Den internasjonale Ibsen

Det er gått mer enn hundre år siden Henrik Ibsens internasjonale gjennombrudd. I 1878/79 gikk Samfundets støtter sin seiersgang på mange av Europas store scener. Internasjonaliseringen av Ibsens diktning, både som scenekunst og forsk-ningsobjekt, har økt gjen-nom hele vårt århundre. I dag står utenlandske forskere i kø for en plass som gjesteforsker ved Senter for Ibsenstudier i Oslo.

Det er en enorm interesse for Ibsen rundt om i verden. Senter for Ibsenstudier har klart å kanalisere og synliggjøre denne inter-essen. Ibsen-forskningen har ingen ende, fordi hver ny generasjon ser ut til å finne nye, interessante problemstillinger, sier professor Asbjørn Aarseth, som med sin 20 prosent stilling er eneste viten-skapelig ansatte ved senteret.

Ibsen som individualist

I Tyskland er forskeren Uwe Eng-lert opptatt av Ibsens dramatikk under det nazistiske regimet. Det er ingen tvil om at Ibsen ble brukt bevisst til en nazistisk inspirert forståelse av hans dramatikk. Særlig de historiske stykkene ble tilpasset den tyske nasjonalistiske ideologien i 1930-årene, som Håkon Håkonsons kongstanke om nasjonal enhet i Kongsemnerne.

I Kina står de yngre Ibsen-kjennerne mot de gamle. Der den eldre generasjonen hyller Ibsen som samfunnskritiker og refor-mator, spør de unge seg hva en individualist og estetiker som Henrik Ibsen egentlig har å si et samfunn som det kinesiske. For disse unge forskerne er Ibsen en mann uten særlig sans for folkemassene og demokratiske spille-regler. I En folkefiende tar som kjent den kompakte majoritet all-tid feil, mens mindretallet har rett.

Selv var Ibsen opptatt av å framheve at han var dramatiker og dikter, ikke samfunnskritiker, sier Aarseth.

I fjor kom Ibsens samlede verker ut i Kina. Hans samtidsdramaer har lenge blitt viet stor interesse hos kineserne, men også Peer Gynt forsøkte man å tilpasse nasjonale forhold ved en stor oppsetning i begynnelsen av 1980-årene. Et fenomen som norske troll forteller en kineser lite, men når trollene blir framstilt som den beryktede «Firerbanden», som styrte etter Maos død, blir sammenhengen mer åpenbar.

I Norge har den sammenlik-nende (komparative) litteraturforskningen dominert store deler av vårt århundre sammen med den historisk-biografiske tradisjonen.

I dag er vi ikke så opptatt av hvor Ibsen fikk stoffet sitt fra eller hvem som var kildene hans. Men fortsatt kan det dukke opp god-biter. Det er ikke lenge siden jeg forsto at Ibsen måtte ha lest Charles Darwins bok om artenes opprinnelse. Det kommer tydelig fram i både Vildanden og Fruen fra havet, forteller han.

Sjanger-teoretisk tilnærming

Det er den sjanger-teoretiske til-nærmingen som dominerer i deler av Ibsen-forskningen, særlig i USA. Var Ibsen en tragedieforfatter? Hva slags forhold hadde han til den greske tragedien? Komedietrekk hos Ibsen har ikke hatt tilsvarende oppmerksomhet.

Det komiske er blitt forsømt. Selv synes jeg det er mye morsomt og vittig i hans skuespill, og Ibsen kalte faktisk Vildanden for en tragikomedie, sier Aarseth.

I1953 skrev den britiske forskeren John Northam om Ibsens dramatiske metode. Han var spesielt opptatt av scenografien og de visuelle henvisningene som ble gitt i teksten. Fra og med Sam-fundets støtter er Ibsen meget opptatt av hvordan scenen skal se ut, rommet rundt handlingen. Enkelte norske forskere, som Daniel Haakonsen, fikk viktige impulser fra Northam, mener han.

Det å se på Ibsens stykker som analyser av det borgerlige samfunnets utvikling, har alltid interessert forskere. En slik innfallsvinkel til dramatikken hans fikk et nytt opp-sving med ny-marxismen i 1970-årene. Ifølge marxistisk lesning så den gamle dikteren skavankene og råttenskapen ved det borgerlige samfunnet, men han fant ikke den rette medisinen til å bøte på skadene.

Forskere har også vært opptatt av det idéhistoriske og teknologihistoriske aspektet. Ibsen ironiserer for eksempel over Hjalmar Ekdahl i Vildanden som utgir seg for å være fotograf, men som egentlig bare retusjerer eller pynter på fotografier som hans kone har tatt. Ibsen ønsker å for-telle oss noe om de teknologiske oppfinnelsene i samtiden og om hvordan den menneskelige for-fengelighet lett lar seg lure.

Mange finner bruken av myter og dyremotiver oppsiktsvekkende i Ibsens diktning. Også psykoanalytiske tolkninger har vært viet stor interesse, særlig i utlandet. Selv tror Asbjørn Aarseth at Ibsen mer enn noe annet var en publikumsvennlig dramatiker. Den gamle dikteren ville at alle skulle få sitt.

Han skapte effekter og ønsket å ryste sitt publikum. Men han tar ikke standpunkt og lar heller publikum få begge deler, både det mytiske og det rasjonelle.

Hva finner du selv mest interessant hos Ibsen?

Retorikken, uten tvil. Også scenografien som et retorisk instrument. Ibsens drama er det trange rommets drama. Menneskene er stengt inne i trange rom som skaper frihetslengsel. Det oppstår klaustrofobi både hos rollefigurene og hos publikum i teatersalen, slik at sistnevnte gruppe blir begeistret når noen på scenen bryter ut av det innestengte rommet. På grunn av denne klaustrofobieffekten egner Ibsens stykker seg dårlig for filmatisering. Jeg har ennå til gode å se en virkelig god film bygd på Ibsens dramaer, sier Aarseth.

Han mener Ibsen etter hvert ble meget dyktig til å utporsjonere handling og opplysninger i stykkene sine. Det er med stor kløkt han viser oss det vi trenger å vite for å forstå handlingen. Eksposisjon, eller utbretting av bakgrunnen for handlingen, er i Ibsens dramaer ikke begrenset til første akt.

Ibsen skrev for sitt publikum og visste godt hvordan han skulle skape spenning og forventning hos dem, selv om det brøt med århundrelange dramatiske tradisjoner i Europa, avslutter Asbjørn Aarseth.

Emneord: Språk og kultur, Litteraturvitenskapelige fag, Nordisk litteratur Av Ingeborg Wiese
Publisert 1. juni 1996 00:00
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere