Far og sønn under samme tak

Henrik Wergelands hus på Blindern rommer blant annet historien om faderen som ble drevet ut av eget hus.

Wergelands hus ble opprinnelig oppkalt også etter presten og universitetsforkjemperen Nicolai Wergeland, dikterens far. Herik Wergeland (til høyre) 1808-1845.

Da de nyoppførte bygningene skulle navngis tidlig på 60-tallet, ønsket man å gjøre ære på så vel Nicolai som Henrik. Derfor ble den bakerste delen av HF-komplekset ganske enkelt døpt Wergelands hus. Men en eller annen gang i løpet av de tre siste decenniene har sønnen fortrengt faren. I dag er det offisielle navnet på bygningen Henrik Wergelands hus.

At bygningen der nordiskfaget skulle holde til, ble oppkalt etter Henrik Wergeland, trenger neppe noen nærmere forklaring. Merkeligere kan det synes at man i samme slengen valgte å kalle den opp etter dikterens far, teologen og eidsvollsmannen, Nicolai.

Nicolai Wergeland var imidlertid en av dem som kjempet aktivt for at Norge skulle få sitt eget universitet. I 1811 vant han med avhandlingen Mnemosyne en priskonkurranse arrangert av Selskabet for Norges Vel. Utlysningen gikk ut på å forfatte det beste skriftet til forsvar for et norsk universitet. Verket Mnemosyne fikk ikke bare stor oppmerksomhet og vid distribusjon, det gjorde også den ambisiøse opphavsmannen til en av Norges mest aktede menn. Da Universitetet i Oslo så smått begynte sin virksomhet i 1813, kunne Nicolai Wergeland tilskrives noe av æren for det.

Hva gjelder sønnen, kan Henrik Wergelands bråmodenhet og omfangsrike talent ta pusten fra de fleste. Sytten år gammel ble han student, og to år senere må han kunne sies å være etablert som dikter. 21 år gammel fikk han sin teologiske embetseksamen. Han fikk laud på de seks skriftlige prøvene, mens det til muntlig bare holdt til haud. Wergeland skal ha innlatt seg på en disputt med eksaminatoren om helvetesstraffens evighet. Som den optimist han var, nektet han å godta dette dogmet.

Uvøren radikalisme

I en alder av 21 år hadde han også rukket å gjøre ferdig den første utgaven av det 720 sider lange diktet Skabelsen, Mennesket og Messias, et dikt som regnes som det mest stortenkte i norsk litteratur. Men Wergeland utmerket seg også på mer prosaiske områder, for eksempel botanikk og språkreformer. Han skrev flere botaniske lærebøker for bønder og allmuen. I Ivar Aasen-året kan det dessuten være fristende å trekke fram at språkreformatoren Henrik Wergeland på mange måter ble en forløper for Knud Knudsen og rettskrivingsarbeidet på 1900-tallet. Dessuten likte han å lage nye ord. De færreste av dem skal ha slått an, men ordet husflid stammer visstnok fra romantikeren og opplysningsmannen Wergeland.

Etter som minstealderen for å søke prestekall var 25 år, ble den nybakte teologkandidaten gående hjemme på Eidsvoll i fire år og vente på å bli gammel nok til å kunne søke. Som alle vet, ble det aldri noe prestekall på Wergeland. Med sin uvørne radikalisme og mange uakseptable spillopper hadde han stilt seg slik at regjeringen aldri turde betro ham noe embete som prest.

For å skaffe seg et levebrød, begynte han høsten 1834 å studere medisin. Medisin var den gang et fritt yrke, det vil si at man kunne praktisere uten å være ansatt av kongen i statsråd. Han oppgir imidlertid medisinstudiene etter bare to år og begynner fånyttes å søke prestekall igjen. Dermed er Wergelands karriere som universitetsstudent over.

Dreining mot det jordnære

Vigdis Ystad, professor ved Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap, mener universitetsstudiene utvilsomt har vært av betydning for diktningen hans.

Når det gjelder teologien, ser vi direkte nedslag av den i hans hovedverk Skabelsen, Mennesket og Messias. Viktige ideer i dette verket stammer fra Genesis (1. Mosebok) i Det gamle testamentet. Men da han skrev dette verket, trakk Wergeland også på kunnskap han gjennom studiet fikk om andre religioner, for eksempel persisk religion, opplyser hun.

Fra midten av 1830-tallet kan vi i diktningen hans se en dreining i retning av en mer realistisk og jordnær skrivemåte. Det er rimelig å se denne dreiningen i sammenheng med at han i den perioden begynte å studere medisin.

Særlig tydelig er tendensen i diktet Pigen paa Anatomikammeret og i tragedien Barnemordersken, men også de senere diktsamlingene Jøden og Jødinden kan sees som utslag av det samme.

For øvrig er denne sansen for det virkelighetsnære også noe som ligger i tiden.

I samme periode skrev Johan Sebastian Welhaven sitt velkjente dikt Søfuglen, om villanden som drukner. Diktet ble til etter at han hadde besøkt likhuset La Morgue i Paris og sett liket av en kvinne som hadde druknet seg i Seinen.

Diktet er en kritikk av samfunnet som ødelegger de svakeste menneskene, forklarer Ystad.

Selv om det på 1830-tallet er for tidlig å snakke om realisme, er det klart at noe er i gjære.

Samvittighetsfull bibliotekar

Opplevde Wergeland det som en konflikt å kombinere to så divergerende disipliner som teologi og naturvitenskap?

Nei, egentlig ikke. I 1835 skrev han Medicinerens Trosbekjendelse. I dette diktet lyder en av linjene slik: ... men en Mediciner veed, den [blomsten] er Stjernens Frænde... Her viser Wergeland tydelig at han stadig opplever det guddommelige i det hverdagslige og nære. Han forlot ikke mystikken selv om han begynte å interessere seg for naturvitenskap, slår nordiskprofessoren fast.

Det lengste hans akademiske løpebane strekker seg til, er at han fikk i oppdrag å skrive tre historiske verker. Blant annet ble han fra dansk side bedt om å forfatte et verk som skulle redegjøre for den norske statsforfatningen. Da han på slutten av 1830-tallet ble amanuensis, var det ved Universitetsbiblioteket.

... de ustyrligste av alle ...

Studenterlivet på Wergelands tid var utvilsomt preget av en nokså røff omgangsform. På grunn av opptøyer og uakseptabel oppførsel nattestid havnet de kommende kandidatene stadig i klammeri med politiet. I et frierbrev fra 1828 forteller Wergeland hvordan han og kameratene etter å ha sittet og drukket sammen dro ut på «optøjer og tumultariske Tog» i gatene og «brugte physiske Kræfter mod Politiet».

Inspirert av nevnte frierbrev har historikeren Halvdan Koht tatt for seg politibøkene fra 1825 til 1840. I en lystig artikkel i Samtiden fra 1908 gjør han rede for noen av funnene. Noe av det han avdekker, er at Wergeland ikke kan ha vært den foregangsmannen i gateopptøyer som han selv påsto å være. Først i 1837 opptrer navnet hans på politiets liste over arrestanter. Lovbruddet besto i å ha stått og skreket utenfor Købmand Kolstad. Han ble plukket opp av tre vakter, men senere løslatt.

Koht merker seg også at kullet Wergeland tilhørte, det vil si de som ble studenter i 1825 «... var de ustyrligste av alle. Og det er aabenbart, at idet studenterne fra 1825 forlater valpladsen, blir det hele roligere og sømmeligere».

Fra 1840-tallet begynner de unge akademikerne å strebe mot en mer forfinet stil.

Steinkasting

Vigdis Ystad mener personen Henrik Wergeland på mange måter må ha vært en tradisjonell urokråke, lett irritabel og forferdelig impulsiv.

Jeg tror ikke vi ville ha likt ham noe særlig, smiler hun.

Det finnes mange eksempler på uakseptable holdninger og handlinger fra hans side. Ystad forteller at han kunne finne på de mest infantile ting. Blant annet var han stadig i tottene på den danske forleggeren Johan Dahl, som nærmest var for en kulturinstitusjon å regne i samtidens Christiana. Wergeland kunne få seg til å stå og kaste stein på huset hans om natten.

Da forleggeren endelig kom ut for å undersøke hva som var på ferde, repliserte den store dikter at han bare ville vite om forleggeren hadde husket å gå på potte før han la seg for kvelden.

Kilder:

Hans Heiberg: Så stort et hjerte. Henrik Wergeland, Aschehoug, 1978. Halvdan Koht: Studenterliv i Wergelandstiden. Fra Kristiania politibøker. Artikkel i Samtiden, 376385, 1908.

Emneord: Språk og kultur, Historie, Moderne historie (etter 1800), Litteraturvitenskapelige fag, Nordisk litteratur Av Randi Lund
Publisert 1. feb. 2012 12:19
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere