print logo

Menn, fotball og tangotekster

Sosialantropologen - en moralist med en nedlatende holdning til moderne, urban kultur? Den pasjonerte tangotolkeren og fotballforskeren, Eduardo P. Archetti, vitner om at det er lenge siden de harde 70-årene.

Foto: Eva C. Mortensen

- Han kom som en frisk vind på begynnelsen av 70-tallet, sier en av hans kolleger ved Institutt og museum for antropologi.

Argentineren Archetti hadde studert i et tverrfaglig miljø ved École Pratique des Hautes Études i Paris, der stjerneintellektuelle som Roland Barthes og Michel Foucault underviste. Antropologistudentene der ble påvirket av strukturalismens litterære analyser, og deltok på historieseminarer der de tolket kulturelle fenomeners symbolske betydning.

- Slike perspektiver var ikke så godt representert da jeg kom til Oslo. Faget var veldig anglosaksisk orientert, sier Archetti, som styrket instituttets forbindelse til kontinentet. Han understreker at konflikter mellom studenter og lærere om fagets retning den gangen gjorde det lettere å bidra til en fornyelse.

- Kommer du til et fag hvor alt er i bevegelse, blir tilpasningen din mer kreativ. Her fikk jeg muligheter som kanskje ikke hadde eksistert fem år i forveien. Eller i dag, hvor man er mer enige om hva faget skal gå ut på.

Når Archetti har bidratt til at sosialantropologien ved Universitetet i Oslo i dag har et navn i Europa, skyldes det også hans innsats for å drive fram den europeiske organisasjonen for sosialantropologer, EASA. Der fungerte han i fire år som generalsekretær.

- Det sies at du har gjort mye for å internasjonalisere faget?

- Andre har gjort det i større grad enn meg, bemerker Archetti, og jeg innser hvor dumt spørsmålet kan virke når han forklarer fagets grunnleggende orientering.

- Du må huske at antropologer drar til andre steder. Faget er et genuint produkt av globalisering. Historisk utviklet det seg i nær tilknytning til både engelsk og fransk kolonialisme. Antropologien er et produkt av romantikken: Ideen om å reise for å se hvordan andre lever og bli inspirert av forskjellige kulturer og samfunnsformer, sier han, og hevder at menneskets komparative tenkemåte (vi/«de andre») gjør det utenkelig med en antropologi som kun forholder seg til eget samfunn.

Om det nok blant antropologer tradisjonelt har vært tendenser til en forherligelse av små, ikke-vestlige samfunn, minner Archetti om at det romantiske perspektivet også innebærer en selvkritisk refleksjon over egne forestillinger, en holdning som er blitt forsterket gjennom nyere teoretiske strømninger i faget.

- Du kan distansere deg fra din kultur i den forstand at det er noe som blir felles for mennesker. Antropologen fanger nettopp disse aspektene ved å analysere kulturelle og sosiale variasjoner. Du er faktisk ikke lenger representant for en helt sivilisert kultur, og «de andre» er ikke helt primitive. Antropologien gir deg mulighet til å bevege deg vekk fra den type tvedeling. Det er et refleksivt fag som krever at refleksjonen over deg selv og din rolle som antropolog hele tiden blir satt inn i en sammenheng.

- Hva er det som særlig gjør antropologien annerledes i forhold til andre fag?

- I siste instans er det feltarbeidet. Det er en livsstil. Du skaper din identitet som antropolog gjennom feltarbeidet. Det er også en romantisk reise hvor du må finne din styrke som menneske i en vanskelig situasjon.

Med sitt feltarbeid lokalisert til Buenos Aires, har Archetti i den senere tiden stadig pendlet mellom to kulturer. Hvilken betydning har det for hans forskning?

- Jeg kunne ikke ha arbeidet som jeg gjør nå i Argentina uten å bo fast i Norge. Avstanden gir meg mulighet til å se ting jeg tidligere ikke kunne se fordi jeg ble sosialisert i denne kulturen. Faglig og teoretisk gir antropologien meg også disse mulighetene. Jeg kan vise det underlige ved atferd som folk flest tar for gitt. Mye av det jeg skriver om argentinerne, overrasker også dem.

Fotball, polo, tango. Archettis sentrale forskningsområder tilhører ikke akkurat samfunnsvitenskapenes tematiske hovedstrøm, selv om massekulturelle og populærkulturelle aktiviteter er gjenstand for stigende oppmerksomhet. Men på mange måter viderefører han en argentinsk tradisjon, der store forfattere har vært opptatt av å utforske sammenhengen mellom populærkultur og nasjonal identitet. Skribenter som Jorge Luis Borges og Julio Cortázar skrev tangopoesi og reflekterte over tangoen som kulturelt uttrykk.

- Elitekultur og folkelig kultur har hele tiden gått over i hverandre i det urbaniserte Argentina, sier Archetti, og forklarer at et slikt sammensatt samfunn krever at antropologen forholder seg til et mangfold av kilder, så vel skriftlige som muntlige. Selv er han interessert i hvordan teksttyper som romaner, lyrikk og avisartikler gir antropologen andre innfallsvinkler enn faglitteraturen. Slike kilder har blant annet gitt ham muligheten til å utforske moral og moralitet i aktiviteter som folk flest ikke forbinder med dette.

- Mange av mytene som jeg samler - historier som er skrevet og fortalt fra 1920 til i dag i Argentina - overlever, fordi de illustrerer fundamentale motsigelser, sier Archetti. Han er opptatt av hvordan slike motsigelser gir mulighet til moralske refleksjoner. Moral i denne forstand er ikke nødvendigvis et spørsmål om rett eller galt, den har en mye mer symbolsk betydning, forklarer han:

- Det er noe du gjerne skulle ha, men som du ikke alltid klarer å oppnå. Ekte valg eksisterer alltid i forhold til noe vi kan definere som moral, noe som du kan skaffe ved å løse et fundamentalt, eksistensielt problem.

- Ta for eksempel fotball som sport. Den er bygd opp som en spenning mellom fysisk kraft - effektivitet - og eleganse. Egil «Drillo» Olsen velger moralsk mellom effektiviteten og elegansen. Han velger effektiviteten. Og han har skaffet seg en enorm posisjon i Norge fordi han fungerer som en moralsk person.

Archetti studerer denne typen atferd i det han kaller et globalt sceneri: Hvordan mennesker i en kultur konstituerer og ser seg selv gjennom et bilde som andre gir av dem.

- Tango, polo og fotball er viktig for argentinere, ikke minst fordi andre betrakter dette som typisk for dem, sier han, men poengterer at det er uttrykk for en kreativ prosess når mennesker i en kultur definerer slike fenomener som autentiske og annerledes i forhold til andre kulturer. For å få en bekreftelse på sin identitet bruker mennesker kulturelle strategier.

Kreolisering er én slik strategi. Termen er hentet fra språkvitenskapen og beskriver utviklingen av et blandingsspråk: hvordan man endrer sitt morsmål ved å ta opp trekk fra et annet språk. For Archetti er kreolisering et typisk eksempel på en kulturell strategi som benyttes for å skaffe seg noe man tror er genuint. Noe som kommer utenfra, blir omformet - kreolisert - til noe som er ens eget.

- Ta Egil «Drillo» Olsen. Før ham eksisterte ikke en norsk spillestil. Nordmennenes stil var en dårlig kopi av andres. Men han kreoliserte. «Pushup», «breakdown» og «kontring» er metaforer han bruker til å beskrive bevegelser i rom som innebærer effektivitet og ikke en teknisk elegant spillestil. Egil Olsen har tatt noe som ikke opprinnelig er norsk fotball og omformet det til en slags norsk stil.

Kreolisering kjennetegnes ved at den går over grenser. En annen strategi skiller seg fra denne ved at den bruker noe som oppfattes som typisk i en tradisjon: Mennesker søker tilbake i tid etter noe «opprinnelig» for å skape en identitet i nåtiden. Archetti har for eksempel vist hvordan den mytologiske gauchofiguren er blitt brukt på denne måten.

- Da nasjonalstaten ble bygd opp i Argentina i 1880årene, forsvinner gauchoen som mytologisk figur. Forestillingen om en fri cowboy som rir over pampasen uten forpliktelser overfor andre menn eller familien eller staten, forsvinner. Den opprinnelige, mytologiske gaucho representerte en idealisering av mannlighet, en figur som går inn i dueller, både musikalske dueller og knivdueller.

- Fra 1900, da Argentina fikk millioner av immigranter, ble spørsmålet stilt om hvordan vi skulle bygge opp noe som ga oss muligheten til å identifisere røtter. Da fikk vi en gjenoppliving av gauchotradisjoner med spill og klær. Reiser du til Argentina i dag, blir du slått av hvordan gauchoritualene opprettholdes på offentlige arenaer. De eksisterer vel å merke kun når det er fester. Da kommer de fram. Plutselig er det tusenvis av mennesker med hester og gauchoklær. En slik revitalisering av tradisjonen er også et viktig element i kulturell kreativitet.

Spørsmålet om hvordan mannlig identitet er knyttet til nasjonal identitet har opptatt Archetti når han har studert fotball og polo som kulturelle aktiviteter. Det gjelder også hans analyser av uttrykksformen mange anser som den mest typisk argentinske, nemlig tangoen.

Da tangoen ble et globalt fenomen i 1920- og 30-årene, betraktet både argentinerne selv og andre den som et uttrykk for en argentinsk nasjonalkarakter. Archettis analyser av tangotekster fra denne perioden, preget av urbanisering og store kulturelle forandringer, viser hvordan tekstene artikulerer ulike mannlige identiteter med forskjellige moralske dilemmaer.

- Tango er dans og musikk, men også poesi. Argentinerne danser mindre og mindre til tangoen, men de elsker å synge den. Over tid er tangoen blitt en poesi som gir uttrykk for moralske koder. Jeg er opptatt av hvordan disse tekstene viser at menn skaper sin identitet i forhold til kvinner.

Det er spesielt to moralske koder som uttrykkes i tangotekstene. I den ene typen er det skam som dominerer. Mannen er her en compadrito, en figur som spiller gitar, duellerer og forfører kvinner - som forventes å underkaste seg ham. Hans ære som mann er avhengig av kvinnens seksuelle atferd.

- Viser hun skamfull atferd, mister han sin ære. Det er en moralsk kode som innebærer at en mann som mister kontrollen over sin kvinne, blir straffet offentlig. Og den eneste måten han kan få tilbake sin ære, er ved å hevne seg gjennom fysisk vold.

I den andre typen tangopoesi er mannen en melankolsk romantiker i en emosjonelt sammensatt situasjon mellom en idealisert morsfigur og en milonguita - en ung, sensuell og egoistisk levekvinne. Sangene uttrykker mannens søken etter romantisk kjærlighet.

- Denne poesien artikulerer lojalitet, forståelse og vennskap i forholdet mellom mann og kvinne, sier Archetti, og understreker at det er menn som framfører tekstene: På den måten presenteres romantisk kjærlighet som en kontrollmekanisme.

- Men det er ingen fysisk vold i denne tangokoden. Det er livet som skal straffe kvinner som ikke elsker mannen. Livet skal straffe ved lidelse, ved at de blir forlatt.

- Hvordan blir disse ulike mannsidentitetene knyttet til en nasjonal identitet?

- I en nasjonalistisk ideologi er det bare den typen mannlighet som ligger tett opp til skamkoden som blir knyttet til en nasjonal identitet. En mann som ikke kan straffe og bruke fysisk vold når han er truet, han er ikke en mann som passer i en nasjonalistisk ideologi.

Den typen tango som uttrykker romantisk kjærlighet, går imot det Archetti kaller en nasjonalistisk, muskulær, kristen ideologi i Argentina. Mot en type nasjonalisme som er koblet til familie og familieliv. - I den «romantiske» typen tangotekster er det ikke noe familieliv. Det er en mor der, men ikke en far. Hovedpersonen kan ikke skaffe seg en stabil familie. Han er en nostalgisk ungkar, ikke-voldelig og svak. Han er ambivalent. Slik rommer tangoen forskjellige typer maskulinitet. Som igjen viser at det er vanskelig kategorisk å slå fast at argentinske menn er én bestemt type.

Hvordan opplever Archetti sin egen mannlige identitet i en norsk kontekst? Et moderne, patriarkalsk samfunn krever mye av en mann, hevder han. Ens mannlige identitet oppleves svært forskjellig avhengig av hvilke sammenhenger man opptrer i.

- Som mann beveger du deg fra ekstremt autoritær til ekstremt vennlig, fra ekstremt kald til ekstremt varm, i forskjellige roller som elsker, far og så videre. Det er komplisert. For meg er det et spørsmål om hvordan du skal takle disse ulike sammenhengene og samtidig opprettholde din integritet. Hvordan du kan bli annerledes og samtidig bli deg selv.

Likevel kan det ha sine fordeler å skape seg en mannlig identitet i en norsk kultur. Selv om argentinsk mannlighet ifølge Archetti er mer sammensatt enn mange tror, skiller den seg på flere måter fra en norsk maskulinitet.

- «Ære og skam» som kode er fortsatt sterk i Argentina og en del av den type mannlighet som jeg ble sosialisert inn i. Jeg kan ærlig innrømme at det ble som en frigjøringsprosess å komme til Norge. Selv om «ære/skam»-koden eksisterer her, preger den ikke forholdet mellom menn og kvinner. Det fins sjalu menn både i Norge og i Argentina. Men en kulturell kode avgjør hva man gjør med sin sjalusi. Og «ære/skam»-koden omgjør sjalusi til voldelig atferd.

I en slik kultur er det forventet at menn ustanselig skal være aktive. For Archetti var det befriende å komme til en kultur hvor det ikke var et krav.

- I Norge kan kvinner velge deg og sjekke deg. Her har jeg opplevd å bli erobret. Det opplever man sjelden i Argentina, hvor du må erobre hele tiden. Uansett hvor romantisk du kan bli. Du må være aktiv, aktiv, aktiv, med alt. I Norge er det akseptert å være lat som mann. Det er deilig. Det kommer alltid situasjoner hvor vi ikke orker mer og bør ha lov til å slappe av. Men i Argentina må mannen hele tiden ha kontroll. Dominere og bevise noe.

- Det må være anstrengende.

- Ja, det er det, ja.

«Utrolig generøs med sin kunnskap. Han øser av den overfor kolleger og studenter, en uvurderlig egenskap å ha for en person som jobber innen akademia.» Slik karakteriserer kollega Marit Melhuus ham.

- Jeg vet ikke. Av og til føler jeg meg litt smålig. Jeg lever ikke i en sokratisk tilstand på universitetet. Her betyr tiden du har til deg selv mye, og den må disponeres riktig. Opplever mennesker meg som generøs, er jeg takknemlig. Men selv føler jeg ofte at jeg kunne brukt mer tid til diskusjoner med andre.

- Har du ervervet det du har karakterisert som et typisk norsk trekk i boken «Den norske væremåten»: dårlig samvittighet?

- Jeg er født romersk-katolsk og ble sosialisert som en ekte katolikk. Men jeg tror det ligger i meg fra min mors side, hvor vi er hugenotter fra Frankrike. I genene mine ligger en protestantisk arv. Som hjalp meg til å fungere i en luthersk kontekst.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Sosialantropologi Av Harald Hornmoen
Publisert 1. jan. 1995 00:00