- Samfunnet forplikter forskerne

Finansiering av forskning gjennom programmer er blitt oppfattet som en trussel mot forskningens frihet og kvalitet. Werner Christie Mathisen gir et annet bilde av programforskningen og hevder at forskere ikke kan late som om forskningen ikke er så integrert i samfunnslivet som den er og i stigende grad blir.

Werner Christie Mathiesen mener at universitetsforskerne må delta i den forskningpolitiske debatten. Foto: Eva C. Mortensen

På 1980-tallet ble forskningsprogrammer og innsatsområder introdusert som en måte å finansiere og styre forskning på. De har siden vært viktige innslag i norsk forskningspolitikk.

Men det har vært rettet hard kritikk mot programforskningen. Markante universitetsforskere har hevdet at den går på bekostning av den disiplinstyrte og frie vitenskapelige virksomheten ved universitetene. Mange mener også at programmene truer forskningens kvalitet. De to konsekvensene kobles gjerne sammen ved at man ser universitetsforskningens kvalitet som avhengig av at den utføres i stor grad av frihet.

Doktoravhandling

I en avhandling som han nylig forsvarte for dr.polit.-graden, har sosiolog og statsviter Werner Christie Mathisen bidratt til å etterprøve noen av de kritiske påstandene om programforskningens karakter og konsekvenser.

Mathisen har studert programmer som forskningsrådene har organisert og finansiert. Det dreier seg om det primært samfunnsvitenskapelige hovedinnsatsområdet LOS (Ledelse, organisasjon og styring) og dessuten programmet PNG (Petroleumsrelatert naturvitenskapelig grunnforskning), som er en del av innsatsområdet Olje og gass. Undersøkelsen vurderer de to programmenes konsekvenser for forskningen og forskningsmiljøet ved universitetsinstituttene for fysikk, geologi og statsvitenskap i Oslo og Bergen - og ved LOS-senteret. En rekke forskere både på og utenfor programmene er intervjuet, og beslutningsprosessene bak innsatsområdene er analysert.

Avhandlingen inneholder også en spørreskjemaundersøkelse gjennomført blant det faste vitenskapelige personalet ved norske universiteter. Den belyser universitetsforskernes vurderinger av programforskningen.

Aktører og motiver

Ifølge Mathisen kan forskningsprogrammene og hovedinnsatsområdene betraktes som medvirkende årsak til endringer i forskersamfunnet og som en arena for å gjennomføre slike endringer. Det er i stor grad universitetsforskerne selv og deres allierte i statsapparatet og forskningsadministrasjonen som opptrer på denne arenaen. Prioriteringen og formuleringen av hovedinnsatsområdene som Mathisen tok for seg, skjedde hovedsakelig i Forskningspolitisk råd, et rådgivende organ der universitetsforskerne i den aktuelle perioden utgjorde halvparten av medlemmene.

Hva var deres motiver for programforskningen? Delvis innebar programmene en kritikk av den tradisjonelle formen for oppdragsfinansiering.

- Å samle forskerne om visse tematisk sammenhengende problemstillinger, ble betraktet som en bedre måte å fremme faglig utvikling og kvalitet på enn oppstykket oppdragsforskning, sier Mathisen.

Programforskningen er et uttrykk for en ny forskningspolitisk ideologi knyttet til begrepet «strategisk forskning». Fra en snever og kortsiktig vektlegging av forskningens nytte på 1970-tallet, er man gått over til å betone forskning som opphav til strategiske muligheter. Holdningen er at forskningens nytteverdi for samfunnet blir mindre hvis den primært betraktes som bidrag til å løse allerede foreliggende og avgrensede problemer. Forskningen kan i større grad virke fornyende ved at man dyrker fram bestemte felter - for eksempel innenfor bioteknologi - med betydelig potensial for visse næringer eller samfunnsområder.

- Det blir en mellomform mellom såkalt fri grunnforskning og tradisjonell oppdragsforskning. Universitetene tildeles en viktig rolle som baser for avansert og fornyende forskning, og strategisk forskning åpner for en større grad av prioritering på universitetsforskningens egne premisser, hevder Mathisen.

Ekstra ressurser

Hvilke konsekvenser har så programforskningen og innsatsområdene faktisk hatt for forskningen og forskningsmiljøene?

Det ligger i sakens natur at man gjennom en ekstra finansiering av forskningsprogrammer tilbys penger for å forske på visse avgrensede temaområder.

- Penger betyr mye i forskningsmiljøer, særlig i de utstyrsavhengige, naturvitenskapelige miljøene. Fordi man kan kjøpe seg det utstyret som trengs, får man produsert flere resultater under ellers like betingelser, sier Mathisen.

- Programmene har gitt større muligheter til å pleie vitenskapelige kontakter i form av reisemidler og konferanser. Dermed kan man bli faglige og sosiale tyngdepunkter i sine miljøer. For samfunnsviterne er det viktig at man kan kjøpe seg løs fra den daglige undervisningsoppgaven og konsentrere seg om å drive med forskning uforstyrret av andre oppgaver.

Mer samarbeid

Programmer fører til at noen forskere blir knyttet tettere sammen tematisk. Det blir grunnlag for mer faglig kommunikasjon dem imellom. Spesielt i naturvitenskapen har man definert prosjekter slik at det blir en mer kollektiv arbeidsmåte og dessuten et mer forpliktende veiledningsforhold mellom professorer og stipendiater i faget.

Spørreskjemaundersøkelsen viser også at de som er knyttet til programmene, kommuniserer mer med forskere over instituttgrenser enn de som ikke er knyttet til programmene.

Fraværende debatt

- I hvilken grad ble forskningen styrt gjennom innsatsområdene?

- Forskerne gjorde ikke noe annet enn det de selv ville gjøre, og det skjedde ikke et brudd med det de tidligere hadde holdt på med. Derimot skjer det en styring ved at de som kan knytte seg til et program, gjennom en ekstra finansiering får bedre arbeidsvilkår enn kolleger som driver med forskning utenfor programmene. Det oppfattes som problematisk i de berørte fagmiljøene.

Mathisen mener at det likevel må skje en prioritering, særlig etter hvert som forskningen blir mer og mer ressurskrevende. Spørsmålet er snarere hvilke premisser man skal prioritere på grunnlag av. Det har forskerne i liten grad diskutert seg imellom.

Representanter for forskersamfunnet som sitter i styrings- og programkomiteer, er med i en debatt om prioriteringer hvor også samfunnsinteresser er integrert. Men de menige forskernes samfunnsengasjement er noe som ligger på siden av den forskningen de selv utfører. I liten grad fører de samtaler om hvilke samfunnsinteresser forskningen bør tjene.

- Administrerende direktør i Forskningsparken, Svenning Torp, sammenlikner forholdet mellom universitet og næringsliv med et parforhold som ikke fungerer hvis man ikke respekterer hverandres særegenheter. Man kunne snakke om forsmådde eller potensielle partnere som ikke er oppdaget av forskningspolitikerne. Debatten er for snever på den måten at det er andre brukerinteresser i samfunnet enn de økonomiske eller de som blir formulert på departementalt nivå. Forskerne kunne bidra med andre synspunkter og verdier enn de som kommer fra den eliten som deltar i en dialog med representanter for økonomiske og politiske interesser.

-Hvordan kan debatten stimuleres?

- Forskere kan se kritisk på sine faglige tradisjoner. Og oppdage at samfunnshensyn ligger innbakt i mange av dem. Norskfaget vokste fram som et ledd i bestrebelsen på å utvikle en nasjonal identitet. Sosiologien og statsvitenskapen kan betraktes som bærere av visse verdier knyttet til velferdsstat og demokrati, og økonomisk rasjonalitet skal ivaretas i sosialøkonomifaget. Dette er noe som i stor grad tas for gitt. Ved at man så kritisk på egen fagtradisjon, kunne man spørre: Svarer det vi arbeider med ut fra faglige tradisjoner til det som burde være viktige oppgaver ut fra samfunnssituasjonen i dag?

Kvaliteten trues ikke

I kritikken som er rettet mot programforskningen, er det ett utsagn Mathisen anser som dypt problematisk og som avhandlingen gir argumenter mot. Det er at programforskningen truer den vitenskapelige kvaliteten.

- Kritikken dekker over at god forskning kan frambringes i ulike organisatoriske former. Programforskningen viser noe om spillerommet for variasjon i måter å organisere og finansiere forskningen på, hevder Mathisen.

Forskerne knyttet til LOS og PNG mener at programforskningen ikke på noen måte har gått ut over forskningens kvalitet. Spørreskjemaundersøkelsene tyder heller ikke på det: det er et klart mindretall som anser at det blir utført forskning av dårligere kvalitet enn ellers gjennom forskningsprogrammene.

- Forskningen har riktignok blitt noe mer anvendt, i betydningen mer knyttet til nyttekriterier. Der kan i og for seg kritikken være viktig. Men erfaringen viser at det er mulig å gjøre forskning som er noe mer anvendt, uten at den nødvendigvis blir dårligere, snarere tvert imot. Programforskningen viser mulighetene til å kombinere det samfunnsnyttige med det vitenskapelig interessante. Det har flere forskningsentreprenører og forskere selv sett. De har fått nye problemstillinger gjennom kontakt med brukerinteresser, enten det er statsadministrasjonen eller næringslivet. Det kommer fram i flere av intervjuene at kontakten med oljeindustrien er en kilde til interessante problemstillinger.

Idyllisering av vitenskapelig selvstyre

- Er det ikke bekymringsfullt hvis det ikke blir noe igjen av den frie universitetsforskningen?

- Man skal ta vare på faglige tradisjoner og bør ha et reservoar av forskere som driver med noe annet enn det som til enhver tid blir prioritert. Det er en fare for ensidighet gjennom prioriteringer utenfra. Men det er også en fare for ensidighet hvis etablerte fagmiljøer bare arbeider ut fra sine tradisjoner. Mangfold kan nettopp oppstå ved en brytning mellom interne og eksterne prioriteringer.

I kritikken av programforskningen ligger det ifølge Mathisen en idyllisering av vitenskapelig selvstyre og vitenskapelige tradisjoner. Man ser ikke at det også der prioriteres til fordel for noen og på bekostning av andre.

- Debatten innen kvinneforskning kan her være lærerik. For flere fag er det blitt vist at det som tilsynelatende er universelt og allment, svarer mer til ett av kjønnenes erfaringer. Interne faglige prioriteringer både bør og kan problematiseres på bakgrunn av områder som har blitt understudert.

- I kritikken mot programforskningen ligger et forsvar for tilstanden som den er, eller en tilbakevending til de store, faglige tradisjonene og forskerens uforstyrrede arbeidssituasjon.

Disse forskerne lengter egentlig tilbake til noe som ikke har vært, fordi de overser at eksterne interesser har vært med på å bestemme over interne, faglige tradisjoner.

- I avhandlingen hevder du at forskningens frihet har et ubehagelig preg av vilkårlighet, for ikke å si ansvarsfraskrivelse.

- Vi lever og er omgitt av konsekvenser av forskning. Det kan ikke føres en politisk debatt lenger uten at man henviser til forskningsresultater. Da kan ikke forskere tro eller late som om forskningen ikke er så integrert i samfunnslivet som den er nå og i stigende grad blir.

Mathisen har selv vært knyttet til et program for forskning finansiert av det tidligere Norges allmennvitenskapelige forskningsråd (NAVF) og lokalisert ved Utredningsinstituttet for forskning og høyere utdanning. Blir ikke forskningen og konklusjonene preget av det?

- Jeg har ikke bare blitt styrt gjennom denne finansieringsformen. I praksis har styringen foregått gjennom veiledere som er sosiologer. Jeg har også blitt styrt gjennom det miljøet jeg har vært knyttet til, og jeg har arbeidet utenfor universitetsmiljøet. Det har fått meg til å reflektere over og problematisere en del ting som universitetsforskerne i større grad tar for gitt. Jeg har stått litt utenfor de kulturelle selvfølgelighetene som universitetsforskerne vanligvis kommuniserer ved hjelp av.

Hva er programforskning?

Forskningsprogrammer handler om at man definerer visse tematiske områder som man i et avgrenset tidsrom vil finansiere forskning innenfor. Forskerne sender inn søknader knyttet til disse områdene, til forskjell fra å søke på egne, frie prosjekter som kun er regulert gjennom faglige tradisjoner og kriterier. Hovedinnsatsområder er spesielt omfattende programmer. Noen av dem utgjør en samling under en felles paraply.

Mange har pekt på at en del forskere formelt tilpasser seg programmenes krav, mens de i realiteten bare arbeider med det de selv er mest interessert i. Werner Christie Mathisen mener dette er betryggende hvis man er opptatt av å beskytte forskningens autonomi, men det straffer seg på sikt ved at forskerne undergraver sin tillit utad.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Statsvitenskap Av Harald Hornmoen
Publisert 1. feb. 2012 12:23
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere