Muslimske syn på Europa

En ettertraktet modell for velstand, opplysning, demokrati. En representant for en egennyttig, arrogant og aggressiv kolonialisme. Synet på Europa blant arabiske og muslimske intellektuelle har vært preget av en grunnleggende ambivalens. Det gjenspeiler erfaringer som store deler av den muslimske verden har hatt med Europa i moderne tid.

Muslimske kvinner. Den vestlige kvinnefrigjøringen er det fremste angrepspunktet for flere muslimske skribenter.

Mens de muslimske reisende og forfattere i middelalderen beskrev og forholdt seg til Europa ut fra en selvsikker styrkeposisjon, der islamsk sivilisasjon og kultur var overlegen europeisk sivilisasjon og kultur, gir muslimske stemmer i moderne tid (i denne sammenheng regnet fra ca. 1800 og framover) uttrykk for en smertelig bevissthet om egne samfunns stagnasjon, tilbakeliggenhet og svakhet i forhold til europeisk styrke og hegemoni økonomisk, politisk og kulturelt.

Forholdet til Europa eller Vesten har antatt eksistensielle dimensjoner for de fleste muslimske intellektuelle. Dette fordi det som gjerne kalles «Utfordringen fra Vesten» i så stor grad berører personlig sosial og kulturell identitet. Forholdet til Europa dreier seg heller ikke om forholdet til noen fjerne samfunn som man kan velge å lukke øynene for. Dels har europeiske kolonimakter vært høyst tilstedeværende i mange muslimske land. I tillegg har europeiske tekniske og vitenskapelige nyvinninger, europeisk inspirerte institusjoner og ideer blitt innført i de fleste muslimske samfunn i løpet av de siste 150 årene, under begrepet «modernisering». Hvordan ulike sosiale lag og enkeltpersoner har reagert på den tiltakende innflytelsen fra europeisk eller vestlig sivilisasjon, har imidlertid variert sterkt. Det har variert ut fra skiftende historiske forhold i det enkelte samfunn og med ulike interesser hos ulike sosiale lag. Det eksisterer således ikke noe enhetlig «islams syn på Europa», men snarere en rekke ulike muslimske oppfatninger.

Et åpent sinn

En av de tidlige formidlere av europeisk kultur var den egyptiske lærde alTahtawi, som beskriver sine inntrykk fra et opphold i Frankrike fra 182631. Han har møtt Europa med et åpent sinn, iblant beundrende, iblant bare undrende. Av positive trekk framhever han franskmennenes intellektuelle nysgjerrighet og arbeidsdisiplin, deres vektlegging av barns utdanning og deres troskap mot sine politiske idealer.

Tahtawi er et eksempel på et muslimsk syn på Europa og europeere som ennå ikke er preget verken av frykt og underkastelse eller opprør. Han ønsker å formidle positive aspekter ved disse fremmede folk, og føler seg kallet til å forklare for sine landsmenn fenomener som i sin alminnelighet ville krenke muslimenes normer, i dette tilfellet for hygiene: «Det er riktig nok,» skriver han, «at europeerne går med sko inne, men det er ikke egentlig så ille som man vil ha det til, når man tar i betraktning at de ikke sitter eller sover på gulvet, men i stoler og senger. Det stemmer også at europeerne ikke er så nøye som oss med å vaske hendene før og etter måltidet, men det er heller ikke så ille, når man tar i betraktning at de spiser med bestikk.» Med andre ord en oppfordring til egypterne om å forstå europeerne ut fra deres kulturelle og sosiale kontekst.

Vesten er forførende

Den arabiske litteraturen som omhandler forholdet mellom arabiske samfunn (eller Orienten, alsharq) og Europa (eller Vesten, al-gharb) reflekterer ikke bare syn på Europa sett utenfra. Den er like mye refleksjoner over egne samfunn og egne verdier. Visse motsetningspar går igjen i denne litteraturen: mens Vesten er aktiv, energisk, vitenskapsbasert og demokratisk, er Orienten passiv, uopplyst og underkastet. Vesten er kynisk, materialistisk og følelseskald, mens Orienten er naiv, troende og preget av menneskelig samhørighet. Vesten er kald, både meteorologisk og psykologisk, mens Orienten er tilsvarende preget av varme. Vesten er truende og arrogant, Orienten truet og sårbar. Og ikke minst er Vesten forførende og moralsk dekadent, og orientaleren må passe seg for ikke å bli forført og smittet. Bakom lurer den europeiske kvinne, inkarnasjonen på fristelsen og forførelsen bort fra egne verdier, bort fra den rene vei, bort fra Gud.

Mye av det som produseres i Vesten om islam og muslimer, er preget av myter, stereotypier, overdrevne forestillinger, generaliseringer. Mye av det som produseres om Vesten fra muslimsk hold, er likeledes preget av myter, stereotypier, overdrevne forestillinger, generaliseringer. Slike myter og stereotypier har gjerne et utgangspunkt i noe som er virkelig, kanskje til og med essensielt og underliggende, men forstørrer og fortegner, iblant til det ugjenkjennelige. Og de fanger typisk ikke opp mangfoldet og de indre motsetningene, spenningene i den kulturen og mellom de menneskene de er utsagn om.

«Den nedarvede ærekrenkelse»

Har den dramatiske internasjonalisering av massemedier og kommunikasjon de siste par tiåra bidratt til å endre, i det minste modifisere, Vestens syn på islam og islams syn på Europa? Hvordan virker det store antall muslimske innvandrere til Europa inn på det bildet som formidles av vestlige samfunn?

Jeg tror nok at mange muslimer har fått et mer realistisk syn på europeiske samfunn. På den annen side er det faktorer som har bidratt til en skjerpet negativ holdning fra muslimsk hold. Først og fremst den økte selvhevdelsen i form av islamsk fundamentalisme og de angstbiterske vestlige reaksjonene på denne. De mange hatske utfall mot islam i europeiske medier, i kjølvannet av den islamske revolusjonen i Iran, og senest i kjølvannet av Rushdie-saken, oppleves av de fleste muslimer som et nytt utslag av den maktarroganse Vesten alltid har utvist. Den syriske forfatterinnen Rana Kabbani kaller det «den nedarvede ærekrenkelse» av islam og muslimer.

De islamistiske (eller funda-mentalistiske) retningene definerer konfliktene som involverer Vesten og muslimske samfunn som deler av en religionsstrid mellom kristendom og islam mellom de vantro (alkuffar) og de troende. De mest ytterliggående ser det som en uforsonlig kamp mellom dar al-islam (islams område) og dar al-Harb (krigens område, der muslimer er underlagt ikkemuslimer) en kamp mellom det gode og det onde der islam, med Guds hjelp, vil gå seirende ut til slutt. Disse islamistenes syn er ironisk nok komplementært til forestillingen om sivilisasjonskonflikten med islam som den nye kamparena, og som reaksjonære krefter i Vesten bygger opp under.

Omtalen av sosiale forhold i Europa og Vesten skildrer gjerne sosial oppløsning og utglidning i våre samfunn, med kriminalitet og promiskuitet som de alvorligste følger. I islamistisk litteratur framstilles vestlige samfunn som oversvømmet av prostitusjon, pornografi, uekte barn og kvinnemishandling. Generaliseringene kan anta grotesk form, for eksempel uttalte en muslimsk sheikh i et intervju for en tid siden at «i Vesten er det vanlig at tolvåringer ligger med hverandre». I en stil skrevet av en muslimsk innvandrer her i landet, leste jeg at «i norske familier er det vanlig at moren drar på ferie med en annen mann og faren med en annen kvinne».

Kvinnefrigjøring som angrepspunkt

Den vestlige kvinnefrigjøringen er det fremste angrepspunktet. Den amerikanske islamforskeren Yvonne Haddad kaller det den islamistiske dominoteorien, «som ser alle problemene i verden, politiske, økonomiske og sosiale, som initiert av kvinnens inntreden på den offentlige arena». Veien fra arbeid utenfor hjemmet til den rene prostitusjon oppfattes her som faretruende kort: «Vesten nedverdiger kvinnen ved at hun må tjene til livets opphold etter å ha blitt fratatt sin menneskelighet. [...] Hun er enten sekretær, satt til å underholde sjefen sin, showartist på barer og dansesteder, modell som viser seg fram eller fabrikkarbeider,» hevder den egyptiske skribenten Abd al-Rahman Amira. Og Vesten søker å spre denne giften: «Frigjøringen av den muslimske kvinnen er det mest ondsinnede virkemiddel korstogsimperialismen benytter for å ødelegge det muslimske samfunnet. De har ansett dette i seg selv tilstrekkelig til å forårsake moralsk, intellektuell og religiøs oppløsning blant muslimene, noe alle andre virkemidler til sammen ikke ville greidd. [...] Når kvinnen går naken ut i gatene og viser sine yndigheter til enhver som søker dem og vekker dyrisk begjær i mannen da vil det ikke være rom for islam, for religion, ingen bånd på offentlig moral, ingen motstand. Således vil korstogsimperialismen finne anledning til å sette inn sitt endelige dødsstøt,» argumenterer en annen skribent, Muhammad Qutb.

Det er verdt å understreke at innleggene om sosiale verdier og kvinnens stilling i Vesten også er innlegg om hvilken retning eget samfunn skal ta. Ved å framholde at frigjøring av kvinnen er et vestlig anliggende, til og med rettet mot islam, oppnår man å svekke legitimiteten til kvinnesaksforkjempere i egne samfunn. Den arabiske feministen Leila Ahmad har gjort gripende rede for det å bli stemplet som «kultursviker».

Intellektuelle i eksil

Vi kan vel innrømme at synet på Europa som arnested for maktarroganse og moralsk lettsindighet ikke er grepet helt ut av lufta. Da kan vi kanskje også trøste oss med at synet på Europa som modell for frihet, opplysning, demokrati og likeverd også har en rot i virkeligheten, om ikke uten forbehold og modifiseringer. Dette synet har også kontinuitet og opprettholdes blant annet av de intellektuelle som, frivillig eller tvunget, har trukket til eksil i Europa, for å slippe unna undertrykkelse og overgrep i eget samfunn. I London og Paris produseres utallige bøker, aviser og tidsskrifter på arabisk, persisk og urdu som formidler kultur forbudt i hjemlandet, uttrykker kritikk mot rådende forhold i hjemlandet som de ikke kunne gi uttrykk for der, taler for og imot frigjøringen av kvinnen og kritiserer imperialismen, maktarrogansen og, kanskje, den moralske lettsindigheten i Europa.

Om artikkelforfatteren

Gunvor Mejdell er førsteamanuensis ved Institutt for øst-europeiske og orientalske studier. Artikkelen presenterer utdrag fra hennes foredrag under Humaniora-dagene 1995: «Islams syn på Europa i moderne perspektiv». Hele foredraget vil bli trykket i neste Humaniora-bok: «Et spaltet Europa? Europeisk kultur: Kilde til strid eller felles fundament?» Red. Lars Martin Fosse.

Emneord: Språk og kultur, Kulturvitenskap Av Gunvor Mejdell
Publisert 1. feb. 2012 12:22
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere