- Fint om vi kommuniserte litt mer, men ...

For snart 40 år siden pekte den engelske naturviteren og forfatteren Charles P. Snow på det dype skillet mellom dem som er utdannet i natur-vitenskapene og dem som er utdannet i humanist-iske fag. I boken The Two Cultures hevdet han at det er en høy mur mellom «de to verdenene» og at få interesserer seg for hva som skjer på den andre siden av det insti-tusjonelle skillet i akademia. Er det annerledes i dag? Hva oppnår man med bedre kommunikasjon over faggrenser? Apollon har invitert tre universi-tetsforskere med ulik fag-lig forankring til en dialog om forholdet mellom tradisjonelt atskilte kulturer og fagdisipliner ved universitetet.

De tre universitetsforskerne er:

Per Strømholm, førsteamanuensis i idéhistorie og også utdannet fysi-ker; Hallstein Høgåsen, professor i teoretisk fysikk og Stein Haugom Olsen, professor i britisk kulturkunnskap og dessuten formann i Seminaret i vitenskapsteori ved Universitetet i Oslo.

I sin bok beskrev Snow det slik at humanister (representert ved litteraturforskerne) og naturvitere (med fysikerne som de mest repre-sentative) totalt manglet kunn-skaper om og forståelse for hverandres fagfelt. Nå har mye skjedd i utviklingen av disipliner ved uni-versitetene i løpet av de 37 årene som er gått siden Snow introduserte begrepet «The Two Cultur-es». Men spørsmålet er om inter-essen og forståelsen for hverandres fagfelt er blitt større.

Haugom Olsen: For å vite det, må man egentlig foreta en sosio-logisk undersøkelse. Men inntrykket mitt er at det ikke er tilfellet. Interessen for andre disipliner er relativt liten, og det gjelder ikke bare mellom realfag og humanistiske fag. Det er også tilfellet innen humaniora. Den universitetsstrukturen vi har, oppmuntrer ikke til at man skal gå over grenser. Gjør man det, får man ofte ikke jobb. Og får man en jobb, blir man ofte så opptatt av administrasjon og annet, at det å følge med i egen disiplin er mer enn nok.

Høgåsen: Vi er jo på dette uni-versitetet for å gjøre en skikkelig jobb innenfor vår fagdisiplin, og det forlanger mye tid, krefter og konsentrasjon. Og jeg forstår ikke at noen kunne legge forholdene til rette for at jeg for eksempel skulle bruke tre timer om dagen til å gå på forelesninger i humaniora.

Nå organiserer man en del av forskningen på universitetet slik at møtepunkter blir mulige, for eksempel universitetets innsatsområder.

Haugom Olsen: Det tror jeg er dødfødt. Mange av disse kulturmøtene som man organiserer, fører bare til at forskere definerer gamle prosjekter inn i disse nye områd-ene. Det er ikke tid til disse møt-ene. For å gjøre en skikkelig jobb, må du gjøre en intellektuell investering i arbeidet ditt. Og du kan ikke gjøre en investering som gir deg ny forståelse i en disiplin som ligger fjernt fra din egen. Da må du ha all din tid til disposisjon.

Det handler vel ikke nødvendigvis om så store investeringer. Hvis utgangspunktet er en totalt manglende forståelse for hver-andres fagfelt, slik Snow snakket om, dreier det seg ikke først og fremst om å være åpen for en dialog? Som for eksempel kan føre til at man erkjenner sitt fags begrensninger?

Strømholm: Kløften blir bare større og større mellom fagdisiplin-ene i dag. En integrasjon er så lite relatert til de typiske spesialistformene som du møter i vitenskapelig aktivitet på et univer-sitet. Det å komme inn i en fagtradisjon krever mange års hardt arbeid, det er en mengde faglige forutsetninger som du deler med svært få andre fag. Det er klart vi skal snakke sam-men, men hva betyr det? Den spesielle faglige fornuften ligger fjernt fra det. I den grad vi er vitenskapelig dyktige, er vi garantert spesialister.

Mange trekker fram teknologiskepsis som et problem innen humaniora. Gis ikke slik skepsis næring ved at man ikke har et blikk til hva som foregår i tekno-logifag og naturvitenskap?

Høgåsen: Som realist blir jeg iblant sjokkert over den fiendtligheten som naturvitenskap og teknologi blir møtt med i samfunnet og over det faktum at folk og mediene faktisk ikke tror på oss. Tsjernobyl-ulykken er ett eksempel. Rett etter at den inntraff, meldte radioen at det var snakk om tusenvis av døde. På det tids-punktet hadde ingen fagfysikere blitt intervjuet av mediene, rett og slett fordi radiojournalister ikke trodde på det vi sa. For en fysiker var det helt utrolig at tusener skulle være døde, for det går fra ca. 30 til 60 personer på et skift i et vanlig atomanlegg. Slik kunne man regne med at det kanskje var 60 som umiddelbart døde. Dersom det var tusenvis, måtte det være en katastrofe som gikk ut over vår forstand. Da måtte det ha vært som en bombe som gikk av.

Charles Snow var spesielt opp-tatt av skoleverket i sin bok om de to kulturene. Her i landet har det kommet i en besynderlig situasjon. Blant annet er det slik at de som underviser i naturfag, så å si uten unntak, er folk som konsekvent har valgt bort all naturvitenskap i sin utdanning gjennom gymnas og lærerskole. Man kan bli litt flau over hva som står i lærebøker i naturfag utgitt av Universitets-forlaget: I pensum for 3. klasse er Watt definert som lysstyrke, i 4. klasse er det definert som strømstyrke. Begge deler er feil.

Haugom Olsen: En teknologiskepsis eksisterer kun i visse deler av humaniora. I andre deler skjer det en kraftig assimilering av for eksempel informasjonsteknologi. Men det som er farlig i akademia, er en halvveis assimilering av teo-rier som ikke er ordentlig forstått, for eksempel når fysikkens kaosteori blir anvendt i humaniora. Jeg tror fortsatt at det klassiske viten-skapsidealet har stor gjennomslagskraft allment. Når Høgåsen beskriver en situasjon hvor folk ikke tror på vitenskapsmennene, skyldes mye av denne skepsisen en bestemt generasjon som nå sitter i maktposisjoner i samfunnet. Ideene til disse nøkkelpersonene går tilbake til frihetsideologien i 1968, da man stilte spørsmål ved absolutte sannheter. Dette er altså først og fremst et sosialt fenomen med en historisk og sosiologisk forklaring, og jeg er sikker på at en slik holdning vil kunne ha endret seg om noen år. For øvrig vitner ikke måten Norges forskningsråd ble reorganisert på om stor skepsis overfor teknologi og vitenskap. Humaniora ble jo nærmest utrad-ert. Det som går igjen, er en stor respekt for vitenskap, teknologi og det klassiske vitenskapsidealet.

Høgåsen sier at de som underviser i naturvitenskap, systematisk har valgt bort naturvitenskap i fagkretsen. Akkurat det samme skjer i engelskfaget, der jeg er sikker på at 85 prosent av de lær-erne som underviser i grunnskolen, ikke har utdanning i språket. Feilrettingen de gjør, er horribel, for de kan ikke engelsk. Og den norske befolkningens engelskkunnskaper er i hvert fall ikke på et høyere nivå enn deres kunnskaper i naturvitenskap. Det folk kan, er 700 gloser som de lærer ved å se på amerikanske B-filmer.

Strømholm: Høgåsen mener åpenbart at fysikken bør populari-seres, mer eksakt informasjon bør tilflyte alle i samfunnet. Det er i og for seg et godt ideal. På den annen side støter det an mot en mengde andre krav til unge mennesker i dag. Egentlig kan man spørre seg hvor mye elektromagnetisk teori de må forstå for å bruke bryteren og gjøre det de trenger i det dag-lige. Det er mye vi skal kunne, det er en svært kompleks verden det dreier seg om.

Hva slags kunnskaper trenger folk for å kunne delta på en rime-lig måte i den demokratiske pro-sessen? Ikke en utvannet versjon av ekspertkunnskapen, men en kunnskap om eksperten: hvordan ekspertgrupper fungerer, hva de gjør, tenker, mener og hvilke virkninger det har. Det er det beste vi kan håpe på i dagens verden. Det er derfor jeg har brukt 3040 år på å studere ekspertgrupper i en historisk dimensjon. Det er det jeg kan noe om, og den typen kunnskap kunne være av stor verdi i et demokratisk samfunn.

Men å forstå innholdet i ekspertenes tanker? Å forstå mo-derne kvantefysikk? Give it up, altså. Det lar seg ikke oversette til dagligspråk. Selv elementær partikkelfysikk som Høgåsen og de gutta driver med, er totalt uoversettbar. Den omfatter virkeligheter og lovmessigheter som er totalt forskjellig fra det vi har og trenger i dagliglivet. Vi behøver ikke den kunnskapen, men vi trenger en kunnskap om Høgåsen og co. Det er en typisk humanistisk og samfunnsvitenskapelig oppgave.

Når det gjelder denne kommu-nika-sjonen mellom natur-vitenskap og humaniora, er det klart du kan si som Thorbjørn Egner ville sagt: Det er fint hvis vi kunne kommunisere litt mer. Men som et ideal betrakter jeg det som temmelig: so what?

Igjen, når situasjonen gjerne er en totalt manglende forståelse for hverandres fagfelt, må man vel kunne kreve en viss vilje til å orientere seg om hva som skjer på «den andre siden»?

Haugom Olsen: Her på universitetet fins det møtesteder for forsk-ere fra ulike fakulteter, men det er ikke så mange som benytter seg av dem. Seminaret i vitenskapsteori er ett typisk møtested for folk med interesser i vitenskap og viten-skapshistorie, slik at du får begge dimensjonene. Men det gir ikke grunn til stor optimisme når det er så få fra de «harde» vitenskapene som kommer. Det er fortrinnsvis representanter fra SV-fakultetet og Filosofisk institutt og noen fra fagene historie og idéhistorie som stiller opp.

Høgåsen: Naturvitere er faktisk ikke så interessert i vitenskapsteori. Vi vet omtrent like mye om vitenskapsteori som en laks vet om hydrodynamikk. Likevel tar natur-vitere seg fram. Det er mange lærde som har skrevet om den vitenskapelige metoden. I praksis fungerer det mer på den måten at alt er tillatt. Men dersom du publiserer et arbeid, er det andre som vil gå det etter i sømmene; gjøre eksperimentene om igjen og vurdere kalkylene. Hvis du da har jukset, blir du kanskje ikke hengt offentlig, men det skjer et eller annet liknende i overført betydning. Da er du ute for alltid. Det er altså en puritansk holdning til sannhet og hederliget i realfag.

Du kan selvfølgelig trekke naturvitenskapsmenn inn i filo-sofiske diskusjoner om i hvilken grad virkeligheten er en språklig konstruksjon. Men vi er alle «spontane materialister» på den måten at vi tror på atomer og elek-troner. Selv om det er ingen som har hatt et elektron mellom fing-rene og sagt: «Hei, du elektron». Naturvitere kan gjerne være med på interessante diskusjoner om hvorvidt den materielle virkelig-heten eksisterer uavhengig av om jeg er til eller ikke. Men på bunnen av det hele er det hos naturvitere en inngrodd oppfatning om enkelt-mennesket som er slik at dersom jeg forsvinner ut av verden, vil verden fortsette å være der.

Hva oppnår man med en bedre kommunikasjon mellom de to kulturene naturvitenskap og humaniora?

Haugom Olsen: Innad i humaniora er det min erfaring at man kan oppnå en respekt for metode og hvordan teorier bygges opp. Det er noe som humanister vanlig-vis lærer sent i sin karriere. På hovedfagsnivå sliter mange fortsatt med å få fram noe som tilnærmet kan være gyldig argumentasjon. De har ingen anelse om hva som bare er synsing og hva som kan forsvares. Begrepet om en gyldig argumentasjon er mye klarere i realvitenskap. Det å bli oppmerksom på at det finnes en slik modell, har vært til stor nytte for stipendiater som jeg har kurset.

Høgåsen: Det er fullstendig klart at jeg som naturviter har stor glede av poesi, for eksempel på engelsk. Det fyller ut en del av livet mitt der naturvitenskapen ikke har så mye å komme med. Men hva jeg skulle oppnå med å studere strukturen i engelsk språk, altså den viten-skapelige delen av faget, er jeg ikke så sikker på.

Strømholm: Jeg tror ikke at noen blir bedre naturforskere av å vite noe om humaniora og samfunns-vitenskap. Tror ikke det et øye-blikk. Haugom Olsen mener at humaniora kanskje kan lære noe av naturvitenskap. Det er kanskje mer riktig. Men det integrasjonen kan bestå i, er ikke på det nivået. Det er snarere i en felles forståelse av hvordan vi bidrar til det samme samfunnet. Tross alt står vi i den samme sosiale sammenhengen, og det som er viktig, er at vi har gjen-sidig innsikt i hva vi betyr for denne sammenhengen.

Haugom Olsen: Kanskje kan naturviterne bedre forstå hvordan de bidrar til vårt felles samfunn ved å lære av en humanistisk til-nærmingsmåte. Et perspektiv som viser vitenskapens plass i en sam-funnssammenheng, er ikke så sterkt representert i de naturvitenskapelige kjernedisiplinene. Det er blitt problematisert i enkelte til-feller i vitenskapelige disipliner som har en nødvendig samfunnskontakt. I forhold til legeyrket har perspektiver i sosialmedisin og den forebyggende medisin som går på relasjoner mellom lege, pasient og samfunn, blitt ofret større og større oppmerksomhet. Et liknende per-spektiv kunne også bringes inn i realvitenskapene slik at man i større grad ser sin plass i en sam-funnsmessig sammenheng. I fysik-ken kan dette gjelde spørsmålet om det følger et bestemt ansvar med det å være en fysi-ker og adoptere en teo-retisk holdning til verden. Det er et spørsmål som ikke kan løses alene i fysikken og som et humanistisk perspektiv kan reise.

Høgåsen: På Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet er ikke den slags perspektiver en del av fagopplæringen. Det er noe en plukker opp etter hvert, som en konsekvens av ens eventuelle sosiale samvittighet. Selv har jeg vært medlem av Pugwash-beveg-elsen, men vel ikke som en følge av den fagutdanningen jeg har.

Til sjuende og sist er spørsmålet hva man skal bruke tiden sin på i faget.

Emneord: Språk og kultur, Historie, Kulturhistorie Av Harald Hornmoen
Publisert 1. juni 1996 00:00
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere