Politikkens vekslende veivisere

Politikerne henter argumentene sine fra ekspertene, men hvilke eksperter de lytter til, varierer. I dag ser det ut til at samfunnsviterne er i ferd med å miste sin posisjon som politikkens veivisere, hevder historikeren Kjetil A. Jakobsen.

Anton Martin Schweigaard bygde landet med lov.

Jakobsen er doktorgradsstipendiat ved Senter for teknologi og menneskelige verdier og utleder sine standpunkter fra sitt doktorgradsprosjekt om «vitensregimer» i norsk politikk fra 1870 til 1950.

Juristene dominerte samfunnsdebatten her i landet på 1800-tallet, ingeniørene og legene i første halvdel av vårt århundre. Etter annen verdenskrig tok samfunnsviterne over, forteller han.

I departementene og komiteene legger ekspertene premissene som politikerne bruker når de tar sine avgjørelser. Men ekspertenes makt stikker dypere.

Her i Vesten har vi aldri hatt et rendyrket ekspertvelde. Politikken har alltid hatt sin egen sfære. Men for å tale overbevisende må politikerne låne inn ord, uttrykk og argumenter fra talemåter med høy prestisje. I tidligere tider var det religionen som kunne tilby en talemåte med høy prestisje. I nyere tid har det vært vitenskapen.

Vi har hatt forskjellige vitensregimer gjennom tidene, fordi maktforholdet mellom ulike ekspertgrupper har variert, sier Jakobsen. Med vitensregimer mener han språklige maktsentra som danner grunnlaget for politisk innflytelse. Et annet begrep han bruker om det samme, er «hegemonisk tale».

Politikk er å tale om framtiden

I sitt doktorgradsprosjekt har Jakobsen valgt å ta utgangspunkt i Aristoteles.

I sin Retorikk utvikler Aristoteles begrepet «den politisk rådgivende tale». Politikk er for Aristo-teles «det å tilskynde eller fraråde om fremtiden til en offentlighet».

Det mest sentrale i Aristoteles retorikk er spørsmålet om hvor man henter sine argumenter fra når man skal tale overbevisende i en forsamling. I pakt med Aristoteles spør Jakobsen om hvor norske politikere henter sin evne til å overbevise et publikum fra.

I vår tid har det vært samfunnsvitenskapen. Men samfunnsvitenskapen er inne i en tillitskrise, sier han og bruker de sprikende ekspertuttalelsene i EU-kampen som eksempel.

Han spør om hva som vil skje hvis samfunnsvitenskapen mister sitt hegemoni som politisk rådgivende tale.

Vitenskapenes maktkamp

Som historiker søker Jakobsen svar på spørsmålet ved å undersøke hvilke vitensregimer vi hadde før samfunnsvitenskapen fikk sitt gjennombrudd.

Det er vanlig å dele nyere norsk historie inn i tre faser. Tiden fra 1814 til parlamentarismen ble innført i 1884, kaller man «embetsmannsstaten». Tiden fra 1884 til annen verdenskrig brøt ut, kan kalles «venstrestaten». Etter krigen kom sosialdemokratiet.

Hver av disse fasene har sine karakteristiske vitensregimer. I embetsmannsstaten dominerte juristene, ikke bare i departementene og domstolene, men også i storting og regjering. Det overordnede politiske idealet var ikke demokratiet, men rettsstaten. Politikerne ville sikre borgernes frihet ved å knytte makten til loven. Ved siden av jussen var det humaniorafagene, nærmere bestemt de klassiske dannelsesfagene og det nye historiefaget, som preget samfunnsdebatten, sier Jakobsen og kaller den hegemoniske talen i embetsmannsstaten for «den juridisk-humanistiske tale».

I venstrestaten overtok den medisinsktekniske tale. Venstres sosiale reformpolitikk var langt på vei legenes verk. Med storindustrialiseringen etter 1905 kom ingeniørene i fokus. Venstrestatens storhetstid var ingeniøren Gunnar Knudsens lange statsministerperiode fra 1913 til 1920, konstaterer Jakobsen.

Leger, ingeniører og agronomer gjorde sitt inntog i statsadministrasjonen i venstrestatens tid, men administrasjonen var fortsatt full av jurister. Etter annen verdenskrig ble det juridiske hegemoniet i statsbyråkratiet endelig brutt, denne gangen av samfunnsviterne. Sosialdemokratiet kan kalles «en samfunnsvitenskapelig tale», forteller han.

Gunnar Knudsen

Gunnar Knudsen bygde landet med dampskip og turbiner.

Overgangsformene

Embetsmannsstaten går ikke direkte over i venstrestaten, og venstrestaten forandres heller ikke til et sosialdemokrati over natten. Det rådende vitensregimet går inn i en krise, og vi får en periode med usikre maktforhold før et annet vitensregime tar over.

Venstre blir ikke umiddelbart en medisinskteknisk tale. Partiet vinner fram ved å lage sin egen form for juridisk-humanistisk tale. Johan Sverdrups gruppering på Stortinget ble i en periode kalt «sakførerpartiet». Advokatene var Venstres motekspertise til de juridiske embetsmennene. Som motekspertise til universitetshumanistene brukte Venstre-bevegelsen forfattere som skrev realistisk og naturalistisk litteratur. Forfatteren ble i 1880-årene en viktig politisk sannsiger. Fremst blant forfatterne sto Bjørnstjerne Bjørnson, forteller Jakobsen.

Hovmot står for fall

Jakobsen ville undersøke hva det var som skjedde når et vitensregime brøt sammen.

Sett i ettertid kommer en underlig dialektikk til syne. Vitenskapelige taler tåler ikke å være hegemoniske. Da slutter deres talsmenn å lytte til andre taler. De rendyrker sin egenart og gjør seg politisk umulige. Det er med vitensregimer som med heltene i greske tragedier. De går under på grunn av sin hybris, det vil si sitt overmot, sier Jakobsen og bruker den medisinsk-tekniske tale i mellomkrigstiden som eksempel.

I mellomkrigstiden utviklet den medisinsk-tekniske talen seg til å dreie seg om rasehygiene og teknokrati. Legetalen betraktet samfunnet som en kropp. Staten skulle forhindre «sykdom» og skjære bort syke elementer. Den norske tvangssteriliseringsloven av 1934 var et uttrykk for en slik tankegang. Sigøynere, tatere, alkoholikere, kriminelle, åndssvake og andre med det som ble regnet som mindreverdige arveanlegg, skulle derfor tvangssteriliseres, sier han.

Ingeniørtalen utviklet seg til teknokrati. Jakobsen gir ordet teknokrati en trangere definisjon enn det som er vanlig. Teknokrati brukes i alminnelighet om ekspertstyre. Teknokrati er for ham en ingeniørtale som reduserer politiske, etiske, økonomiske og kulturelle problemer til teknologiske problemer. Den teknokratiske talen sto på høyden av sin makt i 1940-årene. Den hadde avgjørende innflytelse på så vel NS og den tyske okkupasjonsmaktens økonomiske politikk under krigen som på Arbeiderpartiets økonomiske politikk i gjenreisningsårene, mener han.

Stalinismen drev ingeniørtalen til sin vanvittige konsekvens. Nazismen gjorde det samme med legetalen. Den medisinsk-tekniske talens politiske hegemoni ble som følge av dette svekket i etterkrigstiden, hevder Jakobsen.

Samfunnsvitenskapenes krise

Erik Brofoss

Erik Brofoss sa at suffløren av og til kunne ha mer å si enn skuespilleren. Selv kalte han seg «politisk scenearbeider». Bildet viser finanstalen i 1947 der han forklarer forsamlingen hva økonomisk vekst er. (Foto: NTB)

Som alle historikere innrømmer Jakobsen at det er vanskelig å forstå sin egen tid. Med dette forbeholdet forsøker han å analysere samfunnsvitenskapenes krise.

I194050-årene var samfunnsvitenskapene positivistiske. Det vil si at de behandlet mennesket og samfunnet som om det var natur. Samfunnsvitenskapene lånte sin forskningsmetode fra naturvitenskapene og teknologien. For å bruke disse metodene måtte samfunnsviterne tenke seg samfunnet som natur, ikke kultur.

I 1970-årene ble den samfunnsvitenskapelige tale grepet av overmot. Den forsøkte å bli en tale helt på egne premisser og var ikke åpen for andre fags innflytelse, forteller Jakobsen. Han viser til overmotet i arbeiderpartipolitikken i 1970-årene. Arbeiderpartipolitikerne gikk over fra å bygge politikken sin på det «harde» faget sosialøkonomi til å satse på mykere samfunnsvitenskapelige fagområder, som psykologi og pedagogikk.

Det skjedde en sosionomisering av politikken, mener Jakobsen.

Overgangen til en myk, samfunnsvitenskapelig tale fikk en sofistikert, intellektuell begrunnelse. Kritikken av positivismen dominerte innen samfunnsfagene på universitetet.

Både Arbeiderpartiets politiske satsing og positivismekritikken på universitetet ble en fiasko. Begge var eksempler på overmotet til den samfunnsvitenskapelige tale, mener Jakobsen.

Alle fenomener skulle forklares ut fra miljøets påvirkningskraft. Biologiske forklaringer var bannlyst både innen psykiatrien og kvinnebevegelsen.

Sosionomiseringen av den sosialdemokratiske talen brakte fram høyrebølgen.

Positivismekritikken vant alle debatter i det akademiske miljøet, men fikk forbløffende liten innflytelse på den vitenskapelige praksis. Den var ikke i stand til å utforme en alternativ ikkepositivistisk praksis innenfor samfunnsvitenskapene og humaniora, mener Jakobsen.

Han følger utviklingen til vår egen tid: Etter den mislykkede sosionomiseringen i 1970årene vendte Arbeiderpartiet tilbake til sitt hjertebarn, sosialøkonomien. Men den er en helt annen sosialøkonomi enn for 50 år siden. Den er mye mer liberalistisk og noe mindre selvsikker enn den var i glansdagene til Frisch. Sosialistisk Venstreparti strever med å bli noe annet enn et evig 1970-tall. Det har fanget opp de gruppene som ble igjen da Gro Harlem Brundtland førte sitt parti tilbake til de harde samfunnsvitenskapene.

Den idéhistoriske arven

Det vi kaller samfunnsvitenskap, ble av filosofer fra Aristoteles til Immanuel Kant sett på som veltalenhet, snarere enn vitenskap. På hver sin måte mente Aristoteles og Kant at siden samfunnslivet er preget av frihet og mulighet, mer enn av tidløs nødvendighet, lar det seg ikke fiksere i begreper på samme måte som naturen gjør.

Samfunnsvitenskapene fikk sitt vitenskapelige stempel på 1800-tallet ved at de lånte inn metoder og talemåter fra naturvitenskapene. Positivismekritikerne i 1970-årene ville fjerne den naturvitenskapelige arven i samfunnsvitenskapene. Men de gikk ikke med på at samfunnsvitenskapene i så fall på nytt måtte regnes som former for veltalenhet.

De burde heller ha undersøkt forholdet mellom sannhet og veltalenhet, mener Jakobsen og støtter seg til de gamle grekerne. For dem var sannhet og veltalenhet nært beslektet. De kalte begge deler for «logos».

Kulturvitenskapen tar over

Jakobsen har filosofert litt over hva slags vitensregime vi kan vente oss i framtiden:

Jeg tror vi finner det nye vitensregimet i skjæringspunktet mellom informasjonsteknologien og de postmoderne strømningene i humaniora og samfunnsfagene. Informasjons- og medieteknologi preger i dag politikkens visjoner. Medieteknologien preger samtidig alle andre fag. I nesten alle vitenskaper hører man nå at alt er tale.

Det er ifølge Jakobsen en sammenheng mellom informasjonsteknologien og de postmoderne strømningene i humaniora og samfunnsfagene. Vitenskapskritikken er i ferd med å gjøre slutt på samfunns- og humaniorafagene slik vi kjenner dem.

Kritikken går tilbake til et førmoderne standpunkt om at verken humaniora eller samfunnsvitenskapene kan fundere sitt krav på å tale med sannhet i noe annet enn veltalenheten selv. Dette blir av mange filosofer trukket fram som en postmoderne måte å tenke på.

Samfunns- og humaniorafagene vil forsvinne. Skillet mellom dem brytes ned, og vi får «kulturvitenskap». Kulturvitenskapen vil aldri kunne bli noe vitensregime i tradisjonell forstand. Den gjør ikke krav på en sannhet uavhengig av sin egen veltalenhet. Derfor kan den ikke unndra seg det offentlige ordskiftet, slik den medisinsk-tekniske og den samfunnsvitenskapelige talen i stor grad gjorde. Kulturvitenskapen kan ikke gjemme seg i laboratorier og korridorer og overlate til politikerne å markedsføre sine resultater. Som veltalenhet må kulturvitenskapen virke i åpen, demokratisk debatt. Et eventuelt kulturvitenskapelig regime vil derfor ikke være noe ekspertstyre, hevder Jakobsen.

Følgelig kan vi ikke vente oss en rekke kulturvitere som statsministre i årene framover. De intellektuelle har stor makt, men det er en stille makt som virker over tid og på avstand. De politiske og intellektuelle sfærene er og skal være atskilte, mener han.

Teknokratiprosjektet

Kjetil A. Jakobsens doktoravhandling springer ut av Teknokratiprosjektet ved Senter for teknologi og menneskelige verdier. Prosjektet sammenlikner teknologiske retninger i USA, Tyskland, Frankrike og Norge.

Lederen for Teknokratiprosjektet, Sissel Myklebust, analyserer teknokratiske strømninger i USA i sin doktoravhandling. Ifølge henne er teknokrati en form for fagstyre der ekspertkunnskap erstatter politikk. I et notat skriver hun:

«Det dreier seg om teknokratiseringsprosesser av forskjellig styrke og på ulike nivåer. Teknokratibegrepets negative valør, selv når den forekommer i milde varianter, viser til det forhold at fagpersoner ofte avgjør saker ut fra snevre faghensyn uten å trekke inn mer helhetlige, politiske og moralske hensyn. I sterkere varianter forbindes teknokrati med diktatur.

Populistopprør

Når folk ikke lenger stoler på ekspertene, står populistene fram. Som i 1870-årene og i mellomkrigstiden har vi fått populistiske opprør mot ekspertene. 1980-årenes høyrebølge ga oss Fremskrittspartiet. 1990-årenes venstrebølge ga oss Senterpartiet. På hver sin måte målbærer de en folkelig kritikk. Man kan se dem som forsinkede svar på den samfunnsvitenskapelige tales overmot i 1970-årene.

Emneord: Språk og kultur, Historie, Politisk historie Av Margareth Bredal Bentsen
Publisert 1. feb. 2012 12:22
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere