Humanistenes digitale utfordring

Datamaskinen fyller 50 år i år. Siden 1946 har den endret karakter fra en kolossal regnemaskin for militær og vitenskapelig bruk til representasjons- og kommunikasjonsmedium for alle. Datamaskinen og de globale nettverkene utfordrer oss nå med sin mediesymbiose. Hva slags tekster får vi? Hvilke kommunikasjonsmønstre? Hvilke forandringer er de knyttet til? Slike spørsmål kan vi ikke overlate til teknologene. Her må alle bidra, særlig humanistene.

Noah Landow 1992 (c)

Humanistene studerer tekster. Mens andre fagområder bruker tekster, er de selve studieobjektet i humaniora. Studia humaniora, dvs. «de mer menneskelige studier», utforsker det spesielle ved mennesket som tegnbrukende og kommuniserende art. Innsikt i dette søkes i vår bruk av tekster. «Tekst» trenger i denne sammenheng ikke bare å referere til en skriftlig ytring, men til alle typer sammenveving av tegn til et meningsbærende uttrykk («tekst» slekter på «tekstil» og «tekstur», som alle har sitt historiske utspring i betydningen «vev»). I semiotikken, hvor språkvitenskapens metoder har smittet over på analysen av ikke-språklige fenomener, kan man for eksempel snakke om «filmtekster». Med en slik vid betydning av «tekst» har humanioras fag det til felles at de analyserer, tolker og vurderer tekster.

Materielle «bærere»

Tekster svever ikke i løse luften. Materielle «bærere» trengs for å transportere ytringene mellom mennesker i tid og rom. Slike bærere er leirtavler, pergament, lerret, ark festet i ryggen (det urgermanske bokiz refererte til sammenføyde flak av bøkebark) og filmruller. Det siste tiåret er CD-ROM og digitale nettverk som Internett kommet til.

Illustrasjon

Digitale og analoge tekster: Book of Kells, Myst, Ogam-inskripsjon, Bayeaux-teppet (Montasje: Ståle Skogstad/Jon Lanestedt)

æreren påvirker tekstens uttrykksmuligheter og bruk. I middelalderens skriftruller var det tungt å finne enkeltpassasjer fordi man måtte «spole». I boken kan man derimot gå rett inn på ønsket sted ved hjelp av et register. Samme forskjell ser man mellom kassettbånd og CD-plater.

Noen bærere favoriserer «høyoppløselige», high-fidelity-tekster som krever liten innsats fra leseren. Her likner representasjonen mye på det representerte. Med sine fire dimensjoner er filmen ett eksempel på dette. I slike tekster må mottakeren riktignok tolke betydningen av tegnene, men ikke hva de forestiller. Andre bærere tillater bare tekster som krever større innsats. Boken kan kun inneholde tegn i form av trykt tekst og bilder. Bokstaver krever at leseren bidrar mye og selv oversetter dem til «film i hodet». Disse to ytterlighetene kalte medieforskeren Marshall McLuhan for «varme» og «kalde» medier, og ulike bærere påvirker inndelingen. Sammenhengen mellom bærer og tekst gjør på denne måten bæreren sentral i humanistenes tekststudier.

Datamaskinen som tekstmedium

1920-årenes lydfilm kombinerte i samme tekst visuelle og lydlige uttrykk som før hadde vært atskilt i ulike medier. 1990-årenes datamaskin går atskillig lenger. Det digitale universalspråket integrerer lyd, film, tekst og bilde i nye typer tekster. Når disse opptrer sammen, må nye retoriske mekanismer og presentasjonskonvensjoner utvikles. Den digitale koden som bærer av tekster invaderer gradvis alle medieuttrykk og deres formidling (telefoni, dokumenthåndtering, arkiv, TV). Datamaskinen er ikke bare enda et medium; den «spiser opp» og forvandler de øvrige.

Noe uhøytidelig kan man si at datamaskinen lar oss skrive en tekst etter visse regler som vi så «kjører strøm gjennom», og maskinen utfører det teksten beskriver. Slike tekster kalles programmer og kan bygges inn i andre tekster som iscenesettelser. Eksempelvis kan en artikkel om stavkirker i et digitalt multimedieleksikon inneholde en knapp som leseren kan klikke på for å starte en rundvandring i tredimensjonal video, inne i en stavkirke. Et annet eksempel er de meningsforbindelser som finnes mellom alle tekster, og som datamaskinmediet «mekaniserer» som hypertekst (se Apollon nr. 56/1994). I en ikke-digital tekst som den du nå leser, må man, som i forrige setning, nøye seg med å si at det finnes en referanse til Apollon (denne artikkelen ble skrevet for Apollons trykte utgave, forf. anm.). I en digital hypertekst derimot, vil programmer bygd inn i teksten også utføre referansen og hente fram det aktuelle nummeret av tidsskriftet på skjermen, hvis leseren ønsker det (her er det, forf. anm.).

Det globale publikasjonssystemet World Wide Web (WWW) vokser fram, basert på multimedier og hypertekst. Her brukes Internett til hypertekstforbindelsene. Man arbeider på høygir med betalingsmekanismer som gjør det mulig for profesjonelle produsenter av kvalitetsstoff å leve av å publisere det i WWW. Det opprettes kvalitetssikringsinstanser som sorterer og siler informasjon for brukeren. Den europeiske dereguleringen av de nasjonale televerkene gjør bredbåndsnettene til jernbane-, energi- og kabel-TV-selskaper tilgjengelige slik at plasskrevende uttrykksformer som lyd, video og bilder kan sendes over Internett rett inn i stuen. Direkte, online, tilgang til millioner av tekster i vid forstand kan ikke beskrives som noe annet enn en av menneskehetens store oppfinnelser. Med en stor andel av tekstproduksjonen i WWW eller liknende globale systemer vil humanistene, hvis de skal være tro mot sin tradisjon, måtte forholde seg til nye digitale tekster med egenskaper som multimedier, interaktivitet, hypertekst og integrasjon av mange uttrykksformer.

Humanistenes utfordring

Humanistenes utfordring som forskere ligger først og fremst i å delta i utviklingen av retoriske normer for den digitale informasjonsteknologiens tekstformer. Som lærerutdannere må de hjelpe lærerne med å utvide elevenes «symbolbehandlende kompetanse» til også å omfatte digitale medier (se St.meld. nr. 24, 199394: Om informasjonsteknologi i utdanningen). Det står om demokratiske verdier som lik tilgang til informasjon og lik innsikt i kildekritisk metode.

Studier av komplekse tekst- og bærerstrukturer er humanistenes tradisjonelle område. Historikerne, filologene og arkeologene rekonstruerer mening ut fra fragmenter. Språkviterne behersker verbale tegnsystemer og deres bruk. Kunst- og medieforskerne studerer tekster og deres bærere fra det mesopotamske Gilgamesh-kvadet til Steven Spielberg. Litteraturviterne baler med tekster med en fjern historisk kontekst eller tvetydig referanse. Museer og samlinger organiserer gjenstander didaktisk i rom og tid. Alle arbeider med tegn som er organisert på materielle bærere, tekster.

Humanistene skulle derfor være særdeles godt rustet til å gi seg i kast med vilkårene for fortellende og argumenterende sjangrer i interaktive medier; til å utvikle ny retorikk for interaktiv sakprosa; til å arbeide med brukergrensesnitt fra Sofokles til virtual reality; med museumsteknologi og navigasjonsmetaforer i multimediebiblioteker; med nye institusjoner og kommunikasjonsmønstre i nettmiljøer; med nettbasert fjernlæring i undervisning og som forskningsobjekt. Og informasjonsteknologiens kulturhistorie trenger oppdatering. Likevel ser man ikke ofte at humanistenes tradisjonelle tilnærmingsmåter anvendes på digitale medier.

Humanistene må gjøre skamme på skillet mellom «de to verdener» som C.P. Snow pekte på for 37 år siden: humanistene vs. vitenskapsfolkene og teknologene. Fiendebildet av de første var svadamakere, åndssnobber og tåkeleggere. De sistes felt framsto for humanistene som fremmedgjørende, formalistisk, endog umenneskelig eller umoralsk, i beste fall trivielt eller irrelevant. Mellom de to feltene var det en høy mur, og få interesserte seg for terrenget på den andre siden. Slik er det ennå.

Teknologi er kultur

Man må se at kultur og teknologi ikke er motsetninger. Teknologi er kultur. Kultur er teknologi. Teknologi er for det første ting vi bruker til en oppgave, for eksempel det å kommunisere: bok, blekk, pensel, programmer og nettverk. For det andre er det kunnskap om deres framstilling og bruk, for eksempel beherskelse av skriving og lesing, en kunstepokes fargeskala, videoredigering, innsikt i føringene som ulike bærere legger på tekster. Og for det tredje omfatter teknologi institusjoner bygd opp rundt alt dette; middelalderklostrenes skriptorier, platestudioer, biblioteker. Således er alt humanistene driver med enten teknologi eller knyttet til teknologi. Til tross for hva humanistene ofte synes å tro er ikke datamaskin og programvare mer teknologiske enn hardingfele og slåtter eller bok og skriftspråk. Man ser imidlertid ikke det man kjenner og tar for gitt som teknologi.

Humanistene viker ofte unna utfordringen fra de digitale mediene ved å si at «data er bare et verktøy». Da må man også si at trykkekunsten, skulpturelle uttrykksformer, middelaldermanuskripter, etermedier og andre tekstteknologier «bare» er verktøy. Det er de jo også, men langtfra «bare». De er primært informasjons- eller representasjonsteknologier, slik de digitale medier er det. Gjennom århundrer har de bidratt til våre begreper om hva som er kunnskap, til vår kultur og selvforståelse, som deler av vår utvikling som tegnbrukende art. Det er pekt på sammenhengen mellom trykkekunst og reformasjon, renessanse og den moderne vitenskaps utvikling. Det er også hevdet å være sammenhenger mellom 1800-tallets nye trykketeknologier, utviklingen av avismediet og det borgerlige demokrati. Dette var komplekse historiske prosesser hvor informasjonsteknologi sies å ha spilt en sentral rolle. Hvilke historiske prosesser er de digitale mediene en del av?

Innsatsområde

Universitetets innsatsområde fram mot årtusenskiftet Kommunikasjon: teknologi og kultur retter seg mot digital teknologi i informasjonsutveksling og -presentasjon. Listen av presserende problemstillinger knyttet til tekster i de digitale mediene er lang. Trykkekulturens dominans gjennom århundrer avløses av ny medieteknologi som angår oss og våre barn på måter vi ennå ikke gjennomskuer. Humanistene er forpliktet til å delta i utformingen av den. Kommunikasjon: teknologi og kultur er ett sted å begynne.

Jon Lanestedt er utviklingskoordinator ved Det historisk-filosofiske fakultets «Prosjekt for nettbaserte hovedfagsstudier», hvor han utvikler videreutdanningstilbud for lærere gjennom fjernundervisning i World Wide Web (inntil våren 1997, forf. anm.). Han arbeider også med en doktorgrad om hypertekst og den elektroniske boken.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Medievitenskap og journalistikk, Teknologi, Informasjons- og kommunikasjonsteknologi Av Jon Lanestedt
Publisert 1. feb. 2012 12:19
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere