print logo

Ja til dialog om mennesket!

Det er gledelig å konstatere at mye har skjedd på 20 år i tilnærmingen mellom biologer og sam-funnsvitere. Harald Beyer Brochs konstruktive innlegg i dette nummeret vitner om at «tøværet» som smelter isen i konflikten mellom disse leir-ene, spesielt i USA, nå også har nådd vårt land.

Etter en anstrengt atmosfære mellom biologer og samfunnsvitere i kjølvannet av Edward O. Wilsons Sociobiology i 1975, har et økende antall samfunnsvitere gradvis fått øynene opp for at moderne evolu-sjonsteori kan ha stor forklaringsstyrke når det gjelder å få innsikt om mennesket. Gjennom fram-veksten av den evolusjonære psykologien later det til at stadig flere samfunnsvitere senker «guarden». Evolusjonsinspirerte samfunnsvitere er imidlertid frem-deles i mindretall, og debatten pågår som aldri før. Faktisk splitter denne debatten amerikansk antropologi.

Tabula rasa

Det er befriende å høre at tabula rasa-modellen ikke lenger er særlig vanlig i antropologiske forskningsmiljøer. Dette vil kunne rydde mange misforståelser av veien. Imidlertid synes fortsatt ideen om en «ubeskrevet tavle» å ligge under mange modeller der kulturen gis all oppmerksomhet for å forme individenes utvikling (se Tooby & Cosmides, 1992).

Redsel for slanger

Redsel for slanger og andre rovdyr kan være tilpasninger, og dette er universelle fenomener. Beyer Broch hevder at dette er en sann-het med mange modifikasjoner. Jeg antar det har å gjøre med hva man forstår med tilpasning. En tilpasning er en egenskap ved en organ-isme «formet» av naturlig utvalg for å løse et spesifikt problem som har forekommet regelmessig i miljøet til forgjengerne i løpet av artens eller befolkningens historie. Tilpasningen trenger imidlertid ikke å være observerbar hos alle mennesker i alle kulturer til en-hver tid. Psykologiske tilpasninger kan være avhengige av visse ytre eller indre miljøstimuli i en følsom periode for å bli aktivert. Dette kan gjelde både ulike former for læring og observasjoner av hva andre gjør. Visse tilpasninger vil bare være til stede eller aktivert i visse deler av en livssyklus (for eksempel fra puberteten), mens andre tilpasninger bare vil finnes hos det ene av kjønnene.

Det å forstå tilpasninger i lys av fortiden er et kjernepunkt i evolu-sjonsforskningen. Det er fortsatt nødvendig å understreke følgende: Selv om noe er en tilpasning, så er det ikke sagt at utfallet av samvirket med miljøet ikke kan endres! Utfordringen for forskningen ligger i å karakterisere tilpasningene og avklare hvilke miljøfaktorer som må være til stede for at de blir aktiverte og i hvilke perioder og omstendigheter av individenes utvikling dette eventuelt skjer. Lokal kultur kan derfor modifisere en tilpasning.

Partnervalg

Broch diskuterer teorien «som postulerer menns iboende behov for å sikre sine gener størst mulig spredning». Dette er fagsjargong. En presisering vil være å si at menn gjennom evolusjonsproses-sen er blitt formet på måter som gjør dem predisponert til å handle på spesielle vis i gitte situasjoner. Effekten av dette er at deres gener får størst mulig spredning. Få atferdsøkologer antas å ville hevde at menn har noe bevisst ønske om å «spre sine gener».

Beyer Broch peker på at kvin-nene tilsynelatende reduseres til «underlige statister» i et slikt «spre-gener»-resonnement. Dette var kanskje riktig noen tiår tilbake, men ikke i dag. Det er nå utviklet modeller som i høyeste grad tar hensyn til kvinnenes andel i dette «spillet».

Broch framhever dessuten at selv om menn universelt tiltrekkes av unge fruktbare kvinner og kvinner tiltrekkes av menn med ressurser, «rommer ikke dette hele sannheten». Denne hypotesen er heller aldri ment å kunne fange opp alt. Dette dreier seg om hovedmønstre eller fellesmenneskelige fenomener. Det er ingen motsetning mellom dette og den variasjonen i partnervalg som observeres. Her er det snakk om ulike analysenivåer.

Selv om Beyer Broch finner «skiftende idealer» gjennom historiske perioder og på tvers av kulturelle grenser, vil dette gjerne dreie seg om variasjoner rundt de samme temaene. For eksempel ser det ut til å være fellesmenneskelig at menn finner kvinner med et visst forholdstall mellom omkretsen av midjen og hoftene mer til-trekkende enn andre forholdstall, selv om kvinneidealene varierer i ulike kulturer. Ofte har kulturer med lite mat et tykkere kvinneideal enn overflodskulturer. Felles er at proporsjonene mellom midje og hofter er noenlunde konstant. Det må her igjen presiseres at menn ikke nødvendigvis bevisst rangerer kvinner på denne måten. Det skjer sannsynligvis ubevisst og er en del av det psykologiske grunnlaget for at noen kvinner oppfattes som mer tiltrekkende enn andre. En evolusjonær hypo-tese er at kvinner med slike pro-porsjoner vil være mest fruktbare.

Krig og konflikter

Beyer Broch skriver at det «er unødvendig å gå tilbake til evolu-sjonshistoriens spekulative teorier om menneskenes generelle utvikling for å forstå vår tids menneskers atferd». Jeg hevder derimot at det er absolutt nødvendig, men ikke tilstrekkelig å ha med seg det evolusjonære perspektivet (det betyr ikke at jeg uten videre støtter alle Reimers' argumenter). Atferdsøkologer fokuserer på ressurssituasjonen som individene lever under, samtidig som man tar hen-syn til atferdstendensene som er formet i fortiden. På denne måten får man et riktigere og mer nyansert bilde av mennesket som ressurskonkurrenter i en «begrenset» virkelighet. Dette er nødvendig for å gjøre realistiske forutsig-elser.

Når Beyer Broch trekker fram at «flere folk er beskrevet som svært fredselskende mennesker som skyr voldelige» nabokonflik-ter, er dette mindre interessant for en atferdsøkolog dersom informasjon om ressurssituasjonen de lever under, ikke er spesifisert. Hvis det er overflod av ressurser og samfunnet er godt organisert, er det store fordeler for alle individer å opptre fredelig. Det interessante spørsmålet er hvor lenge en slik gruppering kan klare å opprettholde sin ikke-voldelige struktur. Dette vil blant annet avhenge av hva andre grupper i nærheten gjør, som utnytter det samme ressursregimet. Et evolusjonært perspektiv på krig og konflikter er derfor fruktbart, men det må kobles til historie og kulturforståelse for å få økt forklaringsstyrke.

Samarbeid må til

Selv om jeg er uenig med Beyer Broch på flere grunnleggende punkter, er jeg tilfreds med at vi kan enes om at samarbeid må til mellom biologisk og samfunns-vitenskapelig forskning. Jeg antar at dagens evolusjonsteori har mer å tilby antropologisk forskning enn det Beyer Broch mener. Jeg takker for denne meningsutvekslingen og håper på fortsatt dialog i årene som kommer!

Litteratur

Tooby, J. & Cosmides, L. (1992): The psychological foundations of culture. I: J. Barkow, L. Cosmides & J. Tooby (red.): The adapted mind: Evolutionary psycho-logy and the generation of culture (ss. 19136). New York & Oxford: Oxford Univ. Press.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Sosialantropologi, Matematikk og naturvitenskap, Basale biofag Av Iver Mysterud
Publisert 5. apr. 1996 00:00