Genforskningens problematiske arv

Kritiske røster hevder at genforskningen er beslektet med tidligere tiders rasehygiene. Per Sandberg ved Senter for medisinsk etikk mener der-imot at det er viktig å se skillet mellom individuell frihet og et statlig, nazistisk program.

Vår kultur vet å sette pris på vinnere. Men hvordan er det med vår innstilling til dem som vi oppfatter som annerledes? Professor Svein Aage Christoffersen er redd for at et større tilbud om gentester kan skape negative holdninger til funksjonshemmede. (Foto: Karl Braanaas, Asker og Bærums Budstikke)

Professor Trond Berg Eriksen ved Institutt for kulturstudier og journalist Bjørn Westlie hevder at genforskningen er en videreføring av rasehygienen som ble praktisert fra perioden før og under siste verdenskrig. Berg Eriksen sier til Gen-i-alt (Bioteknologinemndas tidsskrift) at mye av den samme forskningen som ble drevet under navnet «rasehygiene», nå blir drevet under navnet «genetikk». «Hensikten med forskningen er den samme, mens metodene og retorikken er forbedret,» sier han.

Bjørn Westlie skriver i sin bok Drømmen om det perfekte mennesket. Fra arvehygiene til genhygiene (se omtale i dette nummeret) at mulighetene for å lese genenes tilstand hos fostre også vil kunne brukes til en enda mer raffinert seleksjon av hvem som skal bli født enn det som er tilfellet i dag: «Selv om det kan fremføres medisinske, sosiale og økonomiske argumenter for selektiv abort og annen form for genetisk renselse, vil dette på sikt føre til en ny slags arvehygiene.»

Westlie skriver videre at «det egentlig ikke skjedde noe internasjonalt generaloppgjør blant arvelighetsforskere etter andre verdenskrig». Han mener at advarslene om at genetikken og arvelighetsforskningen igjen kan bli misbrukt, tilsynelatende er mange. «Men saken er jo at de færreste av dem som er involvert i genforskningen, er villig til å diskutere grunnleggende spørsmål ved bruken av genforskningen og hvordan den kan misbrukes,» skriver han.

Hindrer debatt

Jeg tror ikke Berg Eriksens og Westlies argumentasjon fremmer en fruktbar debatt, men snarere hemmer den, sier stipendiat Per Sandberg ved Senter for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo. Han etterlyser en mer konstruktiv og mindre polariserende debatt omkring genteknologi og forskning på gener. Selv er han sivilingeniør i bioteknologi fra Norges tekniske høgskole og arbeider i dag med etiske spørsmål omkring genteknologi ved nevnte senter og ved Unigen, Universitetet i Trondheim.

Sandberg mener at sammenlikningen mellom rasehygiene fra før siste verdenskrig og dagens genforskning ikke må trekkes for langt.

Kritikken av genteknologi som viser til rasehygiene og nazisme, drar selv ingen grense mot de ideologier som den trekker paralleller til. Når Berg Eriksen og Westlie bruker et argument som har så enorm retorisk kraft, bør de føle seg forpliktet til å trekke en slik grense. De bør komme på banen og si hva som er akseptabelt i dagens genetikk og hva som ikke er akseptabelt, sier Sandberg.

Det er viktig at det blir pekt på historiske erfaringer, men det er en tendens til å bruke historien til å skape framtidige skremmebilder uten å forholde seg til hva som er det reelle problemet i dag.

Sandberg er likevel usikker på hvor genforskningen kan bringe oss. Vi kan ikke bare sitte i Norge og si at vi ikke ønsker en kunnskap som vil komme uansett. Vi må derimot forske på hva slags regler og lover som kan ledsage den stadig større innsikten i våre gener.

Sandberg mener at det er moralsk riktig at individer gis retten til å ha kontroll over sin egen kropp og sin egen forplantning.

Alle må ha rett til å velge om de ønsker å fjerne et foster med alvorlige sykdommer eller om de ønsker å bære fosteret fram.

De nazistiske forbrytelser

Erkjennelsen av individuelle rettigheter og ansvar har i mange tilfeller kommet som en direkte lærdom av de nazistiske forbrytelsene. Disse rettighetene er vårt beste middel til å forhindre at historien gjentar seg. Berg Eriksens og Westlies kritikk av genteknologi tar ikke tilstrekkelig hensyn til dagens situasjon med desentralisert, individuell frihet til å bestemme over sin egen kropp og sitt eget avkom. Dette er fundamentalt forskjellig fra den nazistiske ideologien, som var et statlig, sentralisert program som hevet seg over individene.

Sandberg peker imidlertid på at mange er redd for at de enkeltes individuelle frie valg kan resultere i et samfunn vi ikke ønsker.

Under et statlig påtvunget program manglet den enkelte bestemmelsesrett i forhold til kollektivet. Dagens problem er snarere at kollektivet mangler bestemmelsesrett i forhold til den individuelle beslutningstaker, sier han.

Påvirkning fra kulturen

Professor Svein Aage Christoffersen ved Det teologiske fakultet er langt på vei enig med Berg Eriksen og Westlie når de hevder at det er en sammenheng mellom rasehygiene og genteknologi.

Det er naivt å tro at alt er annerledes fordi vi har et system med desentralisert individuell frihet til å bestemme over egen kropp og eget avkom. Individene blir utsatt for påvirkning fra kulturen i samfunnet og fra helsevesenet, sier Christoffersen.

Når helsevesenet tilbyr en pasient en gentest, er dette selvfølgelig en sterk oppfordring til pasienten om å ta denne testen. Da er det også forventet at denne testen blir fulgt opp i praksis, med abort, sterilisering eller barnløshet.

Christoffersen mener at det moralske ansvaret kan føles tyngre å bære for den enkelte når også en tredjepart blir trukket inn.

Hvis hensynet til ditt eget barn og kommende generasjoner blir brukt som argument, er det vanskelig å takke nei til et tilbud om gentest på deg selv og eventuelt på ditt foster. Dermed er ikke veien lang til at slike tester blir oppfattet som en plikt, sier teologen. Han mener derfor at forskjellen på tidligere tiders rasehygiene med tvang og vår tids individuelle frihet ikke er så stor som mange genetikere hevder.

Det er mange måter å styre en befolkning på. Det trenger ikke nødvendigvis å skje ved tvangstiltak. Ved å sette folk i en situasjon med valg kan de føle seg tvunget til å velge det som er forventet. En slik seleksjon kan blant annet føre til at handikappede blir sett på som mindreverdige. Jeg tror ikke den enkelte lege eller forsker har rasehygieniske oppfatninger, men det forhindrer ikke at de kan være med på å skape et system som kan ha rasehygieniske konsekvenser.

Christoffersen frykter også at en rasehygienisk tankegang kan vokse fram i befolkningen ved innføring av stadig større tilbud om gentester.

Systemet kan skape sterk grobunn for og stimulere til en rasehygienisk tankegang. Et rasehygienisk synspunkt er like galt selv om det har støtte i folket, fastslår Christoffersen, som mener at genetikere har en tendens til å bagatellisere faren for at deres arbeid kan få slike negative konsekvenser.

Emneord: Språk og kultur, Filosofiske fag, Etikk, Matematikk og naturvitenskap, Basale biofag, Genetikk Av Øystein L. Pedersen
Publisert 1. feb. 2012 12:20
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere