Etiske problemer i baltisk presse

Foreløpig har journalistene i Estland og Latvia gode jobbmuligheter, men de tjener dårlig. I Latvia tar de penger under bordet for å intervjue folk. Journalistene har et dårlig yrkessamhold.

Hvis esterne ikke tar det russiske minoritetsproblemet på alvor, har denne gutten ikke så mye å feire i framtiden. Her ser hanpå militærparaden som markerer Estlands 78. uavhengighetsdag.

I midten av februar dro en gruppe hovedfagsstudenter fra Institutt for medier og kommunikasjon til Baltikum for å få større forståelse for redaksjonelle prosesser og sosial endring i Estland og Latvia.

Første stopp var universitetsbyen Tartu. Der ligger det ene av seks universiteter i Estland, like inntil den russiske grensen. 7500 studenter er tilknyttet Tartu Ülikool. All journalistutdanning i landet blir gitt ved dette universitetet, som den svenske kongen Gustav II Adolf grunnla i 1632.

Lederen for turen, professor Svennik Høyer, har selv lang fartstid i baltisk pressehistorie:

Historien rakk meg en hånd våren 1990 da jeg var i Estland. Vi kom dit den dagen Landsbergis erklærte Litauen uavhengig. Det var en spesiell stemning, og jeg inviterte mine baltiske kolleger til Oslo. De kom etter at frigjøringen var et faktum i slutten av august 1991. Vi skjønte at omveltningen var historisk og at det var viktig å få skrevet ned hendelsene. I 1993 ga vi ut boken Towards a Civic Society.

I hovedstaden Tallinn ble den 78. uavhengighetsdagen feiret den 24. februar med militærparade og fyrverkeri over gamlebyen. Esterne er ikke så begeistret for denne feiringen fordi den er politisk betont. Folkefest blir det først til høsten når løsrivelsen fra Sovjetunionen skal feires.

I februar 1918 utnyttet esterne kaoset før de tyske styrkene marsjerte inn i Tallinn til å erklære Den første estiske republikk for opprettet. Men de tyske troppene ble avløst igjen av Den røde armé etter 1. verdenskrig, slik at Estland ikke ble helt selvstendig før i 1920.

Bjarne Skov og Svennik Høyer

Studieveileder Bjarne Skov og professor Svennik Høyer står under det latviske flagget i byen Cesis. Her ble det heist for første gang i 1988 - over tre år før oppløsningen av Sovjetunionen.

Russisk minoritet

Både i Estland og Latvia er det russiske minoritetsproblemet en udetonert bombe. Litauen har kun 10 % russere, men både Latvia og Estland har rundt 30 %. I visse distrikter er russerne i flertall. Hvis ikke dette problemet blir anerkjent, kan det eksplodere en dag. Dessverre er holdningen i Estland og Latvia at det ikke er et nasjonalitetsproblem, men kun et språkproblem som kan løses ved hjelp av språkopplæring.

Russerne har sine egne aviser og radio- og fjernsynskanaler som oftest formidlet fra Moskva. De fleste av dem bruker ikke de estiske og latviske mediene. Tilsvarende bruker ikke estere og latviere russiske medier. Dermed forsterkes splittelsen i samfunnet.

Mens mediestudentene oppholdt seg i Latvia, sendte fjorten russiske og latviske intellektuelle et åpent brev til presidenten, der de gjorde ham oppmerksom på problemene og stilte visse minoritetskrav.

Uerfarne journalister

Den estiske journalistutdanningen tar fire år, men mange begynner å arbeide lenge før de er ferdige med å studere. Jobbmulighetene er rett og slett for gode foreløpig. Dette resulterer i mange unge og uerfarne journalister.

Det er ikke uvanlig med journalister på 1920 år. Så å si alle redaktørene i Estland er under 30. De mangler erfaring, kritisk sans, etikk og forståelse for hva kriterier for gode nyheter er. På den andre siden har de eldre journalistene sin erfaring fra den sovjetiske pressen.

For et land med liten demokratisk erfaring er dette et problem. I over 50 år har de hatt aviser etter sovjetisk pressemodell. Dårlige nyheter var ikke-nyheter. De hadde et helt annet nyhetsbegrep enn hva som er vanlig i liberal presseideologi. Det som sto i avisene, skulle vise hva som var korrekt atferd og rådende oppfatning og ikke gi informasjon på mottakerens premisser. Partiet kontrollerte hele apparatet fra tilgang på papir til produksjon og distribusjon.

Det andre grunnleggende problemet er den generelt dårlige økonomien. Selv om en journalist tjener opp mot det dobbelte av en baltisk gjennomsnittsinntekt på 1400 norske kroner pr. måned, frister det å spe på inntekten ved hjelp av mer eller mindre uetiske metoder.

I Latvia er det vanlig at journalistene tar seg betalt under bordet for å intervjue folk. Dette skjer selv om journalistforeningens etiske regler presiserer at dette ikke skal forekomme.

Ytringsfriheten synes å være ganske stor i Baltikum. Jeg tror ikke den er noe særlig mer begrenset enn i Norge. Men mye av det som står i avisene her borte, er samlet inn med metoder som vi ikke er vant til. Journalistenes utvalgskriterier kan være påvirket av krefter som vi ikke liker, for eksempel politisk press og bestikkelser, sier Høyer.

Betalt pr. artikkel

Alle de fast ansatte journalistene i den store abonnementsavisen Diena får betalt pr. artikkel og mottar ikke fast månedslønn.

Dette er vi imot, men det er lite vi kan gjøre på grunn av den generelt dårlige økonomiske situasjonen, sier Ligita Azovska, president i den latviske journalistforeningen.

Under halvparten av journalistene i Estland og Latvia er medlemmer av sitt lands journalistforening, som har et dårlig rykte.

Jeg kan ikke se en eneste grunn til å være medlem. Foreningen gjør ingenting, sier kriminalreporter Jaan Väljaots (27) i den estiske avisen Postimees.

Det er tre årsaker til at over halvparten av yrkesgruppen ikke er medlemmer i journalistforeningen. For det første er det lett å få jobb, og det har heller ikke vært noen langvarige konflikter med arbeidsgiverne. Videre fins det ikke noe yrkessamhold blant journalistene. Man tilhører avisen og angriper gjerne journalister fra andre aviser. For det tredje blir kurser og annen etterutdanning gitt av aviseiernes organisasjon.

Lurte journalistene

Avisen Sonumileht har etablert seg i et gammelt festlokale. På scenen troner desken. Langs galleriet opp under taket sitter utenriks- og featureredaksjonen, mens de andre journalistene arbeider i et åpent kontorlandskap på dansegulvet. Redaksjonen ser ut som en saloon.

Denne tilværelsen har et merkelig forspill. Da journalistene i Eesti Sonumid kom til redaksjonen 29. september i fjor, oppdaget de at forsiden på avisen deres var byttet ut i trykkeriet. De hadde fått samme forside som konkurrenten Eesti Päevaleht, og hovedoppslaget var at de to avisene var slått sammen. Begge var landsdekkende, Tallinn-baserte abonnementsaviser med over 30 000 i opplag.

Leserne ble sinte og journalistene i Eesti Sonumid frustrerte. Eierne hadde gått bak ryggen på redaksjonen. De fikk ikke vite om nyheten før de så den på trykk i det siste nummeret av deres egen avis.

Men i løpet av en måned hadde journalistene klart å etablere en ny avis, Sonumileht. I dag har den allerede nådd et opplag på 30 000.

Presseråd uten makt

Journalistforeningen i Latvia har vedtatt etiske regler, men det fins ikke noe organ som kan kontrollere at de blir fulgt.

Det er omvendt i Estland. Her opprettet aviseierne et presseråd i 1991 etter finsk modell for å over våke mediene. Men de har ingen skriftlige regler å arbeide etter. Rådet er basert på personlig initi ativ og er derfor avhengig av ildsjeler. De begynte ikke å jobbe aktivt før i 1993, og fram til års skiftet 1995/96 har de behandlet 46 saker.

Så tidlig i prosessen kunne skriftlige regler lett bli for formelle og uten betydning for journalistene, sier Halliki Harro, medlem i det estiske presserådet og doktor-gradsstudent ved Institutt for medier og kommunikasjon. Hver avgjørelse skaper presedens for senere saker.

Alle avisene har undertegnet en avtale om å respektere rådets avgjørelser og trykke disse i avisen. Men hvis styreformann Mart Kadastik i Postimees er representativ for aviseierne i Estland, tyder det på at ordningen ikke fungerer:

De fleste avisene aksepterer ikke rådet og trykker ikke avgjørelsene i avisen, sier han. Problemet er at avisene slåss mot hverandre. Men når markedet blir roligere, vil vi finne et felles språk.

Ut fra inntrykkene på turen mener professor Svennik Høyer at estisk presse ligger godt an i forhold til den øvrige baltiske pressen.

Men generelt er kvaliteten på den baltiske pressen varierende. Man finner flotte aviser med vestlige idealer for uavhengighet, men ser også det stikk motsatte. Pressen mangler normer og er seg ikke sitt arbeid bevisst nok foreløpig, sier Høyer. Men han understreker at det er stor forskjell på holdningen blant baltiske pressefolk i dag og det han opplevde i 1990.

Dessuten mener medieprofessoren at norske forskere faktisk kan lære mye av sine kolleger i Baltikum. De er stilt overfor mange grunnleggende spørsmål om politikk, demokrati og medier som fordrer svar. Nordmenn er ikke vant til en slik situasjon.

Vi tar mye for gitt i Norge, sier Høyer. Vi har sluttet å stille en del viktige, grunnleggende etiske og filosofiske spørsmål om samfunnet.

Lennart Meri

Den folkekjære presidenten Lennart Meri hilser på folket under feiringen av den estiske uavhengighetsfeiringen i februar.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Statsvitenskap, Internasjonal politikk, Medievitenskap og journalistikk Av Håkon Fenstad
Publisert 1. feb. 2012 12:20
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere