En vidsynt filolog

Sophus Bugges hus breier seg lavt mellom høyblokkene på Øvre Blindern. Bygningen vender sine vinduer mot alle kanter.

Hoveddørene ønsker velkommen inn i en stor, nedslitt hall, og de brede trappene midt i bygningen fører opp til platået i annen etasje, utenfor lesesalen. Her sto jeg sammen med eksamensvaktene under mine grunnfags- og mellomfagseksamener en gang i syttiårene. En filttavle ved inngangen til lesesalen har neppe vært byttet ut siden den gang. Gulnede plastbokstaver forteller hvilke fag lesesalsplassene er beregnet på: fransk, spansk, italiensk, engelsk, allmenn språkvitenskap, allmenn litteraturvitenskap, historie, religionshistorie, kristendomskunnskap, nordisk. Huset er like allsidig som personen det er oppkalt etter.

En mangfoldig herre

Sophus Bugge (1833-1907) drev forskning på tvers av faggrensene. I dag ville vi kalt den «tverrfaglig». Han kom til Det Kongelige Frederiks Universitet i Christiania i 1848 og fikk P.A. Munch som læremester. Bugges første vitenskapelige avhandling dreide seg om konsonantoverganger i Ivar Aasens «norske folkespråk». Han reiste også rundt på landsbygda og samlet folkeviser. I 1858 fikk Bugge et toårig stipend og dro til København for å studere sanskrit og klassiske fag. Der ble han mer og mer opptatt av norrøn litteratur, særlig den eldre Eddas gude og heltekvad. I dem fant han forbindelseslinjer til folkediktningen.

Løste gåten

Gjennombruddet for vitenskapsmannen kom med hans tolkning av en urnordisk runeinnskrift, «Guldhorninnskriften».

Universitetet i Lund i Sverige holdt på å kapre Bugge. Men Det Kongelige Frederiks Universitet hadde oppdaget hans talent og kontaktet regjeringen for å få opprettet en særskilt lærerpost for ham. I 1864 ble han lektor i sammenliknende språkvitenskap med plikt til å holde forelesninger i gammelnorsk. I 1866 ble han professor i sammenliknende indoeuropeisk språkvitenskap og oldnorsk.

Appetitt på språk

Bugge var en nybrottsmann i nordisk filologi. Men ved siden av syslet han med indogermansk språkvitenskap, særlig italisk, senere også med etruskiske språk og språk fra Lilleasia. Magnus Olsen (1878-1963) var hans elev og senere professor i gammelnorsk og islandsk språk og litteratur. Han skriver om Bugge: «Hans forskning bærer preg av det harmoniske, av den lykkelige likevekt mellem de personlige forutsætninger, materialets art og de stillede oppgavers mulighet for løsning. Dette hindrer dog ikke, at han ofte vover sig ind paa usikre formodninger, men han bygger ikke paa de dristige gjætninger. Visstnok spreder han sig sterkt; men i regelen fremmer hans indsikt selv paa fjerne omraader arbeidet med det hjemlige, hvor han når høiest...»

Eddadiktningen tidfestet

I 1876 holdt Sophus Bugge et foredrag på et filologmøte i København, der han konkluderte med at de fleste Edda-diktene tilhører vikingtiden. De er forfattet i norrøn, ikke svensk eller dansk, språkform, og de var ikke germansk felleseie, som mange hadde påstått før ham. Han hadde opp-daget den urnordiske språkperioden. Det satte ham i stand til å tidfeste gude og heltediktningen.

Fremmede forbilder

Bugge var også opptatt av å stedfeste gude- og heltediktningen. Han så irske og engelske spor i den norskislandske litteraturen. Nordboene hadde hørt fortellinger på irsk og engelsk. Etter hvert ble Bugge dessuten interessert i forholdet mellom Nord-Europa og middelhavslandene. Han forsøkte å finne ut om heltediktningen kunne ha forbilder i gresk-romerske gude- og heltesagn og jødisk-kristne legender og sagnliknende utsmykninger av den hellige historie.

Hvilke sagn og legender var han opptatt av? Innholdsfortegnelsen i hans hovedverk, Studier over de nordiske Gude- og Heltesagns Oprindelse, første bind (1881-89) gir noen svar: «Den islandske Mythes Balder i Forhold til Kristus», «Det danske Sagn om Hother og Balder», «Den islandske Balders-Mythe navnlig i Forhold til Achilles-Sagnet», «Balder-Sagnets Utbredelse», «Odin i Galgen» og «Yggdrasels Ask».

Vitenskapen var hans liv

Elseus Sophus Bugge ble født i Larvik i en kjøpmannsfamilie. Han giftet seg i 1869 med Karen Sophie Schreiner, som han fikk to barn med, Alexander og Johanna. Han døde i 1907 etter at han i mange år hadde fortsatt å drive forskning, selv om synet hans sviktet, slik at andre måtte lese opp for ham. I sine seinere år deltok Bugge i utarbeidelsen av elleve av bindene til verket «Norske Gaardnavne», de bindene som utkom i hans levetid.

Emneord: Språk og kultur, Språkvitenskapelige fag, Norrøn filologi, Litteraturvitenskapelige fag, Nordisk litteratur Av Margareth B. Bentsen
Publisert 1. feb. 2012 12:22
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere