Kroppen i spesialpedagogikken

Gjennom arbeidet med ulike former for funksjonshemning beskjeftiger spesialpedagogikken seg med de kroppslige sidene ved den menneskelige eksistens. Dette bør avspeiles så vel i forskning, teoriutvikling og undervisning, sier dr.scient. i spesialpedagogikk, Liv Duesund.

Kroppen som humanistisk eksistensvilkår er et viktig tema for den spesialpedagogiske forskningen. Temaet omfatter lærings- og undervisningsprosesser, selvoppfatning, fysisk og intellektuell aktivitet, og sosiale og kulturelle spørsmål, sier Liv Duesund.

Liv Duesund arbeider til daglig ved Institutt for spesialpedagogikk

og ved Sogn ungdomsskole/Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri. I mai ga hun ut boken Kropp, kunnskap og selvoppfatning. I denne diskuterer hun kroppens betydning for selvoppfatning, læring og kunnskapsutvikling.

I vår kultur er den friske, sunne kroppen gjort til et moralsk anliggende. Kulturen er også ekstremt kroppsfiksert og tenderer mot tingliggjøring og fragmentering. Men det er et paradoks at jo flere kunnskaper vi får om de enkelte deler av kroppen, desto mindre vil vi vite om kroppen som sådan, sier hun.

For spesialpedagogikken er det en utfordring å drøfte disse kroppskulturelle tendensene. Faget skal jo bedre livs- og læringsbetingelsene for elever.

Vi lever alle i en blikkets kultur. Å se og bli sett er prisen man betaler for å gå inn i kulturen. Når kroppsoverflaten tillegges avgjørende betydning, kan mange elever få en uønsket kroppslig oppmerksomhet og et stempel. Med et uttrykk fra psykiateren Finn Skårderud kan man si at kroppen på godt og vondt «sladrer» om kulturen, sier Duesund.

For skolen og forskningen innebærer dette et arbeid på minst to fronter. Det gjelder å trekke den kulturelle konteksten inn, samtidig som man utvikler kunnskaper og aktiviteter som styrker elevens mulighet til kroppslig «selvforglemmelse». Denne er en viktig forutsetning for å kunne engasjere seg i intellektuelt arbeid og i forhold til andre, sier hun.

Kroppens fornuft

Duesund bygger mye av sin forskning på teorier utviklet av den franske filosofen og psykologen Maurice Merleau-Ponty (19081961). Han er den første betydelige filosofen som har satt kroppen i sentrum i arbeidet med å forstå menneskets eksistensielle grunnvilkår.

Merleau-Ponty framholder at vi både «er» og «har» våre kropper. Vi kan aldri oppheve skillet mellom kropp og tanke, men det er mer interessant å fokusere på relasjonen enn på skillet. Språket gir mange eksempler på dette. Når en elev blir mobbet, sier han ikke at «deler av meg» blir mobbet; han sier at «jeg» blir mobbet. Vi sier heller ikke at «øyet mitt så en katt» eller at «nesen min lukter på blomstene». Vi skiller ikke våre fysiske eller psykiske erfaringer fra vårt «jeg». Om spesialiseringen går så langt at vi mister forståelsen for forholdet mellom kropp og tanke, kan vi bli fremmedgjort, sier Duesund.

Mangetydighet og metodemangfold

Idéhistorikeren Trond Berg Eriksen sier at kroppen representerer en stor fornuft som forstanden bare er en del av. Derfor kan kroppen tjene som den viktigste kritiske instans i alt samfunnsvitenskapelig arbeid.

Kroppen kan betraktes som et møtested mellom kultur og natur, mellom det kontrollerte og det ukontrollerte, det rasjonelle og det irrasjonelle. I sin mangetydighet likner den mer på et kunstverk enn en gjenstand. Ifølge Duesund krever den derfor å bli møtt med et metodemangfold.

En forskning som har kroppens tvetydighet som basis, vil ikke søke entydige, kausale resultater. Spesialpedagogisk er dette relevant i møtet med det mangfold som elevene utgjør. Vi «er» kroppen selv, sier Merleau-Ponty. Dette innebærer at vesentlige deler av oss blir glemt om vi bare blir møtt med én type blikk, ett sett av rutiner og undervisningsmetoder, sier hun.

Kroppen i skolen

Den franske filosofen René Descartes dualisme, som innebærer en oppsplitting av mennesket i tanke og kropp, har hatt stor innflytelse og spesielt innen fagområder som medisin, pedagogikk og filosofi. Ifølge den tradisjonelle dualismen representerte kroppen ingen fornuft eller egenkraft. Disse egenskapene ble tilskrevet tanken eller ånden. Slik ble kropp og sjel tilhørende to forskjellige verdener i skolevesen og vitenskap.

I de senere årene har det skjedd en betydelig utvikling i kunnskap om kroppen: Det er karakteristisk at man forsøker å overskride den tradisjonelle splittelsen mellom kropp og intellekt. I kjølvannet følger også en nytenkning om praktisk kunnskap som kan gi viktige impulser til undervisningsmetoder og læringsprosesser.

I skolen er kroppen henvist til gymnastikksalen. Når man hittil har tenkt seg kroppen i en pedagogisk sammenheng, er det utelukkende knyttet til faget kroppsøving. Dette avspeiler pedagogikkens tilbøyelighet til å forstå kroppen ute av en sammenheng. Eleven forlater ikke kroppen idet han går ut av gymsalen. Det er på vei til klasserommet, skolegården og gatene at han for alvor inngår i kroppslig samspill med andre, sier Duesund.

Kroppen er grunnlag for all menneskelig bevegelse og aktivitet, også den intellektuelle. I spesialpedagogikken angår kunnskap om kroppen like mye elever med sosiale og emosjonelle problemer som elever med ulike former for bevegelseshemninger. I debatten om vold og mobbing er det kroppslige aspektet oversett. Voldelig atferd reflekterer kulturens tendens til å betrakte kroppen som (skadbart) objekt og (reparerbar) gjenstand. Man kunne godt tenke seg et eget kroppskunnskapsfag med både fysisk aktivitet og teori om kroppen som humanistisk og eksistensielt felt, sier hun.

Kropp og selvoppfatning

Kropp og identitet er nært forbundet, sier Duesund. Uten kroppen er vi ikke i stand til å sanse vår omverden eller reflektere over oss selv. Uten kroppen eksisterer ikke «jeg». Vårt selv er et kroppslig selv som vi samtidig har bevissthet om. Men vi glemmer føttene våre inntil vi snubler. Kroppen har med andre ord en tendens til å trekke seg tilbake fra vår oppmerksomhet.

Men for mange elever er dette slett ikke tilfellet. De blir hyppig påminnet om sin kropp eller sin annerledeshet. Det å arbeide for å styrke elevenes positive selvoppfatning, blir derfor et viktig mål for skolen. Språket kan være med på å skjule oss, men den minste bevegelse avslører oss på et blunk.

Hvor viktig det er, kan vi se når en elev ikke klarer å motta en ball på riktig måte under ballspillet. Det at man ikke kan bevege seg slik normene tilsier, gjør at man blir utsatt på en helt annen måte enn om man ikke klarer å løse matematikkoppgaven. Du arbeider hele tiden med hele din eksistens og blottstiller deg dermed for dine medelever. Derfor er det viktig å få kroppskunnskap inn i en pedagogisk sammenheng.

Utdanningsvitenskapelig samling

Institutt for spesialpedagogikk (ISP) blir fra årsskiftet en del av Det utdanningsvitenskapelige fakultet, det første nye fakultetet ved Universitetet i Oslo på over 30 år. Foruten ISP vil fakultetet bestå av Senter for lærerutdanning og skoletjeneste (SLS) og Pedagogisk forskningsinstitutt (PFI). Administrasjonen vil bli plassert i Helga Engs hus på Blindern. Det nye fakultetet blir et av Europas aller største utdanningsvitenskapelige miljøer.

Jeg tror det er enklere å beholde egenarten og vår faglige identitet i det nye fakultetet, sier bestyrer Monica Dalen ved ISP.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Pedagogiske fag, Spesialpedagogikk Av Svein Arthur Kallevik
Publisert 1. feb. 2012 12:21
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere