90-tallets voldsfilm: Mye blod og lite innhold

Det blir stadig mer vold på film. Men dagens kinogjengere er ikke opptatt av volden i seg selv. De er opptatt av filmens tekniske kvaliteter og det kunstneriske uttrykket. Videogenerasjonen har sett for mye film til at de lar seg affisere av voldsscener.

Med Pulp Fiction har regissøren Quentin Tarrantino trukket «splatter»-filmen med mye blod og gørr opp til et høyere kunstnerisk nivå. Og dagens ungdom morer seg over det de ser. (Foto: Andrzej Sekula/MIRAMAX International ©/Plakat: Statens Filmsentral.

Slik ser det i alle fall ut når man leser filmanmeldelser i dag. Eller går på kino og opplever at salen morer seg der filmen tilsynelatende er dårligst og morderen på sitt grusomste. Regissøren Quentin Tarrantino, «the king of pulp», har, blant annet med filmen Pulp Fiction, trukket «splatter»-filmen med mye blod og gørr opp til et høyere kunstnerisk nivå. Og dagens generasjon med kinogjengere morer seg over det de ser. «Pulp» defineres i filmen som dårlig litteratur trykt på dårlig papir.

Vi er kommet til den fasen i publikums utvikling hvor det dårlige er gøy. Det er en fase som kommer når man har sett mye film, sier amanuensis Dag Asbjørnsen ved Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo.

Den svenske filmforskeren Anders Sjögren har gitt en uhøytidelig beskrivelse av fasene man går igjennom som filmseer. Først kommer den naive fasen, så leter du etter en dypere mening i den bevisste fasen, deretter er du i cineastfasen eller den kulturelle fasen, og siden kommer den sub-kulturelle fasen. I den femte og sjette fasen er vi er på vei mot ironien. Til slutt kommer fasen der du vil se dårlige filmer, «kalkun»-fasen. I dette tiåret kan vi kanskje legge til en ny fase med filmer som forholder seg til de andre fasene. Vi vil blant annet se parodier på kalkunfilmer. Ungdom i dag har sett utrolig mye film og er veldig oppmerksom på formen.

Filmscene

Scene fra «Seven», en av filmene fra 90-tallet med psykopater og mordere. Volden blir ikke alltid vist eksplisitt, selv om vi skjønner hva som har foregått. (Foto: New Line Cinema/Norsk Filmdistribusjon AS ©)

Historiens troverdighet

Men mye stil og lite innhold er ikke bare et ungdomsfenomen, ifølge medieforskeren.

Jeg tror at vi i vår vestlige kultur er mer opptatt av stil og form enn de er i mange andre kulturer, sier Asbjørnsen. Han har arbeidet mye med film fra den tredje verden. Der defineres ofte en kvalitetsfilm ut fra fortellingens forhold til virkeligheten.

Kritikere og publikum i afrikanske og latinamerikanske land er opptatt av historiens troverdighet om den er en riktig kommentar i dagens situasjon eller om filmen tar opp et viktig tema.

Tema er nesten fraværende i den vestlige filmdebatten. Å si at en film er viktig, er jo nærmest som å banne i kirken hos oss. Den tekniske kvaliteten, og hvor bra den er laget, er våre kvalitetskriterier. Og flere filmer er jo så utrolig bra laget! Den siste James Bond-filmen reklamerte med enda bedre actionsekvenser. Bond-filmene er attraktive kun som en parade med actionsekvenser, og det sendes TV-programmer om hvordan det tekniske i filmen er utført. Den nye trenden i USA er å importere filmer fra Hong Kong hvor de har tatt dette helt ut. De lager filmer som er rene voldsballetter, der folk svever gjennom luften i eksplosjoner, faller om i sakte film etc. Stilen i voldshandlingene er det viktige. Det blir irrelevant å snakke om vold.

Vi vil ha en god historie

Regjeringen har satt i gang en handlingsplan mot vold i bildemedier, og ved Politihøgskolen er det opprettet et kompetansesenter for medievold. Forsker Ragnhild Bjørnebekk leder arbeidet som tar for seg vold på film og TV. Hun er utdannet pedagog fra Universitetet i Oslo og har blant annet vært forskningsstipendiat ved Institutt for medier og kommunikasjon. Bjørnebekk mener at vi må skille mellom det som er en utvikling i filmen og hvordan publikum tolker den.

Ofte ser vi at de som profesjonelt arbeider med innholdet i film, har en tendens til å overføre sine egne analyser til publikum. Publikum er opptatt av den gode historien, og den er nok ikke forsvunnet fra filmen. Men vi har fått fortellinger som kan være svært kompliserte, som den i Oliver Stones Natural Born Killers. Den har en enkel ytre fortelling som mange forstår. Men filmen består av flere lag. Du kan gripes av ett eller noen av dem, eller av møtet mellom lagene. Men enkelte får ikke tak i denne filmen i det hele tatt. Den har et filmspråk som er annerledes enn den tradisjonelle Hollywood-filmen, som dyrket den episke fortellingen, sier Bjørnebekk.

Natural Born Killers handler om Mickey og Mallory, et ungt par som har hatt en dårlig oppvekst og begynner sin karriere som mordere med å drepe hennes foreldre. Et TV-program følger deres historie. Filmen er ment som en satire over medienes forhold til mordere som «kjendiser».

Forskerne ved Politihøgskolen mener at det ikke er tvil om at barn og unge møter langt flere visuelle voldsframstillinger i dag enn for en generasjon siden. Både video, satellittsendinger og utviklingen i film har bidratt til dette. Men Ragnhild Bjørnebekk understreker at det er vanskelig å gjøre innholdsanalyser fordi mye kan dreie seg om en potensiell form for vold. Denne ser vi i filmer som Seven og Nattsvermere, to filmer fra 90-tallet med psykopater som mordere. Psykopatene handler etter et mønster, men volden blir ikke alltid vist eksplisitt, selv om vi skjønner hva som har foregått.

Filmfolkets ansvar

Ragnhild Bjørnebekk mener filmmiljøet tar for lite ansvar for budskapet det sender ut.

I de fleste vestlige samfunn har vi nå en ganske hektisk debatt om vold i film. Gjennom den debatten setter vi også noen standarder og normer. Men spesielt innenfor det intellektuelle filmmiljøet har jeg lagt merke til at de hever estetikk over etikk. Jeg synes det er problematisk når dette miljøet betrakter estetikken som viktigere for filmens budskap enn etikken, mener Bjørnebekk, og legger til at man lett blir en «synser» når man snakker om innholdet i film.

Verdigrunnlaget mitt kommer fort til uttrykk. Jeg synes ikke at kunstnerisk kvalitet kan brukes som en legitimering av voldsbruk. Mickey i Natural Born Killers sier til en TV-reporter: «For deg er mord en ytring, for meg er det en realitet.»

Debatten om videovold

Dag Asbjørnsen mener at dagens ungdom har en helt annen innstilling til innlevelse enn foreldregenerasjonen.

Med videoen har det oppstått en annen form for reaksjon hos publikum. Man synes ikke lenger synd på ofrene og lever seg ikke inn i heltens følelsesliv på samme måte som tidligere. Hensynet til dette har manglet i debatten om videovold. De som skriker opp om vold i filmene, har lite kunnskap om disse tingene. For alt vi vet, har de ikke sett en eneste voldsfilm i sitt liv. Foreldregenerasjonen ser på Kristin Lavransdatter og har en masse følelser i forhold til Kristin. Det holder ikke for unge i dag, hevder Asbjørnsen. Han mener at vi må akseptere at ulike generasjoner har forskjellige måter å se film på. Men han ser moralske grenser, han også.

I forhold til barn bør man sette grenser. Jeg er tilhenger av aldersgrenser på kino og synes ikke små barn skal se Dagsrevyen. Unger vil alltid gjøre ting de ikke får lov til, men det er viktig at noen sier at dette er galt. Sensur av film for voksne er imidlertid bare tull.

Ragnhild Bjørnebekk mener på sin side at selv om 90-tallets volds-filmer ikke er farlige for de fleste unge, tar en liten gruppe skade av dem; ungdom som er positivt innstilt til vold.

Filmskapere kan ikke se bort fra at også disse unge har tilgang til deres filmer. De kan ikke fraskrive seg ansvaret for det, mener hun.

Debatten om videovold dreier seg om hva slags filmer vi ønsker at barn skal vokse opp med. Det er gjort publikumsstudier i flere land som viser at det er kompakt motstand mot for mye vold, spesielt i bildemediene. Men det betyr ikke at det er motstand mot alle framstillinger av vold. En viss realisme på kino er nødvendig for å vise hvordan verden er, sier Bjørnebekk.

Hvem er «The bad guy»?

Filmscene fra Pulp Fiction

Scener fra filmene «Pulp Fiction» (venstre) og «Seven». (Foto venstre: Andrzej Sekula/MIRAMAX International ©. Foto høyre:New Line Cinema/Norsk Filmdistribusjon AS ©.

I en film er ofte gangsteren den mest interessante dramatiske personen. Samtidig har man i Hollywood passet på å holde seg innenfor visse moralske grenser. Vi får vite hvem som er den onde og hvem som er den gode.

Filmskaperne har fortalt oss hvem som er «the bad guy», sier Asbjørnsen. Samtidig er det gjerne en person i filmen som er et moralsk talerør. De har alltid balansert disse to i amerikansk film. Det er derfor en film som A Clockwork Orange ble så sjokkerende. Universet ble helt dominert av morderhelten om vi skal kalle ham det. Vi finner noe av det igjen i Natural Born Killers, selv om Mickey og Mallory representerer en slags moral i den gale verden de er en del av.

Asbjørnsen poengterer at moralens grenser også eksisterer i filmmiljøet. Grensene er fremdeles sterke. I hvor stor grad de vil tøyes, vil bare historien vise. Hvem vet, kanskje får vi snart en bølge av filmer med mening igjen.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Medievitenskap og journalistikk Av Det blir stadig mer vold på film. Men dagens kinogjengere er ikke opptatt av volden i seg selv. De er opptatt av filmens tekniske kvaliteter og det kunstneriske uttrykket. Videogenerasjonen har sett for mye film til at de lar seg affisere av voldsscener.
Publisert 1. feb. 2012 12:19
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere