Homeopatien: en utfordring for legevitenskapen?

Hvis homeopatien har rett, tar legevitenskapen feil, sier professor Reidar K. Lie ved Senter for medisinsk etikk. Lie er både medisiner og vitenskapsfilosof. Han tror at mange av de andre formene for naturmedisin kan være forenlig med den ortodokse medisinen, for eksempel urtemedisinen og til dels akupunkturen.

Homeopatintervjuet er homeopatens redskap for å finne ut hvilken medisin som passer for den enkelte pasient. (Foto: Ståle Skogstad)

Til og med håndspåleggelser kan være i pakt med den moderne legevitenskapen. Men homeopatien og legevitenskapen har forklaringsmåter som utelukker hverandre, hevder Reidar K. Lie.

Den dagen homeopatene kan gi en vitenskapelig forklaring på hvorfor homeopatmedisinen virker, må vi leger gi opp alt vi vet om sykdomsårsaker og behandlingsprinsipper. Alt vi har lært, må endres totalt. Men hvis vi skal gi opp legevitenskapens kunnskapssystem, må vi ha et alternativ. Det kan ikke homeopatene tilby i dag. Homeopatien har stått stille i 200 år, sier han.

Homeopati en vitenskap

Homeopatien ble grunnlagt i Tyskland av Samuel Hahnemann (17551843). Den oppsto som en reaksjon på en spekulativ legevitenskap som brukte brekkmidler, årelating og blodigler. Datidens homeopater krevde at behandlingen skulle bygge på observasjoner som var gjort med sansene, og det ble satt i gang systematiske forsøk med homeopatiske medisiner. Sykdommene ble klassifisert etter symptomer. Filosofien var at den medisinen som framkalte et symptom hos et friskt menneske, kunne kurere samme symptom hos et sykt.

Hahnemann fortynnet et plantemiddel i et løsningsstoff i forholdet én til ti, så tok han ut ti prosent av løsningen og fortynnet det igjen. I moderne homeopati gjentas dette opp til 30 ganger. Mellom hver gang ristes oppløsningen. Ifølge kjemisk teori skal det ikke være noe igjen av stoffet etter tolvte fortynning, og det er derfor uforklarlig for naturvitenskapen hvorfor legemiddelet kan helbrede sykdom. Homeopatene sier at det er igjen et avtrykk av legemiddelet i væsken og at det er dette som har terapeutisk effekt.

Homeopatien startet med krav om at behandlingen skulle bygge på observasjoner. I dag har de en motsatt filosofisk grunnposisjon. De tar utgangspunkt i et helhetssyn. Nå er det legene som stiller krav om at behandlingen skal være vitenskapelig dokumentert. Legene bygger på det vi kan oppfatte med sansene og mer enn det, fortsetter Lie.

Han mener at homeopatiforskningen må komme med noe mer enn «skisser» til forklaringer på hvordan plantemiddelet overføres til løsningsvæsken.

Øst eller vest

Mange er ikke klar over at homeopatien oppsto i Europa. Den stammer ikke fra Det fjerne Østen, slik for eksempel akupunkturen gjør:

Homeopatien er en del av en vestlig vitenskapstradisjon. Den tok stilling til viktige vitenskapelige motsetninger i den første tiden den eksisterte. Den er ikke så fjern fra legevitenskapen som en skulle tro, sier Lie. Likevel er mange homeopater tilhengere av østlige naturvitenskapelige tradisjoner, og de samarbeider med andre naturmedisinere.

Lie har gjort seg noen tanker om hvorfor det er forskjellige vitenskapelige tradisjoner i øst og vest:

Barbara McClintock utviklet nye teorier innen genetikken gjennom sin forskning på maiskolber. I mange år gjorde kollegene narr av henne. Men hun fikk til slutt nobelprisen. Evelyn Keller Fox, som skrev en biografi om henne, mente at McClintock kunne gå nye veier fordi hun var kvinne. Den erfaringsverdenen hun representerer, gjør at hennes vitenskapssyn blir et annet. På samme måte kan vi si at de som kommer fra et land i Østen, har en annen erfaringsbakgrunn og derfor vil oppfatte vitenskapelige fenomener forskjellig.

Begrepet «holisme», eller helhetstenkning, står ofte sentralt når alternative behandlingsformer diskuteres. Også dette begrepet oppfattes forskjellig innenfor østlig og vestlig tankegang. En europeisk allmennpraktiker vil si at vi ikke bare må se på pasientens syke mage, men også på hans psyke og den sosiale sammenhengen han inngår i. Begrepet «helhet» betyr noe annet i østlig filosofi, som ikke bruker psykologiske og sosiologiske forklaringsmodeller. Helhetssynet er mer integrert i deres virkelighetsoppfatning, og det stikker dypere enn det vestlige.

Verdensbildet som før

Noe endret vestlig vitenskapelig verdensbilde tror ikke Lie på foreløpig.

Før du gir opp ditt gamle verdensbilde, må du ha noe å sette i stedet. Kvantefysikkens revolusjonerende innsikter om sammenhengen mellom årsak og virkning, fører bare til at legevitenskapen får et mer komplisert syn på årsak og virkning. Vi revurderer gamle sannheter. I dag klassifiserer vi sykdommer ut fra hva det er som forårsaker dem, for eksempel om det er bakterier eller virus. I framtiden kan det være at vi finner ut at vi skal klassifisere sykdommene ut fra hvilken immunrespons de har. Da legger vi vekt på kroppens reaksjon på et virus i stedet for på viruset selv. Pasienten kommer i fokus i stedet for viruset. Dette åpner for det synet at det kan være store individuelle forskjeller fra pasient til pasient, noe som i og for seg er et grunnprinsipp i homeopatien. Homeopatene tar utgangspunkt i pasienten og legger vekt på å styrke immunforsvaret hans i stedet for å gi ham medisiner som tar knekken på virus eller bakterier som angriper kroppen, sier Lie.

Han mener at naturmedisinen har utviklet behandlingsmetoder som den ortodokse medisinen kan lære av. De alternative behandlerne har for eksempel lagt vekt på ro og kontakt, noe som har styrket immunforsvaret. Dette kan legene lære av uten at de støtter homeopatiens kunnskapssystem, deres årsaksforklaringer, understreker Lie.

Vitenskapelig revolusjon?

Fysikeren Thomas Kuhn (f. 1922) er opptatt av vitenskapshistorie, blant annet av overgangen fra middelalderens verdensbilde med jorden i sentrum til vårt moderne verdensbilde med solen i sentrum. Da måtte alt naturvitenskapen hadde fastslått som sannheter, revurderes. I 1962 skrev Kuhn boken Videnskabens revolutioner. Her bruker han begrepet «paradigme» om den rammen som vitenskapsfolk arbeider innenfor: Paradigmebegrepet inneholder de grunnleggende antakelsene som vitenskapen bygger på og som forskerne sjelden diskuterer til daglig, for eksempel begrepet «kraft» i fysikken. Et annet element i paradigmebegrepet er virkelighetsoppfatningen som danner grunnlaget for forskningen. Hva slags struktur har denne virkeligheten? spør Kuhn. Normene for den vitenskapelige aktiviteten er også en del av paradigmet. Dessuten er forbilder og eksempler vesentlige.

Det som ikke kan forklares ut fra den teorien som en aksepterer, avvikene fra kunnskapssystemet, kaller Kuhn anomalier. Når det blir for mange anomalier i et kunnskapssystem til at man kan godta det, må en se seg om etter et nytt. Dette er det Kuhn mener med begrepet «vitenskapelig revolusjon».

Emneord: Medisinske fag, Helsefag, Samfunnsmedisin, sosialmedisin Av Margareth Bredal Bentsen
Publisert 1. feb. 2012 12:22
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere