Den som intet våger...

Tukling med gener og triksing med atomer. Vitenskapen gir oss stadig nye muligheter til å manipulere det naturgitte. Har vi kontroll, eller er vi i ferd med å forårsake nye farer etter hvert som naturen «slår tilbake»? Nye, menneskeskapte risikoer fører til stor usikkerhet blant mange.

Dagros/Naturen som risikofaktor? Ligger det en frykt i ossfor å utfordre det naturgitte, eller står vi idag overfor reelee fagere etter å ha manipulert naturen? Moderne, menneskeskapte farer gir ofte sterke reaksjoner, selv om risikoen er svært liten. Anslag viser at omlag é av to milliarder menmnersker risikerer å dø av kugalskap. Risikoen for å drukne i badekaret er 2500 ganer så stor. (Foto: Kirsten Faustino)

Tukling med gener og triksing med atomer. Vitenskapen gir oss stadig nye muligheter til å manipulere det naturgitte. Har vi kontroll, eller er vi i ferd med å forårsake nye farer etter hvert som naturen «slår tilbake»? Nye, menneskeskapte risikoer fører til stor usikkerhet blant mange.

Illustrasjonsfoto

Det virker som om omsorgsansvar og familierrollen gir nye risikovurderinger. Studier viser att norske flyvertinner opplaver landinger som farligere etter at de ble mødre. (Foto: Ståle Skogstad ©)

Selvoppfyllende risiko

Dette har blant annet ført til nye politiske konfliktlinjer i politikken. Den optimistiske tiltroen til den industrielle utvikling er vandret til høyre i det politiske landskapet. Til venstre er kampen for å bevare «siviliserte» og «naturlige» tilstander inntrådt i stedet for troen på framskrittet. Utopiene er blitt negative, og særlig «grønne» bevegelser har kunnet knytte deres dommedagsprofetier til risikosamfunnet, sier han.

Det synes å være en større bevissthet omkring risiko i dagens samfunn. Befolkningen er blitt mer klar over «ekspertenes» begrensninger. Ting kan gå, og har gått, galt. Vårt moderniserte samfunn krever stadig større nøyaktighet og forutsigbarhet. Det paradoksale er at jo mer rasjonelt vi kalkulerer, jo flere aspekter av usikkerhet og risiko blir synlige. Vår sårbarhet blir blottlagt. Jo mer vi vet, jo mer vet vi at vi ikke vet.

Risiko og risikoforståelse er et debattema blant både samfunns- og naturvitere. Det er et åpent spørsmål om «risiko» primært skyldes den teknologiske utviklingen, strukturer i samfunnet eller «forventninger» i befolkningen.

Den tyske sosiologen Niklas Luhmann hevder at vi er så besatt av risiko at ethvert avvik fra det «normale» blir framstilt som en fare. Vår «besettelse» av «normalitet» og forutsigbarhet har ført til en overdreven opplevelse av risiko. Som i en selvoppfyllende profeti oppstår risiko, fordi man «ser» risiko. Til slutt framstår hele vår framtid som en risiko, forteller forskeren. Som Luhmann etterlyser han et mer nyansert syn på risiko som fenomen i moderne samfunn.

Husk at det moderne har redusert gamle risikoer. Medisin, sykehus og hygiene er gode eksempler. Det er heller ikke utelukkende knyttet negative virkninger til risikoer. Sjansen, eller muligheten for et bestemt utfall, er en annen og positiv side.

Signalangst

Hvorfor reagerer vi med frykt og usikkerhet i forhold til ukjente risikoer? Lars Weisæth, professor i psykotraumatologi ved Universitetet i Oslo, forteller at frykt er en «signalangst» som gir oss evnen til å reagere på farer, rett og slett som en mekanisme for å overleve.

Angst oppstår i forhold til det nye, ukjente og dramatiske. En refleksiv frykt oppstår i tilknytning til en ytre fare, som vi produserer beredskapstiltak i forhold til. Nevrotisk frykt kan være mindre uttalt og skaper bare symptomer og ingen løsninger.

Overlevelse er dessuten knyttet til vår evne til å lære av tidligere erfaring, fortsetter han. De fleste har opplevd å bli «sugd» mot kanten av et stup. Denne impulsen er en sinnrik mekanisme for å gjøre oss redde, slik at vi unngår å gå utfor. På tilsvarende måte kan det oppstå en signalangst i forhold til nye, ukjente risikoer. Undersøkelser viser at hvis angsten øker, minsker våre evner til å oppfatte, huske og tenke i sannsynligheter. Vi blir irrasjonelle og føler at faren vil ramme nettopp oss, uansett hvor liten risikoen er. Samtidig er vi ofte flinke til å fortrenge og benekte det vi ikke ønsker å forholde oss til. De færreste kan leve med farer som er svært truende og samtidig vanskelige å styre. For eksempel ville en konstant redsel for atomkrig paralysere oss i vårt daglige virke, sier Weisæth.

Store farer, liten risiko

«Er det farlig?», spør man gjerne dersom ukjente fenomener dukker opp. Men få ting er enten farlige eller ikke farlige. Livet består stort sett av sannsynligheter. De færreste anser en skitur å være farlig, men skal vi ut på ski, innebærer dette en viss risiko, eller sannsynlighet, for beinbrudd. For å kunne forholde oss til ulike risikoer på et rasjonelt grunnlag, må vi etablere en felles forståelse av risiko som begrep. Slik vil vi stå bedre rustet til å vurdere ulike risikoer opp mot hverandre. Vi må lære oss hva sannsynligheter innebærer i praksis og forstå tilfeldighetsbegrepet. For eksempel gir ikke stråling fra radioaktive stoffer nødvendigvis kreft, men strålingen øker risikoen for å få kreft, sier han.

Vi overvurderer gjerne sannsynligheten for sjeldne farer med dramatiske konsekvenser, mens vi undervurderer mer «vanlige» farer. Slik kan vi komme til å skyve virkelige risikoer i bakgrunnen, frykter professoren.

All frykt avmattes over tid. Står vi overfor en fare i lange perioder, framstår sannsynligvis denne etter hvert som mindre farlig. Menneskets enestående evne til å tilpasse seg ulike miljøer er viktig for overlevelse på jorden. Men denne evnen blir vår fiende i det øyeblikk vi tilpasser oss ukritisk, uten å forstå hva som skjer.

Å forgifte sine barn

Kunnskapen om effekter av teknologi har økt dramatisk det siste århundret. Det finnes likevel ingen felles «objektive» vurderinger av ytre risikoer. Opplevelsene er subjektive, knyttet til individene og deres livssituasjon. Særlig virker det som om omsorgsansvar og familierollen gir nye risikovurderinger. Det viser seg at soldater med gravide hustruer hjemme bryter lettere sammen i stridssituasjoner. Studier viser dessuten at norske flyvertinner opplever landinger på Vestlandet som farligere etter at de ble mødre.

Si til en attenåring at én av en million nordmenn vil dø på grunn av tilsetningsstoffer i maten, og han eller hun vil sannsynligvis identifisere seg med millionen. Risikoen for å bli rammet blir ansett som liten.

Derimot vil mange mødre vurdere det som mer sannsynlig at hun, eller hennes nærmeste, faktisk vil rammes. Å gi mat til sine nærmeste kan være en kjærlighetserklæring, amming er for de fleste kvinner svært emosjonelt ladet. Denne omsorgsfunksjonen er spesielt tydelig når «grunnelementer» som mat, jord, luft og vann blir rammet. Ved å tukle med det naturgitte, har vi eksempelvis skapt syke dyr. Den ytterste konsekvensen av dette blir at det ikke lenger er trygt å mate sine egne: Ved sin omsorg kan foreldre i dag, som i et mareritt, komme til å forgifte sine barn, sier Weisæth.

Tunnelsyken

Angst for teknologi er ikke noe nytt fenomen, og teknologisk aktivitet har sannsynligvis alltid hatt effekter på befolkningen, forteller professoren.

Teknologi framsto som særlig skremmende etter den første verdenskrigens grusomheter. Også jernbanehistorien fra forrige århundre avslører særegne opplevelser av risiko og høyteknologi. Togene representerte en kraftig utvikling i forhold til hestetransport både når det gjaldt fart og kapasitet. I kjølvannet av togulykker dukket flere nye «sykdommer» opp. Forestillingene om akselerasjonens og oppbremsingens virkninger på mennesker var mange og varierte. Passasjerene var plaget av en rekke lidelser man mente kunne tilskrives togtransportene, og flere ble rammet av den noe særegne «tunnelsyken», sier Weisæth med et smil.

Forventningen om skader var for mange nok til at «skadene» oppsto. Fenomenet er langt fra enestående. Selv legevitenskapen kan i dag komme til å skape slike skader, sier han.

Se bare på en stor gruppe blant whiplashpasienter. Der det ikke forekommer nevrologiske skader, er det vist at de psykiske sjokkreaksjonene i akuttfasen langt på vei bestemmer smertetilstanden tre måneder etter ulykken. Vissheten om hvor sårbar man er og forestillingene om egne skader, kan være avgjørende. Bidrar legene med en overdreven pessimistisk risikoinnstilling i tiden rett etter ulykken, kan følgene bli særlig negative for pasientene.

Kontroll

Forskere har avdekket klare «risikodimensjoner» i befolkningen. Vi aksepterer lettere «naturlige» risikoer enn kunstige, og risikoer som synes «rettferdige», skaper mindre frykt enn de som framstår som urettferdige. For eksempel bekymrer reduksjonen av ozonlaget og økt solstråling mange mindre enn elektromagnetiske felter fra høyspentledninger. Samtidig er vi mindre bekymret for det kjente og kjære, selv om «de fleste ulykker skjer i hjemmet». En rekke undersøkelser har vist at toleranseterskelen er langt høyere når vi selv har mulighet til å styre påvirkningen. 70 % av norske bilførere mener å kjøre bedre enn gjennomsnittet. Illusjonen om kontroll bidrar til at bilkjøring blir vurdert som langt sikrere enn å fly.

Antallet arbeidsulykker er blitt redusert i Norge de senere årene, mens fritidsulykkene har vist seg vanskeligere å begrense. Hvorfor? Jo, fritidsrisikoene er frivillige, mens risikoer knyttet til arbeidet er pålagte, og oppleves følgelig i større grad som en byrde man bør kvitte seg med, sier Weisæth.

Frivillighet og følelse av kontroll er svært viktig for hvordan vi opplever risiko. Særlig gjelder dette en rekke nye risikoer vi står overfor, nettopp fordi vi ikke vet om vi faktisk utsettes for farene, og ofte heller ikke kjenner de reelle konsekvensene, sier han.

«Thrillseekers», eller personer som søker spenning gjennom ekstreme fritidsbeskjeftigelser, som for eksempel fallskjermhopping og fjellklatring, gjør dette frivillig og som regel med god kontroll. Men som professoren påpeker:

I den grad man i dag kan oppleve vårt samfunn som for trygt, virker det som om dette provoserer fram en del latente, risikosøkende sider i deler av befolkningen. Flere av oss ønsker tydeligvis å leve litt farlig.

Kanskje hadde han rett, Bertrand Russel (18721970), engelsk matematiker og filosof, da han sa: «Ingen i verden føler seg så utrygg som den som aldri tar en risk».

Emneord: Medisinske fag, Klinisk medisinske fag, Psykiatri, barnepsykiatri, Samfunnsvitenskap, Sosiologi, Teknologi, Bioteknologi Av Morten Bremer Mærli
Publisert 1. feb. 2012 12:19
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere