Kjærlighet i samfunnsfagene

Det kan synes halsbrekkende å nærme seg kjærligheten som emne for undervisning i videregående skole. Den er jo så fortersket som tema, så banalisert i «Bay Watch», så trivialisert i tegneseriene, så pinlig gjennom pornografien.

Ikke engagn den kyskeste tanke om kjærlighet blir troverdig uten erotikken som ingrediens. (Ill.: Mogens Zieler, Schadebogen, Carit Andersens forlag ©)

Dessuten er kjærligheten så synlig, overalt omkring oss, fra reklamens og rockevideoenes overdrevent «dristige» seksualfiksering til dagliglivets familielykke og

-ulykke. Orker elever mer av dette? Kan de motiveres eller er de like lei av kjærligheten som av alkohol, narkotika og tobakk, AIDS, uland og kjønnsroller? Og hvordan kan undervisning knyttet til temaet kjærlighet legitimeres? La oss antyde en optimistisk tone ved å slutte oss til den som har sagt at «å studere det ukjente er imponerende, å studere det kjente er heroisk!»

Illustrasjonsfoto

Kan Francesco Alberoni ha rett i sin tese om at forelskelsen er vill og revolusjonær og derfor ikke tåler den formalisering som bryllupet innebærer? (Illustrasjonsfoto: Eva C. Mortensen ©.)

Læreplanene som kompass

Bak all undervisning ligger læreplanene som kompass, ekkolodd og radar. De angir retningen og danner dermed et fundament for å finne ut hvor man er og hvordan man bør navigere videre. Forstandige lærere tydeliggjør læreplanintensjonene ved sin tolkning av dem. La oss se litt på noen formuleringer i et par relevante planer.

I samfunnslære, som er felles allment fag for alle elever i videregående skole uansett studieretning, heter det blant annet at elevene skal ha kunnskap om kjønnsroller og normer for samliv/kunne drøfte (...) konsekvenser av samlivsbrudd.

Læreplanforfatterne har de beste hensikter. De uttalte intensjonene er at undervisningen i disse emnene i 2. klasse skal fungere forebyggende overfor framtidige samlivsbrudd. Men ikke et ord om selve kjærligheten og dens vesen.

I planen for samfunnskunnskap, som er studieretningsfag på linje med fysikk og fransk, sies det følgende om familien: slekts-ordningar, familietypar og funk-sjonar i ulike samfunn/problem og konfliktar; skilsmisse; bu- og oppvekstvilkår.

Viktige temaer igjen. Men også her er kjærligheten i det mellommenneskelige samspillet blitt borte. Finnes det overhodet holdepunkter for å kunne tolke kjærligheten inn i dette planverket? Heldigvis. I planen for samfunnskunnskap finner vi følgende: Grunnleggjande prosessar i eit samfunn; ... integrerande ... tendensar.

Nesten uavhengig av hvilke erfaringer vi måtte ha med kjærligheten, er det neppe dristig å tro at den kan oppfattes som både grunnleggende og integrerende den er et språk, et «normert talespråk», som nesten bokstavelig talt binder oss sammen. Men hvilken kjærlighet kan det være snakk om å dvele ved i samfunnsfagene?

Jakten på kjærlighetens mangetydighet

Kjærlighetens mangetydighet tolkes kanskje best i skjønnlitteraturen. Den foregriper, avspeiler og billedlegger våre erfaringer. Likevel kan det synes som om skjønnlitteratur som kunnskapskilde overses i samfunnsfagene. La oss derfor surfe litt i det skjønnlitterære nettverk på leting etter kilder som kan tematisere vårt prosjekt: kjærligheten i samfunnsfagene.

Ja, vi elsker dette landet/ som det stiger frem!

Er det kjærligheten til fedrelandet som «grunnleggjande prosess» vi bør beskjeftige elever mest med i dagens Europa med nasjonalismens ufysligheter og «the clash of civilizations» som latente funksjoner av fedrelandsfølelsen? Slik Aftenpostens Wien-korrespondent nylig rapporterte fra Balkan: Det ville vært bra hvis nasjonalitetene der hadde hatt litt mindre historie og kulturell identitet.

For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.

Guds kjærlighet og kjærligheten til Gud gir en annen avgrensning av temaet. Dette er faktisk nedfelt i den nye læreplanen i samfunnslære, der religionens betydning for kulturen har fått en bemerkelsesverdig bred plass: Elevene skal kunne drøfte hvordan religion er med på å legge premisser for verdier, holdninger, kulturelle ytringer og sosiale forhold.

Finnes det en vakrere utforming av kjærlighetens dypeste grunn, som oppriktig hengivelse til den elskede og som trykkende fortvilelse over dens flyktighet, enn Olaf Bulls Metope?:

Deg vil jeg ømt i rytmer nagle fast!/Deg vil jeg dypt og blivende bevare/i diktets evige, unge alabast! ... Du ensomme! Alt, jeg kan, er stumt å stryke/ditt duftige hår, med hånden din i min/og, øye til øye sånn, står Pan og Psyke/foran et hav av korn, i stjerneskinn!

Her nærmer «vi» oss kanskje noe av kjærlighetens fenomenologi, det vil si meningsinnholdet i dens akter, rettet mot gjenstanders vesen, slik Husserl ville ha uttrykt det. Men dette må da være for subtilt for dagens elever, vil mange si. Ja og nei. Det kommer utvilsomt an på elevforutsetningene, som er didaktikkens viktigste kategori. Og elevforutsetningene innebærer ikke bare begrensninger; noen ganger medfører de muligheter.

Erotikken

Ikke engang den kyskeste tanke om kjærlighet blir troverdig uten erotikken som ingrediens! Kildene er utallige. Vi fomler som en ivrig, men urutinert elsker og finner noen langsomme linjer egnet til å dvele ved i Tom Kristensens Diminuendo:

Trett av ditt favntak og utløst og lykkelig/lever jeg kun i et kyss mot din munn/føler din leppe fortape seg åndende/kyssene formløse flyte i blund (...) Trett av et kjærtegn som merker hvor følelig/elskovens havblikk har mildnet din form/ser jeg ditt ansikt er veltet blant putene/båret av håret som tang etter storm. Enda lenger ut i kjærlighetens topografi fascineres vi kanskje av koblingen mellom kjærlighet og mat. Tenk på Laura Esquivels Hjerter i chili! Eller av kjærligheten som læremester og øyneåpner, slik Ralph Waldo Emerson avdekker den:

A mind might ponder it's thoughts for ages, and not yet gain so much self-knowledge as love shall teach it in a day.

Lyrikeren John Rydne former en liknende erkjennelse, her i skjæringspunktet mellom kultur og natur:

Vi hadde utsikt over Petersplassen,/men det jeg husker best/er de innsikter hun ga meg på madrassen - Det siste, at kjærligheten skulle innebære en særegen, naturlig verden, løsrevet fra våre kulturelt betingede fortolkninger av den, er forresten noe tøv. Idéhistorikeren Trond Berg Eriksen advarer oss i essayet Kjærlighetens besvergende tale fra samlingen Briste eller bære:

Temaet kjærlighet blir uuttømmelig (...) ikke fordi kjærligheten som biologisk fenomen er uuttømmelig, men fordi alt skravlet om kjærligheten er så motsigelsesfylt og mangfoldig at det stadig evner å holde nysgjerrigheten ved like (...) Vi møter aldri selve kjærligheten. Vi møter alltid ordene, gestene, de rituelle invitasjonene og smertefulle avvisningene. Det finnes ikke noe mindre naturlig umiddelbart i hele det sosiale univers enn kjærligheten som lidenskap.

Tegnlek

Innsiktsfullt av Berg Eriksen! Og svært nyttig for en nærmere avgrensning av temaet i samfunnsfagene: kjærligheten som dramaturgi og retorikk, slik de litterære eksempler har forsøkt å vise. Denne «tegnleken» innebærer en utveksling av verdier: Kjærlighet er et gjensidighetsforhold, der mottaket av (kjær)tegnet bekrefter forholdet. Når kjærtegnet, gaven, gesten ikke mottas, er det et tegn på fravær av et forhold. Kierkegaard gir denne tanken et klassisk uttrykk: Kjærlighet er kommunikasjon i ordets innerste betydning: fellesskap, meddelelse, henvendelse, hengivelse, samtale; det å være (eksistere = tre frem) sammen med et annet menneske. I Aftenposten 27.12.95 spør den danske forfatteren Peter Thielst om dette er en «banal erfaring»? Han svarer, med referanse til Kierkegaard:

Vi går tillitsfullt og åpent til et annet menneske i forventning om å bli sett, hørt, hilst, svart, anerkjent. Og idet vi gjør det, er vi selv med på å oppbygge kjærligheten i den andre. Kjærligheten lever av og i samspillet, og beror således på en avgjørende gjensidighet mellom mennesker, ikke foreskrevet av menneskerettigheter, men opplevd og lagt frem i praksis.

Den sårbare kjærligheten

Likevel er kjærligheten sårbar. Mye tyder på at den har en tendens til å forandre seg fra forelskelsens umiddelbare bytte til ekteskapets mer betingede utveksling av tjenester.

Det forelskede bytte av tegn er ikke bare umiddelbart, men også så legemlig, så inkorporert: hun utsetter ikke gjengjeldelsen av kysset til han har skiftet dekk på bilen! Det likner mer på den ekteskapelige utvekslingsform: byttet blir en transaksjon preget av at jeg gjør ditt for deg hvis du gjør datt for meg. Bjørg Vik har gitt denne bare-hvis-utvekslingen av verdier en festlig form i novellen Den siste dårskap.

As soon as they marry, some people get funny ideas about rights, sier amerikaneren Hugh Prater. Er det simpelthen selve ekteskapsinngåelsen som representerer skillet mellom forelskelsens umiddelbarhet og det stabile parforholdets betingede gjensidighet? Kan Francesco Alberoni ha rett i sin tese om at forelskelsen er vill og revolusjonær, og derfor ikke tåler den formalisering som bryllupet innebærer? Å være gift kommer fra gammelnorsk g i p t a = gi til ekte, avledet av gipt = gave, av samme rot som gi. Å gi og motta gaver innebærer rettigheter og plikter knyttet til forventede gjenytelser. Det kan synes som om det å gi seg hen til ekteskapets lune krå, medfører at ektefellene får et krav på hverandre, langt ut over de juridisk definerte forpliktelser.

En avklaring til: stabilitet i livsførsel og seksualitet vanligvis sett på som en av ekteskapets viktigste funksjoner, er avledet av ordet stabilire, som betyr å fastgjøre. Forestillinger som fortøyning, tjoring, fengsling ligger nær. Ikke rart da, om det elskende par blir litt forbeholdent i sitt bytte.

Var det hit vi ville med elevene? Til den livstrette advarsel mot kjærlighetens lunkne kår innenfor ekteskapet, slik læreplanen i samfunnslære ville forhindre skilsmisser ved å drøfte konsekvenser av samlivsbrudd? Det er ingen fare. Reisen gjennom skjønnlitteraturen gir oss fargerike forbilder til forståelse av kjærlighetens mangfold. Den gir både Sense and sensibility. Kjærlighetens gode myter, forstått som måter å skape mening på i en forvirrende tilværelse, lever videre. For de er etablert under innflytelse av så sterke følelser at skolen ikke makter å motarbeide dem. Så kjærligheten seirer nok til slutt!

Om artikkelen

Denne artikkelen er et utdrag av foredraget som universitetslektor Dag Fjeldstad holdt på universitetets faglig-pedagogiske dag i januar i år. Tittelen på foredraget var «Bør kjærligheten bety noe i samfunnskunnskapen?»

Dag Fjeldstad arbeider ved Institutt for lærerutdanning og skoleutvikling, blant annet med temaer omkring skjønnlitteratur og samfunnsfag, bymiljøundervisning og med verdi- og holdningsmålene i læreplanene.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Sosiologi, Pedagogiske fag Av Dag Fjeldstad
Publisert 1. feb. 2012 12:19
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere