Grunnforskning: Ikke bare for forskningens skyld

Grunnforskningen er den rene vitenskapen. Det er her den faglige autoriteten ligger. Men hva er det egentlig som gjør at forskerne kan si at de driver grunnforskning? Og hva er hensikten med det de da driver med?

Grunnforskningen utvikler de grunnleggende begrepene, skiller ut det som regnes som sikker kunnskap og setter de metodiske standardene. Dette er den tradisjonelle oppfatningen av grunnforskningen, og den er fremdeles rådende.

OECD har utarbeidet retningslinjer for hva forsknings- og utviklingsarbeid (FoU) skal være. Grunnforskning er definert som «eksperimentell og teoretisk virksomhet som primært utføres for å erverve ny viten om grunnlaget for fenomener og observasjoner uten sikte på særskilte praktiske mål eller anvendelser».

Motsetningen til grunnforskning er det vi kaller anvendt forskning: «Virksomhet av original karakter for å erverve ny viten, først og fremst rettet mot bestemte praktiske mål eller anvendelser.»

Professor i filosofi, Nils Roll-Hansen, mener definisjonene sier mer om hensikten med forskningen enn om innholdet.

Men det finnes også en forskjell i innhold. Grunnforskning frambringer kunnskap som er av allmenn interesse. Da mener jeg for eksempel at dette er forskning som får betydning for den allmenne utdanning. Den kan gi ny viten om hvordan grunnstoffene er bygd opp, men den kan også føre til spesielle oppdagelser, for eksempel av viruset som er årsaken til AIDS. Dette er viktig, fordi det har vært vanlig å definere grunnforskning som alt som er så spesielt at ingen andre forstår det. Det å frambringe allmennkunnskap er ikke noe viktig mål i anvendt forskning. Der er det nok at forskningen bidrar til å løse praktiske problemer.

Bare naturvitenskap?

15 prosent av midlene som brukes til FoU-arbeid i Norge, går til grunnforskning. I universitets- og høgskolesektoren går omtrent halvparten av ressursene til denne type forskning. Men disse tallene følger OECDs definisjoner av begrepene, definisjoner som i sin tid var myntet på naturvitenskapene. Roll-Hansen sier at det er grunnforskningen som definerer et fags begreper og uttrykk, og at selv om det meste av forskningen ved Universitetet i Oslo er grunnforskning, må en stor del regnes som anvendt forskning, for eksempel i medisin.

Naturvitenskapene har kanskje hatt den mest dramatiske virkningen for samfunnet og på vår virkelighetsforståelse. Naturvitenskapelige forskere har funnet fram til at mye er vesentlig forskjellig fra det vi forestilte oss tidligere. Nå vet vi at alle ting består av atomer og molekyler som vi vanskelig kan sanse og håndtere direkte. De er tankestørrelser snarere enn sansestørrelser. Men også i humaniora og samfunns-vitenskapene danner man seg generelle begreper som brukes til å beskrive og klassifisere ting med, og til å se fenomener som man tidligere ikke har hatt begreper for. Historieforskningen er et godt eksempel. Hvor mye visste vi om de gamle egypterne før man begynte å grave i historien? Og vi trenger bare å gå et par hundre år tilbake for å se at man kun hadde vage forestillinger om antikken.

Roll-Hansen innrømmer at det blir vanskelig å sette noe klart skille mellom anvendt forskning og grunnforskning slik han bruker begrepene. Han mener imidlertid at det finnes mange gode eksempler på at god grunnforskning er uinteressant som anvendt forskning, og omvendt.

Dette er nok til å gjøre distinksjonen mellom dem viktig, og den viser seg stadig å være uunnværlig i forskningspolitiske diskusjoner. Men det er minst like viktig å skille mellom god og dårlig grunnforskning og god og dårlig anvendt forskning. Når resultatene av et forskningsprosjekt skal evalueres, må man ha begge distinksjonene klart for seg og spørre om prosjektet i utgangspunktet tar sikte på å bidra med ny kunnskap av allmenn interesse eller til løsning av et praktisk problem. Kriteriene på hva som er godt, er ikke de samme for grunnforskning som for anvendt forskning.

Problemorientering

Som samfunnsforsker synes førsteamanuensis i sosiologi, Ragnvald Kalleberg, at det er vanskelig å bruke de vanlige definisjonene av grunnforskning som OECD har gitt, nettopp fordi samfunnsmessig relevans er et standardkrav i hans fag.

God samfunnsforskning bør som regel gi grunnlag for å løse problemer eller se muligheter på viktige områder. OECD-begrepene legger ikke opp til en realistisk forståelse av det som faktisk foregår i samfunnsforskningen. Men en annen måte å definere grunnforskning på er å si at det er forskerne selv som velger sine temaer og metoder for å gjennomføre prosjekter som både er faglig interessante og samfunnsrelevante. I anvendt forskning er det brukermiljøene som velger temaer.

Kalleberg legger vekt på at det tradisjonelle skillet mellom grunnforskning og anvendt forskning også er urealistisk på andre måter.

Man har antatt at kunnskap først må skapes i den rene grunnforskningen. Først deretter kan man sette i gang anvendt forskning, for eksempel for å løse tekniske problemer eller helbrede sykdommer. Dette er imidlertid ikke i samsvar med det som ofte skjer. I praksis kan profesjonell virksomhet, utviklingsarbeid eller anvendt oppdragsforskning lede til betydningsfull grunnforskning. Et klassisk eksempel i samfunnsforskningen er Freuds legepraksis og hva den betydde for å revolusjonere psykologien.

Det grunnforskerne driver med, skal de ideelt sett gjøre av ren nysgjerrighet, og resultatene er ikke umiddelbart nyttige. Hvordan skal vi forsvare denne forskningens nytteverdi overfor et samfunn som hvert år bevilger millioner av kroner til forskning?

Vi må skape en bevissthet omkring det faktum at det er dette som gir en grunnleggende forståelse av hvordan verden er bygd opp, hvordan samfunnet fungerer og hva som er vår historie, sier Roll-Hansen.

Grunnforskning gir kunnskap vi trenger for å danne oss et bilde av den verden vi lever i. Det er ikke som den instrumentelle kunnskap du trenger når du står overfor et praktisk problem. Som når en lege skal helbrede en pasient, eller en bedriftsleder skal øke effektiviteten i sin virksomhet. Grunnforskning gir kunnskap du trenger for i det hele tatt å kunne definere disse praktiske problemene. Vi bruker den også til å klargjøre de verdier vi ønsker å fremme i samfunnet, de målene vi vil sette oss. Bare tenk på hvordan moderne økologisk forskning har virket til å forandre politikkens mål med hensyn til miljøvern.

Fri og uavhengig

Ragnvald Kalleberg legger vekt på at god samfunnsforskning har en egenverdi. Slik grunnforskning kan være av forskjellig karakter. Det kan være beskrivende analyser av hvorfor vi organiserer tiden i sjudagers bolker, eller kritiske analyser av hvorfor bedrifter ikke er demokratisk styrt. Vi i universitetsmiljøet burde være mer aktive for å vinne forståelse for slik faglitterær prosa som en kulturverdi, på linje med skjønnlitteraturen.

Hva slags krav kan samfunnet stille til forskerne?

I Norge hvor vi har statlig organiserte og finansierte universiteter, må samfunnet, representert ved Stortinget, kunne kreve at universitetene oppfyller sine hovedoppgaver, og en av dem er å drive grunnleggende forskning. Men man kan selvsagt ikke stille krav om bruk av bestemte metoder eller kreve bestemte resultater. Derimot er det mulig og ønskelig at universitetet legger opp til et mangfold av forskningsformer. Disse omfatter både prosjekter som er bestemt av den enkelte forsker, spesielle satsingsområder definert av universitetet eller Forskningsrådet og den type forskning som springer ut av profesjonell virksomhet for klienter og andre brukere, sier Kalleberg.

Forskning foregår ikke i noe slags vakuum, understreker Nils Roll-Hansen. Det forskes innenfor en ramme av hva som anses for aktuelt og viktig. Fri grunnforskning betyr ikke at den er fri på den måten at det er noe forskerne på egen hånd har funnet på, den er i høy grad knyttet til samfunnet for øvrig. Men et voksende problem for grunnforskningen er at jo mer spesialisert den blir, jo dårligere er muligheten for vekselvirkninger med resten av samfunnet.

Roll-Hansen mener også at det er viktig at forskningen opptrer som en kilde til institusjonskritikk i samfunnet. Og da bør forskerne være relativt uavhengig av disse institusjonene.

Vi ser stadig eksempler på at forskere har vanskelig for å kritisere eller opponere mot de bevilgende myndigheter. Jeg tror forskere bør tenke litt mer på hvilken politisk relevans og samfunnsbetydning deres kunnskap har. Og kanskje bør de i større grad enn de hittil har gjort, ta standpunkt i politiske spørsmål der deres kunnskap er relevant. Det har jo tvert imot vært en dyd at man skal uttale seg strengt saklig og vitenskapelig. Det er først når man tar standpunkt at man blir i stand til å mobilisere den kunnskapen man har i forhold til de aktuelle problemene.

Men da må man være klar over at det man driver med, er politikk, ikke forskning, understreker Roll-Hansen. Likevel tror han dette ofte er den mest effektive form for kunnskapsformidling universitetet kan drive.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Medievitenskap og journalistikk, Statsvitenskap, Sammenlignende politikk Av Anette B. Wollebæk
Publisert 1. feb. 2012 12:18
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere