Den forsømte Ibsenforskningen

Senter for Ibsenstudier holder til under lesesalen på Universitetsbiblioteket (UB). Du finner ikke fram uten å spørre. Be-liggenheten i Oslo har enkelte medier slått opp som en skandale som bare illustrerer vår behandling av den verdensberømte dikteren. Senterets daglige leder, Astrid Sæther, smiler litt av de voldsomme overskriftene, men innrømmer at hun svært gjerne flytter.

Du finner ikke fram til Senter for Ibsenstudier og dets daglige leder, Astrid Sæther, uten å spørre.

Det er ikke så mye plasseringen her på UB jeg reagerer på, som den akutte plassmangelen. Vi har utrolig stor pågang fra teatrene og publikum, i tillegg til forskere fra hele verden, sier hun. Foto: Ståle Skogstad ©

Fra sitt kontor i magasinet på UB på Drammensveien ser hun rett ned på stedet hun vil flytte til, Observatoriet, som i dag inneholder Norsk Musikksamling.

Ibsen-samlingen tilhører Nasjonalbiblioteket og kan ikke flyttes. Men i Observatoriet er vi like i nærheten, og vil få nok plass til virkelig å åpne dørene som et forsknings-, dokumentasjons- og informasjonssenter. Der blir det plass til en ordentlig teatersamling, hvor også kritikker, plakater, foto, teaterprogrammer og videoer av oppsetninger kunne inngå. Det mest uheldige som kan skje oss, er at vi blir spredt på flere steder. Det er ikke så mye plasseringen her i UB jeg reagerer på, som den akutte plassmangelen. Vi har utrolig stor pågang fra teatrene og publikum, i tillegg til forskere fra hele verden, sier Astrid Sæther.

Tar vi så dårlig vare på Ibsen-arven som man kan få inntrykk av?

Ibsen-forskningen har opp-lagt vært forsømt de siste tiårene. På hele 1980-tallet kom det bare én doktoravhandling, mens det i dag er fem norske forskere i gang med sine avhandlinger. De to viktigste prosjektene våre viser likevel hvor store de svarte hullene i Ibsen-forskningen er. Vi er i full gang med en bibliografi over alt som er skrevet om Henrik Ibsen, og vi planlegger en ny tekstkritisk utgave av hans samlede verker. Bibliografien har vi foreløpig av-grenset til Europa og USA. Vi har i dag ikke oversikt over hva som er gjort av forskning om Ibsen. Det er et stort arbeid å kartlegge dette, for vi har ingen samlet oversikt og heller ikke kopier av alt. Vi vet at mye befinner seg i utlandet. Nesten halvparten av originalmanusene befinner seg i København fordi Ibsens forlegger bodde der. Danmark vil nok aldri gi dem fra seg, men så lenge de er tilgjengelige og godt sikret, må vi finne oss i det. En slik samlet oversikt blir et meget viktig verktøy for all framtidig forskning, mener Sæther.

Den planlagte tekstkritiske, vitenskapelige utgaven av Ibsens samlede verker, regner man ikke med å få ferdig før om ti år. En slik utgave skal ha med de ulike utkastene til arbeidene hans i til-legg til grunnteksten. En viten-skapelig, tekstkritisk utgave har også med kommentarer og ned-tegnelser. Det har aldri tidligere blitt laget noen fullstendig vitenskapelig, kommentert utgave av Ibsens verker.

Hvorfor har aldri Ibsen-forskningen blomstret i Norge?

Det ble faktisk gjort mye spennende arbeid på Ibsen tidlig i dette århundre, men fra 196070-årene sto det stille. På det tidspunktet var det få personer som forvaltet Ibsen-arven, og det var uheldig. Det ble for vanskelig å komme fram for andre. Gjennom 1980-årene ble flere doktor-avhandlinger refusert. Det var også uheldig at miljøet ved de nordiske fagene i så stor grad har vært enerådende med å forvalte arven etter Ibsen. Både teater- og litteraturvitenskap burde ha vært med, mener Astrid Sæther.

Hun synes Ibsen-forskningen i Norge har vært svært preget av den historisk-biografisk orienterte skolen etter Halvdan Koht og Francis Bull. I Ibsens seneste stykker, som Når vi døde våkner og Lille Eyolf, hvor mannsperso-ner er sentrale, har biografiske aspekter blitt tillagt stor vekt.

Ifølge Sæther er det trolig at denne forskningstradisjonen i Norge har bremset blant annet den psykoanalytiske forskningen på Ibsen. I stor grad glimrer den med sitt fravær her, men ikke i andre land.

Sæther mener at Norge aldri har sett det som et nasjonalt ansvar å ivareta arven etter dikteren. Det har stort sett vært overlatt til enkeltpersoner og privat entusiasme. Både Shakespeare, Goethe og Schiller har i sine respektive land fått betydelig bedre behandling enn Henrik Ibsen her hjemme. Ifølge henne må opprettelsen av Senter for Ibsenstudier ses på som et seriøst tiltak fra universitetets side til å ta et offentlig ansvar.

Foreløpig er vi ikke ferdig med den første prøvedriften på fem år. Vi har i dag bare én viten-skapelig ansatt. Vi kan ikke fort-sette uten flere vitenskapelige stil-linger. Vi mister troverdighet og tillit uten en liten stab av dyktige forskere. I dag bruker vi driftsmidler for å kjøpe gjesteforskere til å forelese, sier Astrid Sæther.

Fakta

Senter for Ibsenstudier ble opp-rettet i 1992 for en prøveperiode på fem år. Senteret er organisatorisk knyttet til Det historisk-filo-sofiske fakultet ved Universitetet i Oslo. Det har en tverrfaglig forsk-nings- og undervisningsbasis, med tilknytning til tre institutter: Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap, Institutt for medier og kommunikasjon og Institutt for musikk og teater. Ibsen-senteret skal primært ha et forskningsformål, men det skal også drive mer generell kunnskapsformidling om Ibsen og hans verker.

Emneord: Språk og kultur, Litteraturvitenskapelige fag, Nordisk litteratur Av Ingeborg Wiese
Publisert 1. feb. 2012 12:18
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere