Berikende religionsmøter

Møtet med andre religioner tvinger en til å stille spørsmål ved egen kristentro. Samtidig åpner religionsmøtet for muligheten til å oppdage dybdedimensjonen i egen tro. Jeg har oppdaget at kristendommen er et mye større landskap enn hva vi i Norge stort sett har gjort det til.

Møtet med buddhismen har formet Notto Reidar Thelles syn på troen som et stort rom. Han ser buddhistisk filosofi og praksis som en stor utfordring for kristen teologi i vår tid. (Foto: Ståle Skogstad)

Det sier professor i teologi, Notto Reidar Thelle, som har økumenikk og misjonsvitenskap som spesialområder. 16 år i Japan de fleste av dem ved et økumenisk senter for studium av japansk religion og gjentatte reiser til forskjellige land i Østen har gitt ham god innsikt i andre religioner i særdeleshet buddhismen.

Både som forsker og som misjonær har Thelle vært spesielt opptatt av å være i dialog med folk som har andre religiøse overbevisninger enn hans egen. Hans tilnærmingsmetode er åpenhet, det motsatte av den «tre nedover hodet på folk»-holdningen mange forbinder med misjonsvirksomhet. I kristne miljøer har Thelle ofte vært kritisert for å være for åpen.

Mange kristne har liten sans for å lytte til hva andre religioner står for. Som misjonær burde man jo omvende folk, mener de. Men hvor mange jeg har omvendt, er et spørsmål jeg ikke er interessert i. For meg dreier det seg om å dele min tro og min innsikt med andre, som til gjengjeld deler sin tro og sin innsikt med meg. Hvilken innvirkning mine tanker har på lengre sikt på mennesker jeg har samtalt med, har jeg ingen oversikt over, sier han. Med glede har han registrert at kristne miljøer i dag har langt større sans for hans måte å møte andre religioner på enn hva de hadde for 2030 år siden.

Jeg-Du

Thelle ser samtale som en av de viktigste menneskelige samværsformene og som en åpning for møtet mellom mennesker. Selv er han inspirert av den jødiske filosofen Martin Bore som lanserte begrepet dialogisk eksistens. Bore pekte på to forskjellige måter å møte virkeligheten på: 1) Jeg-Du-relasjonen, der begge parter både svarer og stiller spørsmål, eller 2) Jeg-Det-relasjonen, der den ene parten gjør den andre til et objekt.

Det sier seg selv at Jeg-Du-relasjonen er den som er nærmest et virkelig personlig forhold, påpeker han. Når den ene vil formidle noe viktig, vil den andre alltid lytte og svare. Man gir seg selv i den andres varetekt, under forutsetning av at begge gir og mottar, utfordrer hverandre og tar vare på hverandre. Selv har jeg ofte som følge av dialog vært rystet i min tro og ikke helt visst hvor jeg har vært, men bakenfor har det alltid ligget en grunnleggende tillit.

Thelle understreker imidlertid at dialogen har sine grenser.

Å være i dialog krever at begge parter lytter. Ikke sjelden kommer man i situasjoner der man forstår at det ikke er rom for samtale. Man blir rett og slett bombardert og forklart i hjel, sier han. Teologen stiller også spørsmål om hvorvidt det er mulig å være i dialog med for eksempel fascismen eller med religiøse bevegelser som er fanatiske, destruktive og bevisst undertrykkende.

Dialogen kan ende i konflikt, legger han til.

Tro på prøve

Ved religionsdialog åpner man for at den andre kan ha rett. Spørsmålene ved egen religion skjerpes. Det kan mange oppleve som truende. Thelle mener at viljen til å sette sin egen tro på prøve er avhengig av hvilken livsfase man er i. Akkurat som det finnes faser i livet der man ikke har anledning eller overskudd til å ta opp sine psykiske problemer, er det faser i livet da man ikke ønsker å ta opp sin tro til vurdering.

Ønsket om å ta patent på den sanne kristendom har i for stor grad fått dominere kristne miljøer. Mange unngår å stille spørsmål fordi de frykter for konsekvensene. Forandring virker truende. Men en slik holdning kan lett føre til stagnasjon, sier Thelle.

I likhet med andre mennesker går både teologer og prester igjennom faser hvor de ikke vet hvor det bærer hen. Men i den norske kirke har det vært lite rom for å akseptere at troen er en vei, en prosess at noe må tæres ned for at ny innsikt skal komme til syne. Å være i drift oppleves av mange som motsetningsfullt og vanskelig. Selv tror jeg at det handler om en samtidig bevegelse. Det å søke er å ta avskjed med noe man har holdt fast ved. Dette er mange menneskers erfaring og viser seg blant annet i en del salmer, der tekstene kan avspeile både tvil og anfektelse og oppbrudd, sier Thelle.

De færreste tar skade av å bli rokket i sin overbevisning. Selv det å bli revet med av erfaringer fra andre bevegelser og religioner, kan være viktige stadier på troens vei, mener han.

Må gi islam rom

Til Norge har det kommet nye religioner som setter spørsmålstegn ved kirkens hegemoni og dens rolle som premissleverandør. Thelle mener at nærværet av en stor muslimsk minoritet har bidratt til at kristendommen har fått en større grad av åpenhet. Det ledende sjiktet i kirken mener i dag at muslimene har en selvfølgelig rett til sin moské og gudsdyrkelse. Selv om det finnes protester, har de kristne miljøene forstått at dialog med muslimer er viktig.

I Norge er dialog viktig fordi vi skal leve sammen. Den er like viktig for muslimene som for oss. En god del misforståelser og gjensidige vrengebilder kan oppklares på denne måten. Vi kan dessuten ha ting å lære av hverandre. Det er livsviktig for hele det norske samfunn å være i dialog med islam å gi islam rom. Thelle understreker at islam står kristendommen mye nærmere enn buddhismen.

Mens jødedommen kan kalles kristendommens eldre bror eller mor, kan islam kalles kristendommens yngre bror. Mye er felles, blant annet erkjennelsen av én gud. Men det bastante Jesus-bildet gjør at dialogen på samme tid er lett og vanskelig. Både muslimene og de kristne er seg bevisst at de vet sannheten om Jesus, påpeker Thelle. Han er glad for at de norske misjonsmiljøer, som tidligere gikk inn for å evangelisere muslimer i Norge, stort sett har gitt opp det prosjektet. Det skapte nemlig både motstand og barrierer.

Buddhismen som utfordring

Hvordan har Thelles møte med andre religioner vært med på å forme hans måte å være kristen på?

Den meditative stillheten spiller for meg en mye større rolle enn tidligere. Ikke minst har møtet med buddhismen formet mitt syn på troen som et stort rom. Dette er noe jeg ikke er ferdig med, fordi jeg ser buddhistisk filosofi og praksis som en stor utfordring for kristen teologi i vår tid. Gjennom tidene har kristendommen vært utfordret av Platon, Aristoteles og andre filosofer, av naturvitenskapen og samfunnsvitenskapen. Teologien har lært av utfordringene og blitt formet av dem.

Møtet med buddhismen representerer noe nytt, fordi den er så helt annerledes. Samtidig er det en nesten magisk tiltrekningskraft mellom kristendommen og buddhismen. Noen betrakter buddhismen som en filosofi og ikke som en religion. Selv oppfatter jeg den som en religion det er interessant å være i dialog med. Den representerer 2500 års systematisk tenkning som samtidig forenes med religiøs praksis, sier Thelle.

Flere av hans buddhistiske venner fra årene i Japan er fascinert av Bibelen, ikke minst av Jesus-skikkelsen. Men forholdet til kirken er mer problematisk.

Mange opplever kristne som litt firkantete i sine holdninger. De synes den kristne lære er enkel og overflatisk i forhold til buddhismen, men det etiske engasjementet utfordrer dem og har til tider rystet dem i deres holdninger. Kirken står de stort sett nokså fremmede overfor.

Kjedelig kirkepraksis

Hans erfaring er at heller ikke så rent få fra innsiden av den norske kirke er frustrerte over kirkelivet.

Mange ønsker mer rom for menneskelig utfoldelse, tankemessig og estetisk kanskje en større liturgisk opplevelse. Under gudstjenesten sitter de og kjeder seg. Hvorfor skal de høre på middelmådige presters refleksjoner over livet? Noen oppsøker derfor heller mer karismatiske grupperinger eller andre religioner for å oppleve en sterkere følelsesmessig sammenheng, sier Thelle, som er glad for at en del prester i den norske kirke i den senere tid har gått nye veier kanskje påvirket av andre religioner og trosretninger. Blant annet har mange kirker tatt behovet for stillhet og kontemplasjon på alvor. Noen steder er det stillhet to til fem dager i uken, slik at folk kan komme og sitte i ro.

Stillhet gir mange mennesker en mulighet til å åpne opp for det indre rommet på en ny måte. Også kristne benytter seg av den buddhistiske zenmeditasjon for å åpne seg for dette rommet, sier Thelle, som selv har hatt stor glede nettopp av det.

Emneord: Språk og kultur, Teologi og religionsvitenskap, Religionsvitenskap, religionshistorie Av Gro Lien Garbo
Publisert 1. feb. 2012 12:21
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere