn som viser at kristningen av Norge startet før Olav Tryggvasons og Olav den helliges tid. De første kristne gravplassene hun har funnet på Veøy, stammer fra siste halvdel av 900-tallet. Kristendommen kom først til Vestlandet, og den kom over Nordsjøen, fra England, Skottland eller Irland. På Veøy har hun, stort sett alene, gravd fram deler av en kirkegård med kristne gravplasser.

- Jeg fikk hele tiden overraskelser mens jeg jobbet. En tanke om at du ikke finner noe annet enn det du på forhånd hadde trodd du ville finne, måtte jeg slå fra meg.

Andre steder på øya har Solli funnet hedenske graver som er nokså samtidige med de kristne. Perioden omkring 900 e.Kr. var en turbulent tid, med konflikter mellom den nye og den gamle troen.

- I begynnelsen tror jeg det var fredelig kontakt mellom hedendom og kristendom, men det tilspisset seg på den tiden. Kristningen av Norge var en lang prosess, påpeker Solli.

Vé er norrønt for helligdom. Veøy er et hellig sted.

- Hvis øya har vært et hellig sted slik det sies, må det ha vært på grunn av kristendommen, sier Solli. Funnmengden er overbevisende. Hun er heller ikke alene om disse hypotesene. Flere forskere har begynt å sammenlikne sitt materiale. Det er ikke usannsynlig at nordboernes kontakt vestover begynte tidligere enn det vi hittil har antatt, før slaget på Lindisfarne.

Sentralt knutepunkt

Den hellige øya var et middelaldersk kjøpsted. I løpet av høymiddelalderen utviklet Veøy seg til å bli et sentrum for innkreving av skatter og avgifter. Dette var trolig øyas viktigste funksjon på den tiden. Etter Svartedauden i 1349-50 gikk skatteinngangen i Norge kraftig ned, og samtidig mistet Veøy sin betydning som sentralt knutepunkt.

Det finnes ikke fastboende på øya lenger, men en hvit steinkirke fra slutten av 1100-tallet, Peterskirken, står der fremdeles.

Veøys historie forteller noe om den høviske kulturen i middelalderen, om ridderkulturen. Ringen som ble funnet, antyder at folket på øya tidlig var opptatt av adel, aristokrati og embetsmenn.

Et myteomspunnet sted

Det lå ingen klar hypotese bak Sollis ønske om å grave på Veøy, hun visste lite om hva hun ville finne. Øya var rett og slett et sted hun kjente godt, og som hun hadde inntrykk av at folk i området var opptatt av. Men noen spørsmål hadde hun som utgangspunkt: Hvorfor ble øya et kjøpsted, hvilken funksjon hadde kjøpstedet og hvorfor forsvant det?

- Veøy er et myteomspunnet sted. Det verserer mange historier i lokalbefolkningen om øya. Jeg håpet å finne ut om historiene hadde noe for seg, forteller Solli. For henne har det vært viktig å ta hensyn til disse historiene i arbeidet.

- Jeg var veldig spent på hvordan folk ville reagere på at jeg begynte å grave der ute, i det hellige. Og hvis jeg skulle finne helt andre opplysninger, hvilken rett hadde jeg som arkeolog og «ekspert» til å endre folks oppfatning av øya?

Solli har brukt mye tid på å komme i kontakt med mennesker som hadde en historie å fortelle. Blant annet har hun hatt kontakt med en fjerdeklasse ved Vågsetra skole. Hun har snakket med barna om arkeologi generelt og om Veøy spesielt. Barna fortalte historier de hadde hørt fra de voksne, og satte Solli i kontakt med andre historiefortellere.

- Jeg fikk mye besøk på øya, mange var interessert i det jeg fant ut. Men mine resultater har foreløpig liten innvirkning på deres myter om øya, de er fremdeles sterke.

Kontakt

Etter hvert oppfattet hun at lokalbefolkningen gjerne så henne som eksperten. Men hun skulle være deres ekspert. Det hun fant ut om øya, skulle hun finne ut på vegne av dem, ikke på vegne av byfolk fra Molde og Oslo. Solli tror at andre fag kan lære av arkeologi når det gjelder å ha kontakt med folk.

- Ute i landskapet kommer det hele tiden folk og spør om hva du holder på med. Du må være åpen for dialog. Denne dialogen er lett å glemme inne i et laboratorium eller ved skrivepulten.

Solli ble advart mot å forstyrre det som gjorde Veøy til et hellig sted. Lokalbefolkningen ba henne pent om å fylle igjen hullene i jorda etter seg. På samme måte som lokalbefolkningen føler Solli seg knyttet til Veøy. Den hellige øya har hatt en sentral plass i hennes oppvekst i Molde. Befolkningen fikk tillit til Brit Solli. De hadde tro på at hun ville behandle øya deres med omhu. Øyas tilsynsmann uttrykte det på denne måten da utgravingene var avsluttet: «Du hører på en måte til her som resten av oss. Du er en del av miljøet.»

Teater

Noen finner Sollis funn så fascinerende at de skriver teater om det. Edvard Hoem skrev et teaterstykke i forbindelse med Moldes 250-årsjubileum i 1992. Stykket Tusen år - ein sommardag ble framført på Veøy, og Hoem brukte ringen Solli hadde funnet, som gjennomgangstema.

Stykket handler om et forelsket par som gjennom ti århundrer leter etter en ring de har mistet. Når de kommer fram til nåtiden, får de ringen fra en kvinne som har funnet den mens hun gravde i bakken... Endelig kan det forelskede paret få ro.

Emneord: Språk og kultur, Arkeologi, Nordisk arkeologi Av Anette B. Wollebæk
Publisert 1. feb. 2012 12:22
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere