En anvendelig filosof

Det er blitt sagt at Niels Treschow er den betydeligste norske filosofen fra tiden før 1900. Men det var ikke bare som filosof han hadde noe å formidle.

Niels Treschow ble Norges første professor i filosofi da Det Kongelige Frederiks Universitet ble opprettet i 1811. (Ill.: F. Fleischmann)

Treschow var også politiker og hadde stor innflytelse på opprettelsen og utformingen av Det Kongelige Frederiks Universitet. Han har gitt navn til hovedbygningen ved Det historisk-filosofiske fakultet ved Universitetet i Oslo.

Treschow ble født i Drammen i 1751. Foreldrene tilhørte en pietistisk sekt, og Treschows oppdragelse var preget av det. Religion ble senere en viktig del av hans tenkning. I 1766 ble han student. Han begynte med teologi, men endte opp med en magistergrad i filosofi og stilling som konrektor ved Trondheim katedralskole i 1774.

I Trondheim savnet han først sine venner fra studietiden, men fant seg snart til rette og giftet seg i 1780 med Gunhild Christine Thurman. Samme år flyttet han til Helsingør og en ny rektorstilling. Der ble han i ni år. Hans kone døde i barselseng like etter at de kom dit, og Treschow giftet seg senere med Christiane Frederikke Oldeland, som var av adelsslekt. I 1789 tok han over stillingen som rektor ved Christiania katedralskole. Han ble professor i filosofi i København i 1803, og da det ble opprettet universitet i Christiania, ble han vår første professor i filosofi.

Politikeren

Høsten 1814 satt Treschow som medlem av det overordentlige storting. I november samme år ble han kirkestatsråd i den første norske regjering under svenskekongen Carl Johan. Han fortsatte som leder av Departementet for Kirke-, Skole- og Fattigvæsenet, senere Kirke- og undervisningsdepartementet fram til 1825.

Det var debatten om opprettelsen av et universitet i Christiania som først og fremst brakte Treschow inn i politikken. Blant intellektuelle nordmenn var opprettelsen av et eget norsk universitet et symbol på Norges frigjøring, men det var uenighet om hva dette universitetet skulle være. I 1793 var Treschow sterkt imot et eget universitet i Norge, men endret senere oppfatning og ble etter hvert en av de ivrigste talsmenn for et slikt universitet.

Inntil for kort tid siden har det vært vanlig å betrakte Treschow som en dårlig politiker og en elendig administrator av sitt eget departement. Jens Arup Seip har karakterisert ham som «en mann som av natur var konservativ og dertil selvstendig til det hovmodige». Biskop Peter Olivarius Bugge (odelstingspresident 181516) sa at han var totalt udugelig som statsråd. Dette synet blir mer nyansert i Tønnes Sirevågs bok Niels Treschow. Skolemann med reformprogram det frie Norges første kirkestatsråd. Ved aktstykker opplyst. Boken ble utgitt av Selskapet for norsk skolehistorie i 1986. Sirevåg tegner et bilde av Treschow som en streng politiker, men likevel en som hadde sans for gode argumenter og forhandlinger.

Filosofen

Filosofien var for Treschow «En Opdragelse til Menneskelighed i en høiere Bemærkelse» og «En Anvisning til Humanitet». Han konsentrerte seg særlig om tyske rasjonalister og romantikere, og engelsk erfaringsfilosofi. Han ble aldri helt fortrolig med Kants kritiske filosofi. Grunnen var kanskje, som A.H. Winsnes skriver i sin biografi over filosofen, at han aldri kunne forsone seg helt med det noe kalde og følelsesløse som han fant hos Kant. Det ligger nemlig begeistring bak Treschows egne spekulasjoner. Han sa selv en gang at «Skulde der i mit Foredrag findes noget Nyt eller Paafaldende, saa har jeg ingen Opfindelses-Kunst eller Evne derfor at takke, men den Frimodighed alene, med hvilken jeg ikke skyer at tænke som jeg føler». Kants fornuftskritikk stred mot Treschows oppfatning av det åndeligerotiske elementet i filosofien; det stred mot menneskenaturen.

Treschow var en produktiv forfatter. Sitt mest originale verk ga han ut i 1810: Gives der noget Begrep eller nogen Idee om enslige Ting? Her fremmer han en teori som setter menneskene som enkeltindivider i sentrum. Teorien forenes senere med en empirisk basert utviklingslære, som kan sies å foregripe mer moderne evolusjonsteorier. I verket Lovgivningsprinciper beskriver han en sosialistisk idealstat hvor eneveldet er det endelige målet.

Treschows siste store verk var Om Gud, Idee- og Sanseverden, samt de første Aabenbaringer i den sidste. Et philosophisk Testament. Her gir han en sammenfatning av sin filosofi i tre bind. Han utdyper sin lære om Det Ene og enheten, samtidig som han skriver at hver enkelt på nytt må oppdage det sanne, for slik kan hver enkelts idé virkeliggjøres.

Niels Treschow døde i 1833.

Emneord: Språk og kultur, Historie, Politisk historie, Filosofiske fag, Filosofi Av Anette B. Wollebæk
Publisert 1. feb. 2012 12:22
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere