Descartes bak karikaturen

Descartes? Cogito ergo sum, konglekjertelen, gudsbevis og en metode. Og «kartesianisme»? Vulgær vitenskapelighet, kroppsfiendtlighet og følelsesløshet, det umenneskelige i teknologi og samfunn. Dette er karikaturen. 31. mars fylte René Descartes 400 år. Hva sto han egentlig for?

Descatres bak karikaturen. Med tvil på alt som utgangspunkt, utleder metafysikeren Descartes i Meditasjonen at både han selv, Gud og verden med sikkerhet på eksistere.

Descartes (15961650) er ingen motefilosof. Ta en tur i bokhandelen og plukk opp en bok som forfekter humanisme, holisme, familieterapi, dypøkologi, motstand mot dyreforsøk, følelser og kropp framfor fornuft og logikk, fred, ikke krig og liknende. I indeksen vil du antakelig finne Descartes eller kartesianisme. Slå opp, og du vil garantert kunne lese at Descartes er den historiske årsak til elendigheten boka vil kurere.

Og de har alle helt rett. Descartes, om noen, er arkitekten bak det moderne samfunns teknologi og vitenskap, og dermed medskyldig også i all den styggedom dette har ført med seg. Selv sa Descartes at han var drevet av ønsket om å tjene menneskeheten, først og fremst ved å forbedre medisinen. Han ville nok derfor, tross alt, vært tilfreds med at moderne «kartesisk» medisin i dag kan forebygge difteri. Descartes' eneste barn døde av det fem år gammelt.

Mye vitenskap, litt metafysikk

I 1640 skriver Descartes i et brev til en venn: «Jeg føler jeg bør lese skolastisk filosofi det har jeg ikke gjort på tjue år (...) jeg vil gjerne også vite om noen har skrevet en oppsummering av all skolastisk filosofi (...) det vil spare meg for å lese alle deres tunge bind.» Descartes er 44 år og har nettopp fullført Meditasjonene (1640), hans filosofiske hovedverk som innleder og setter agendaen for nærmest all senere moderne filosofi. Han forventer debatt og føler behov for å lese seg kjapt opp på samtidas skolastiske filosofi, som var et forsøk på å forene Aristoteles' og kirkens lære. Hva i all verden har filosofen Descartes holdt på med i de siste tjue åra?

Jo, han har konstruert avanserte passere og løst to tusen år gamle matematiske problemer med dem. Han har utviklet og eksperimentert med optiske linser. Han har i årevis dissekert alt fra oksehjerner til fisk og planter. Han har bidratt til å revolusjonere blant annet geometrien, optikken, fysikken, fysiologien og psykologien. Først 41 år gammel publiserer han noen av resultatene og et innledende folkelig essay, Metoden (1637).

Etter Meditasjonene er Descartes raskt tilbake i vitenskapen. I Filosofiens prinsipper (1644) presenterer han sin fundamentalt nye fysikk. Fra 1643 er han særlig opptatt av forholdet mellom kropp, tanker og følelser, som er temaet i hans psykologiske hovedverk Sjelens Pasjoner (1649). «Rasjonalisten» Descartes avslutter for øvrig verket med et avsnitt som har overskriften: «Det er følelsene alene alt godt og vondt i dette liv avhenger av.»

Hvorfor skriver han Meditasjonene? Det er grunn til å tro at også det er vitenskapelig motivert. De lærde strides, men Descartes bruker neppe mye tid på metafysiske spørsmål før han er nærmere førti år. I 1633 fordømmer kirken Galilei fordi han hevder at jorda beveger seg rundt sola. Descartes lar da være å publisere et fullført arbeid i fysiologi (Avhandling om mennesket, 1664) og en avhandling i fysikk (Verden, 1664). Han deler Galileis oppfatning og innser nødvendigheten av først å legitimere den nye vitenskapen metafysisk overfor sin skolastiske samtid. I forhold til Descartes' moderne vitenskapelige arbeider, er derfor Meditasjonene skolastisk i både sin argumentasjon og tematikk.

Så godt som all seriøs naturvitenskap etter Descartes' død tar utgangspunkt i hans bidrag. Om Descartes' betydning for matematikken skriver Morris Kline (1953): «Hans nyvinning, nå kjent som koordinat geometri, er basis for all moderne anvendt matematikk». Men som matematiker og naturviter har Descartes likevel jevnbyrdige i sin egen samtid. Forståelsen av menneskets atferd og psyke, derimot, er han alene om å revolusjonere.

Descartes

Descartes er først og fremst vitenskaspsmann. Han bidrar sterk til å grunnlegge både moderne matematikk, naturvitenskap og ikke minst - psykologi.

Omgivelsene beveger oss

Ut fra det aristotelisk-skolastiske verdensbildet som preger Descartes' tid, forstås alle fysiske ting som kombinert stoff (mulighet) og form (aktualitet). Alle levende ting ses i tillegg som besjelet av ulike typer sjel. Descartes' dristige, mekanistiske hypotese er at ikke bare den fysiske verden, men også alt levende, utelukkende består av «død materie» som bare har én egentlig egenskap, nemlig utstrekning. Alt med unntak av menneskers bevissthet antar Descartes er én mekanisme, dog en uhyre kompleks mekanisme «sydd med Guds hånd».

Bevegelse var et mysterium i skolastikken. Hvorfor faller steiner til jorda? Hvorfor blir steiner liggende der? Hvorfor er derimot mennesker og dyr i stand til å bevege seg? Steiner faller til bakken fordi de har mye jordstoff i seg. De blir liggende i ro på bakken fordi de utelukkende består av «dødt stoff». Planter vokser, og dyr og mennesker beveger seg fordi levende ting er «dødt stoff» besjelet på ulike måter. Slik svarte man før Descartes.

Descartes' mekanistiske hypotese krever en fundamentalt ny forklaring på alle former for bevegelse, inkludert dyrs og menneskers bevegelser. Når organismer ikke lenger er besjelet, må det være noe annet enn deres sjel som bestemmer deres bevegelser eller atferd. Hva kan det være? Omgivelsene! En av Descartes' revolusjonerende psykologiske hypoteser er at omgivelsene kontrollerer både dyrs og deler av menneskers atferd. Hypotesen er grunnsteinen i all senere atferdspsykologi.

Descartes mener også at han kan forklare hvordan omgivelsene kontrollerer atferd, for eksempel hvordan «lyset som reflekteres fra en ulvs kropp i øynene til en sau (...) vekker fluktbevegelser i sauen». Han antar at mekanisk påvirkning av sanseorganene overføres rent mekanisk til muskelaktivitet. Først 250 år senere videreutvikles Descartes' refleksmodell til moderne atferdspsykologi av Pavlov, Hull, Skinner med flere.

Sansning og mekanikk

Persepsjon (sansning) var kanskje et enda større mysterium enn bevegelse. Descartes skriver i 1641: «Hovedgrunnen til at filosofene postulerte ulike typer sjeler var at de ikke kunne forestille seg at sansepersepsjon kan forklares uten.» Før Descartes tenkte man seg at synspersepsjon skjer ved at tingens form, via et medium mellom tingen og øyet, aktualiserer en tilsvarende form i øyet. Videre antok man at denne formen overføres fra øyet til vår «common sense», vår forestillingsevne og vårt intellekt. Det sentrale i teorien er at det som persiperes, nemlig tingens form, bevares gjennom persepsjonsprosessen.

Teoriens styrke er at den forklarer hvorfor en idé kan referere til en ting. Det kan den fordi den har samme form som tingen, dvs. ved at den er identisk med noe ved den. Ting og ideer, verden og våre tanker om den, hang slik sammen før Descartes. Hans mekanistiske hypotese bryter forbindelsen mellom idé (subjekt) og ting (objekt). Dette bruddet innleder moderne filosofi, som i stor grad kan ses som (mislykkede) forsøk på å opprette forbindelsen igjen.

Descartes' mekanistiske hypotese krever altså et svar på hvordan vi kan sanse og forstå en rent mekanistisk verden. Dette er det sentrale spørsmålet både i hans fysiologi, psykologi og filosofi. Descartes tenker seg at ting i verden reflekterer lysstråler som mekanisk påvirker øyet. Han viser hvordan informasjonen som ligger i denne påvirkningen, er tilstrekkelig til å beregne avstanden til tingen, dens form og størrelse. Synspersepsjon blir for Descartes nettopp den beregningsprosessen som rekonstruerer bildet av tingen på grunnlag av hvordan lyset fra den mekanisk påvirker øyet.

I Optikken (1637) formulerer han en psykologisk teori om synspersepsjon basert på sin matematiske analyse av prosessen og en anatomisk analyse av de hjernestrukturer han antar realiserer den. Ingen nærmer seg persepsjon på en slik måte i perioden fra Descartes til den såkalte «kognitive revolusjon» på 1950-tallet. Måten han går fram på, er faktisk i pakt med forskningsfronten i dagens kognisjonsvitenskap.

Det er for øvrig Descartes' nye måte å betrakte tall og geometriske figurer på, som gjør det mulig for ham å betrakte også persepsjon på en helt ny måte. Det er altså hans nye matematikk som gjør bruddet med skolastisk tenkning mulig.

Bevissthet og kropp

Dualisme er troen på at kropp og sjel er forskjellige ting, og ikke bare samme ting sett fra to ulike perspektiver. Descartes omtales gjerne som «dualismens far». Det er misvisende. Så godt som alle tenkere før Descartes er dualister, og ingen har fjernet så mye dualisme fra vårt verdensbilde som han.

Før Descartes var det dualistiske mysteriet i alle ting: Hva er forholdet mellom tingens form og stoff? Descartes' mekanistiske hypotese legger alt i den materielle verden til rette for vitenskapelige forklaringer, alt inkludert menneskehjernen. Han reduserer det dualistiske mysteriet til ett eneste uforklarlig spørsmål: Hvordan kan mekaniske bevegelser i hjernen gi oss bevisste opplevelser? Men også bevisste opplevelser mener Descartes kan studeres vitenskapelig, nemlig ved å svare på spørsmålet: Hvilken samvariasjon er det mellom ulike typer bevegelser i hjernen og ulike typer opplevelser? Med dette spørsmålet åpner han enda et felt for empirisk utforskning, nemlig biologisk psykologi.

Descartes' dualisme er forenlig med all vitenskapelig aktivitet i psykologien i dag. Gå inn i det mest avanserte hjerneforskningslaboratorium. Du vil finne at de som studerer bevissthetsfenomener der inne, forsøker å svare på varianter av Descartes' samvariasjonsspørsmål. Hva annet kan de gjøre? Hvordan hjerneaktivitet gir bevisste opplevelser, kan de i alle fall ikke svare på. Det er et like stort mysterium for hjerneforskerne i dag som det var for Descartes.

Det er en utbredt misforståelse at Descartes' dualisme innebærer en nedvurdering av kroppen. Tvert imot. Først med Descartes blir fenomener som persepsjon, hukommelse og forestillinger i hovedsak forklart som kroppslige prosesser. Han er klar over at mye gjenstår. I 1648 skriver han: «Fordi vi ikke forstår vår kropps natur (...) tillegger vi sjelen funksjoner som utelukkende avhenger av kroppen.»

Descartes er også den første som systematisk vektlegger hvordan kroppen påvirker vår psyke. Han understreker gang på gang at menneskets sjel «... må forenes tettere med kroppen (...) for å kunne konstituere et sant menneske». I Sjelens Pasjoner er hovedargumentet at det er et gjensidig årsaksforhold mellom kropp og psyke. Det høres kanskje opplagt ut i dag. Det var fundamentalt nytt i 1649. Descartes innleder faktisk moderne psykosomatisk tenkning i Sjelens Pasjoner. Hans utskjelte dualisme gjør det mulig.

Karikaturen og examen philosophicum

I en samtale i 1648 med Burman, en ung student, sier Descartes: «Du bør ikke bruke mye tid på Meditasjonene og metafysiske spørsmål. De trekker oppmerksomheten for langt bort fra fysiske og observerbare fenomener, og gjør deg uegnet til å studere dem. Det er best at vi bruker vår tid på å studere nettopp slike fenomener.» Descartes selv brukte det meste av sin tid på observerbare fenomener.

Hvordan presenterer vi så denne 1600-tallstenkeren for dagens unge studenter til examen philosophicum? Descartes' bidrag til moderne vitenskap og sammenhengen mellom hans vitenskap og filosofi blir knapt berørt. I stedet vektlegger vi Meditasjonene, metafysiske spørsmål og Descartes' cogito ergo sum, gudsbevis og konglekjertel. Slik skapes en karikatur.

Om artikkelforfatteren

Dr.philos. Geir Kirkebøen er fakultetsstipendiat på et vitenskapshistorisk prosjekt ved Det historisk-filosofiske fakultet. For tiden forsker han ved University of Sydney, Australia. På en konferanse der i anledning av Descartes' 400-årsdag, presenterer han sitt arbeid: «Descartes' Psychology of Vision and Cognitive Science». En tidlig versjon av dette arbeidet er publisert i Senter for teknologi og menneskelige verdiers notatserie, nr. 69, 1993.

Emneord: Språk og kultur, Filosofiske fag, Filosofi Av Geir Kirkebøen
Publisert 1. feb. 2012 12:19
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere