Sin fars sønn og vel så det

I berømthet står Moltke Moe utvilsomt i skyggen av sin far Jørgen Moe. Men legger man sønnens mangfoldige livsgjerning under lupen, vil man se at han rager vel så høyt som opphavet.

Molkte Moe (1859-1913) var ikke bare Norrdens første professor i folkloristikk. Han var også en avholdt altmuligmann i samtidens kulturliv.

Om man mot all fornuft skulle prøve å oppsummere Moltke Moes omfattende bedrifter i én setning, burde den antakelig lyde slik:

Han var Nordens første professor i folkloristikk, og han regnes som samnorskens far.

Moltke Ingebret Moe ble født i 1859 som det tredje av dikterpresten og eventyrsamleren Jørgen Moes fem barn. Gutten fikk tidlig gå på oppdagelsesferd i farens omfattende boksamling, noe som naturlig nok førte til en meget stor interesse for sagn, eventyr og viser. Atten år gammel dro han selv ut på innsamlingsferd, og allerede året etter ga universitetet ham stipend for at han skulle samle inn folketradisjoner i Telemark. Flere stipender og innsamlingsferder fulgte.

Ung professor

Folkeminnevitenskap eller folkloristikk var på slutten av forrige århundre et ungt fag. Til tross for innføringen han hadde fått av faren og P. Chr. Asbjørnsen, var Moltke Moe på mange måter auto-didakt. I en tale han holdt på sin egen 50-årsdag kom det da også fram at han gjerne skulle hatt en mer metodisk trening i sin ungdom. Han klaget dessuten over at det hadde vært noe tilfeldig ved de kunnskapene han hadde tilegnet seg og at de var mangelfulle.

Autodidakt eller ei, 26 år gammel ble han tildelt det som går for å være Nordens første professorat i folkloristikk skjønt, den egentlige stillingsbetegnelsen var Professor i norsk Folkesprog med Forpligtelse til ogsaa at foredrage norsk Folketradition. Den unge universitetsmannen innledet pro-fessoratet med å søke permisjon for å skolere seg på feltet. Tre år senere ble professoratet gjort om til å gjelde folketraditioner og middelalderlig litteratur, derunder indbefattet den oldnorsk-islandske.

«Blodblanding»

Folkloristen Moltke Moe førte blant annet videre det verket faren og Asbjørnsen hadde påbegynt. Asbjørnsen og Moe hadde gitt eventyrene en språklig utforming som gjorde at disse tekstene ble forløpere i prosessen med å for-norske språket. Etter at disse to døde, overtok han arbeidet med eventyrene og sendte ut flere reviderte og ytterligere fornorskede utgaver. Ikke overraskende ikledde han eventyrene en språkdrakt i tråd med synet han hadde på hvordan det norske skriftspråket burde utvikles.

Moltke Moes drøm var at det skulle bli ett skriftspråk i Norge. Men han tok avstand fra så vel Ibsens og Bjørnsons riksmålslinje som fra det han oppfattet som Ivar Aasens kronglete, arkaiske vestnorsk. Derimot tenkte han seg at de to målformene skulle flyte sammen og på den måten bli til ett felles, norsk språk. «Det som skal til», mente han, «det er blodblanding, det er sammenflyting.» Moe betegnet denne linjen som samnorsk, og han regnes som samnorskens far.

Alles hjelper

Moe var ikke bare en akademias mann, han var også en sentral person i samtidens kulturliv. Hans merittliste i den sammenheng er lang. Det kan nevnes at han var med på å stifte Norsk Forfatter-forening, og å opprette Norsk Folkemuseum. Han var aktiv i etableringen av tidsskriftene Norvegia og Syn og Segn, og i en periode var han styremedlem i

Det Norske Samlaget. Han sto sentralt i arbeidet med rettskriv-ingsreformene, og han var en av Nordahl Rolfsens viktigste med-arbeidere i utformingen av Rolf-sens velkjente lesebok.

Han ble etter hvert en person man gikk til når man trengte hjelp, det være seg faglig, økonomisk eller på annen måte. Det var til Moltke Moe den etablerte Knut Hamsun skrev da Herman Wilden-veys stipend på grunn av målfolkets motstand sto i fare for å bli trukket tilbake. Den unge Sigbjørn Obstfelder kontaktet Moe da han hadde økonomiske pro-blemer, og Hans E. Kinck ville ha Moes hjelp til å bli flyttet over fra Aschehougs forlagsbokhandel, som honorerte ham for dårlig, til Hegel i København.

Dessuten finnes det tallrike eksempler på at han hjalp småfolk som hadde økonomiske problemer, enten de var tidligere informanter eller mennesker han ikke kjente.

17 blikkskrin

Denne pionerprofessorens samlinger av bøker og skrifter kom til å danne stammen i det som i 1914 ble til Norsk Folkeminnesamling på Universitetsbiblioteket. Samlingene hans omfattet mesteparten av det som til da var opptegnet i Norge. Da han kort før sin død overlot det han hadde til universitetet, satt han ikke bare på det faren og Asbjørnsen hadde etterlatt seg, men også på gjenstander og tekster han selv hadde fått til-sendt eller hadde samlet inn under ferdene rundt om i landet.

Han oppbevarte de verdifulle samlingene i 17 store blikkskrin. Blant de mest dyrebare klenodiene var en originalopptegnelse foretatt så langt tilbake som i 1612. Det fortelles at han hadde gitt brann-vesenet instruks om at de, i tilfelle de nogengang i embeds medfør kom til å betræde hans bolig, først og fremst måtte redde de dyrebare blikkskrinene.

Skrev lite

Et problem når man i ettertid skal tegne et bilde av Moe som vitenskapsmann, er at han til tross for sin åpenbare begavelse etterlot seg en begrenset skriftlig produksjon. En mulig årsak er at han skal ha hatt en innbitt motvilje mot å levere fra seg manuskripter for trykking. Et annet forhold er at han i sin tid ble utnevnt til professor uten å ha skrevet noen avhandling. Han hadde derfor aldri på seg noe press om å skulle fram-bringe et større, vitenskapelig verk. Det meste av det han publiserte, var populærvitenskapelige framstillinger som ble trykt i tidsskrifter, julehefter, kalendre, festskrifter og liknende.

Man skal være klar over at mye av Moltke Moes forskning forsvant inn i andres arbeider. Etter hans død uttrykte Hjalmar Falk, en av hans nære venner og medarbeid-ere, det slik: ... Når hans konto skal opgjøres, vil trods alt hans skrifter først komme i anden række. Moe avgir et fuldgodt bevis for, at også videnskapsmanden kan virke mer gjennem det han er end gjennem det han gjør.

Kilder:

Fløtra, Jorunn. Moltke Moe som folklorist. Aschehoug/Norsk Folkeminnelag, Oslo 1995.

Liestøl, Knut. Moltke Moe. Aschehoug, Oslo 1949.

Norsk Biografisk Leksikon, Aschehoug, Oslo.

Emneord: Språk og kultur, Folkloristikk, etnologi, Folkloristikk Av Randi Lund
Publisert 1. feb. 2012 12:19
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere