Ulydighet og straff

- Tukthuset i Christiania ble på midten av 1700-tallet ikke bare brukt til å straffe forbrytere, men like mye som forbedringsanstalt for folk som førte et uønsket levesett, sier historiker Marit Slyngstad som har deltatt i Tingbokprosjektet ved Institutt for kultur- og samfunnsfag ved Universitetet i Oslo.

Tukthuset i Christiania, fasaden ut mot Storgata i 1924. (Foto: A. B. Wilse/Oslo Bymuseum)

På tinget i Borre ble tukthussak mot Maren Torbjørnsdatter behandlet 8. desember 1745 «til at lide dom for hendes grove medhandling ei alleene mod hendes mand Ole Joenssøn Gusland men endog i andre maade førende uskikkelig levemaade». Maren fikk fire måneders tukthusstraff, «andre ligesindede til afsky og eksempel».

I fangeprotokollen for Christiania tukthus lød Marens portefølje: «Levd et uforligelig ekteskap med mannen, i fylderi truet med at sette ild paa gaarden.» Marit Slyngstad har funnet Maren Torbjørnsdatters historie blant de 1225 innsatte på Christiania tukthus som hun har registrert ved å lese anstaltens fangeprotokoller fra opprettelsen i 1741 og i to femårs perioder fram til 1763. Hun ville vite hvilke mennesker som ble dømt til straff på Christiania tukthus, og hvilke lovbrudd de hadde gjort seg skyldig i. Det ga grunnlag for å undersøke statsmaktens bekjempelse av fattigdomsproblemet på midten av 1700-tallet.

Staten tukter

Nøstetangenglass

Nøstetangenglass som viser tukthuslemmer i arbeid på tukthuset. H.G. Köhler, gravering 1771. (Foto: Oslo Bymuseum)

Framveksten av den sterke statsmakten og merkantilismen i Norge førte med seg et behov for mye større sosial kontroll med undersåttene enn det som tidligere hadde vært nødvendig. Det ble essensielt å opprettholde orden og disiplin. Familien måtte speile statens orden. Tukthusforordningen og etableringen av tukthuset i Christiania gjorde det for første gang mulig for statsmakten å gå inn i familiesituasjonen og overta oppdragerfunksjonen. Staten påtok seg rollen som megler og i siste instans som refser av utilbørlig oppførsel innenfor familien. Ulydige barn eller uforlikte ektefolk kunne havne på tukthuset - som Maren Torbjørnsdatter, sier Slyngstad.

Noen bemidlede foreldre betalte til og med for å få spesielt vanskelige barn innsatt på tukthuset for en periode, mens andre havnet der etter dom:

Moren til husmannsdatteren, Martha Amundsdatter, forteller i tingboken fra Hoff, Jarlsberg at hun er «vel fornøied med, at hendes halstarrige, vandartige og ulydige datter ved Rettens tvang, og Tugthusets Refselse vorder (om det kand være mulig) bragt til bedring og omvendelse». Hun hadde vært ulydig mot foreldrene og de bønder hun hadde vært i tjeneste hos, hun hadde forsømt kristendomsundervisningen, var derfor ikke konfirmert og hadde i tillegg begått atskillige tyverier.

Konfirmasjon ble obligatorisk i Norge i 1736, og denne plikten ble et middel til å gripe tak i mennesker som sto på utsiden av samfunnet.

- Konfirmasjonsforordningen skapte en ny gruppe ulydige og et moralsk problem som staten så søkte å løse med tukthuset.

Også nattverden ble brukt som et middel til sosial kontroll. Prester førte regnskap over sognebarnas livsførsel. Deres presteattester ble konsultert i forbindelse med domsfastsettelse. Prestene hadde derfor reell makt som en slags moralsk domstol.

Ris, spissrot og klamp om foten

På tukthuset i Christiania skulle forbrytere straffes og ulydige tuktes, men målet var reintegrering i samfunnet:

- Ikke av idealistiske grunner, men økonomiske. Arbeidskraft var mangelvare, og det ble gjort mye for å få plassert frigitte tukthuslemmer i tjeneste eller lærlingeplasser. Virksomheten bak murene i Storgata der tukthuset ruvet med sin svære barokke bygning, var preget av dette dobbelte sikte: Regelmessig og hardt arbeid, skolegang for de vankunnige og religionsopplæring for de ukonfirmerte.

Fra fire morgen til ni kveld arbeidet tukthusets godt hundre lemmer, avbrutt av noen timers skolegang, bønn og måltider. Tukthuset hadde eget ull- og linspinneri, farveri og tobakksspinneri. Arbeidet ble fordelt mandag og status oppgjort lørdag. Påfølgende mandag måtte alle overvære fysiske avstraffelser ved stolpen på gårdsplassen. Det var regnskapsdag for forseelser begått i ukens løp som rømningsforsøk, tyveri, krangling, sparking eller banning. Kvinnene ble pisket med ris, mennene med spissrot, og iblant ble lemmer pålagt å gå med klamp om foten.

Nesten 60 prosent av de innsatte på tukthuset var kvinner, og usedelig livsførsel var den hyppigste årsaken til at de havnet der. Løsaktighet, hor og blodskam hørte til forseelsene, men leiermål - uekte barn - var den mest utbredte sedelighetsforseelsen. Tre leiermål førte til åtte års straff.

- Kvinner med uekte barn var samfunnets aller svakeste gruppe. De hadde vanskeligheter med å få tjeneste, og for svært mange av dem ble den eneste løsningen å tigge føde for seg selv og sine barn. Samfunnet så derfor på dem som en belastning - som tukthuset kunne avhjelpe, sier Marit Skogstad.

Sinnsyke og løsgjengere

Omtrent hver tredje lem hadde begått leiermål, mens drukkenskap, ekteskapskonflikter, ulydighet overfor foreldre og formyndere eller overfor skole og religion var innsettelsesgrunner i kategorien uønsket livsførsel. Dessuten kom tyver, benådede drapsmenn og kvinner som fødte i dølgsmål til tukthuset. Også de sinnsyke hadde plass her. Faktisk var tukthuset den første anstalt som hadde avlukker tiltenkt sinnsyke. De kom i dårekisten i kjelleren.

Den største gruppen var likevel de som representerte et ordensproblem: løsgjengere, betlere og folk uten tjeneste.

Nasjonen skulle samles bak merkantiliseringens nye krav til disiplin. Og fattigfolk som unndro seg kontroll og orden ved å streife omkring og tigge eller ta seg dagarbeid, ble betraktet som et stort problem. De fikk sin daglønn og hadde frihet til å stifte familie - og frihet til å få en forsørgerbyrde som ofte gjorde betling nødvendig. Skarer av løsgjengere slo seg sammen og oppførte seg truende mot bøndene.

Christian Vs Norske Lov fra 1687 forbød løsgjengeri, men staten hadde ikke sanksjonsmulighet utover å fordrive løsgjengere fra det området de ble grepet i. Festningsarbeid, slaveriet som det ble kalt, var forbeholdt tradisjonelle forbrytere som ikke måtte gjøre seg store forhåpninger om å slippe ut med livet i behold.

Med tukthuset fikk man samlet opp og sperret inne alle dem som ble definert som uverdige fattige, de som utgjorde et moralsk og ordensmessig problem.

Syke, gamle, vanføre og foreldreløse barn ble ansett for å være verdig trengende, og de fikk sin hjelp gjennom fattigforsorgen.

- Målsettingen var å reintegrere tukthuslemmene i samfunnets sosiale orden, men blandingen av folk på tukthuset gjorde nok at oppholdet sjelden virket oppdragende. Her ble alle typer forbrytere, barn, kvinner og sinnsyke plassert side om side. Et opphold på tukthuset var dessuten stigmatiserende og «enhver fri Mand ansaa det for en Skam at blandes mellem de tvungne Arbeidere», vurderte overinspektør Harwig på slutten av 1700-tallet. Hans konklusjon var faktisk at tukthuset ikke virket forbedrende, men skapte forbrytere. Det må sies å være en svært moderne vurdering, sier Marit Slyngstad, som mener nettopp 1700-tallet er en spennende tid, kjennetegnet ved forberedelse til industrialiseringen, kombinert med en stadig økende statsbyråkratisering. Og både tingbøker og fangeprotokoller er unike kilder til en type kunnskap om fattigfolk og dagligliv som ikke er registrert i historiens øvrige annaler.

Emneord: Språk og kultur, Historie, Sosialhistorie Av Ina Tin
Publisert 1. feb. 2012 12:23
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere