Kjernesunn etikk

Kjernekraft er ikke aktuelt i Norge i dag, men fortsatt forskes det på kjernebrensel ved forsk-ningsreaktoren i Halden. Det er begrenset hvor lenge slik forskning er etisk og politisk gangbar, sier Bent Natvig, professor i risikoanalyse ved Universitetet i Oslo.

Norge har i dag to kjernereaktorer til forskningsformål, én på Kjeller utenfor Oslo og én i Halden. Reaktoren på Kjeller leverer blant annet radioaktive isotoper til industri, sykehus og forskning. Hovedaktiviteten ved Halden-reaktoren er forskning på kjernebrensel. Målet er å bedre utnytt-elsen av brenslet. Økes uranets levetid i reaktorene, kan kraft-verkene levere mer energi, sam-tidig som det produseres mindre radioaktivt avfall.

Professoren er skeptisk til virk-somheten.

Vi satser mye ressurser på en energiform mange mener er for-eldet. Innen år 2010 skal kjernekraften være avskaffet i Sverige, sier Natvig.

Mens motstanden mot kjernekraft øker i Europa, er nye kjernekraftverk underveis i den tidligere østblokken og i Asia. Selv på Cuba står et halvferdig «russisk» kraftverk. Iran, Indonesia og Thailand står for tur. Kjernekraftteknologi er eksportvare. Atomkraft er blitt en «fattigmannsløsning» for flere land med begrenset tilgang til andre energikilder. Fortsatt utvikling av alternative energikilder er derfor svært viktig for framtiden, ifølge professoren.

Vindmøller har økt energiproduksjonen i Danmark de senere årene. Dårlige kontroll- og vedlikeholdssystemer og slett sikkerhetskultur gjør drift av kjernekraftverk til en betenkelig affære i en rekke land. Selv svens-kene har vært utsatt for nestenulykker ved sitt kjernekraftverk i Barsebäck. Dessuten finnes det ennå ikke permanente løsninger for lagring av radioaktivt avfall. Hvor sikre må vi være før konsekvensene er alvorlige nok til å avvise denne teknologien?

Biprodukt av kjernevåpenindustri

Kjernekraftteknologi oppsto som et «biprodukt» av kjernevåpenindustrien. Plutonium til atom-våpen framstilles ved kontrollerte kjedereaksjoner i reaktorene. Under kjedereaksjonene spaltes uranatomer, og energi frigjøres. Denne energien kan utnyttes kommersielt.

Professor Bent Natvig er aktiv i Pugwash-bevegelsen, som mottok Nobels fredspris i 1995 for arbeidet for å redusere antall kjerne-våpen og for på sikt å avskaffe alle kjernevåpen. Utvikling og spredning av atomvåpen anser Natvig som en større trussel enn nye kjernekraftulykker.

I50 år har vi visst hvordan atombomber lages. Det er i dag mange som sitter på slik kunnskap, og tilgangen på våpenmateriale er sannsynligvis større enn noensinne. Paradoksalt nok har slutten av den kalde krigen og sammenbruddet av Sovjetunionen gitt nye trusselbilder. Utbredelse av atomvåpen til ustabile områder eller til terrorgrupper kan innebære uhyggelige konsekvenser for oss alle.

Orientering i tåka

På samme måte som idretten må bli kvitt sitt dopingproblem for å opprettholde troverdighet, mener professoren at prioriteringer innen forskningen må baseres på et «ren-hetsideal». Sunne og gjennomtenkte motiver må ligge til grunn.

Dagens vitenskapelige orien-teringsløp foregår i tåke. Det er nødvendig at vi gjør opp status, og peiler ut ønsket retning før vitenskapen fritt slippes løs, sier han.

Det er ingen mekanismer som gjør at vitenskapen automatisk velger den rette veien. En god forsker kan sammenliknes med en orienteringsløper. Løperen må ha evnen til å løpe langt og raskt, men også til å foreta veivalg. De beste forskerne bruker lang tid på å orientere seg, slik at retningen blir riktig.

Ifølge Bent Natvig må farten ned dersom vi ikke skal falle utfor stupene vi er omgitt av på alle kan-ter. Tverrfaglige vurderinger, som omfatter flere sider enn de forskeren ofte selv ser, må til. Spesielt viktig er dette for naturvitere, som ofte løper raskere enn de andre.

De fleste forskere er svært fasci-nert av mulighetene innen sine fagfelt. Datakraft og laboratorier utnyttes fullt ut, ofte uten at konsekvensene overskues. For «racerne», for eksempel innen genteknologi, er det et klart behov for felles etiske vurderinger før vi farer videre, sier han.

Fingeren i jorda

Bent Natvig er stolt av at et en-stemmig fakultetsråd ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo allerede i 1979 sa nei til norsk kjernekraft.

Det er viktig at det er sammenheng mellom liv og lære. For å opprettholde en sunn basis har universitetet og universitetsansatte, med sin uavhengige stilling, en viktig oppgave som retnings-ledere. Gjør vi en god jobb, vil våre etiske vurderinger prege prioriteringene i samfunnet. Men disse vurderingene må baseres på virkeligheten, og etikken må til enhver tid begynne der vitenskapen slutter. Skal vi komme videre, må vi stikke fingeren i jorda og finne ut hvor vi står. Ulykker viser at vi ikke har det grepet vi ønsker, og ting blir ikke bedre av å late som om vi har kontroll.

Valgets nødvendighet

Bruk av kjernekraft handler ikke bare om risiko. Vi må også spørre oss om nødvendigheten av hva vi driver med, sier Deborah Oughton, som har doktorgrad i radiokjemi. Hun er stipendiat ved Norges forskningsråds etikkprogram og skriver en avhandling om etiske sider ved kjernekraftindustrien.

Kjernekraft kan forsvares, men bare når det ikke eksisterer skikkelige alternativer. Om vi må velge mellom et kjernekraftverk og å sette enorme landområder under vann på grunn av damanlegg, kan atomkraft være det beste av flere onder. Norge er heldig som har tilgang på vannkraft. Det har vært lettere å avvise kjernekraft her enn i andre land, sier hun.

Å sette ulike energikilders skyggesider opp mot hverandre har også vært atomindustriens paradenummer for å ufarliggjøre kjernekraften. Etikkforskeren mener likevel en sammenlikning kan være fruktbar, dersom alle sider vurderes.

Som energiform er kjernekraft faktisk ulønnsom. Hvis lang-tidskostnader som behandling og lagring av avfall, rensing og de-montering av kraftverkene blir tatt med i beregningene, står kjerne-kraftindustrien langt fra på egne ben økonomisk, sier Oughton.

Flere land baserer seg likevel i stor grad på kjerneenergi. I Frank-rike utgjør atomkraften 70 prosent av den totale energiproduksjonen. Landet satset for alvor på atom-energi etter oljekrisen på 70-tallet.

For visse land er kjernekraft dessuten et maktmiddel og et symbol på uavhengighet og styrke. Energiformens desidert mørkeste side er koblingen til atomvåpen, sier hun.

Halden-reaktoren ble bygd i 1958. Hovedaktiviteten ved reaktoren er forskning på kjernebrensel. En annen aktivitet er utvikling av teknologi for kontrollrom. Reaktoren er konstruert for 25 mega-watt, men kjøres vanligvis på lavere effekt, under 20 MW. Det er 100 ganger lavere effekt enn ved hver av de fire reaktorene ved det svenske Ringhalsverket, som befinner seg ca. 20 mil sør for Halden. Den havarerte reaktoren i Tsjernobyl hadde 180 ganger så stor effekt.

Reaktoren deltar i utstrakt internasjonalt samarbeid. Om lag 3/4 av bidragene til virksomheten er eksterne, de fleste fra utenlandske organisasjoner. Cirka 1/4 av virksomheten er statlig finansiert og kanaliseres via Norges forsk-ningsråd.

Kjeller-reaktoren ble påbegynt i 1966 som den andre reaktor i rekken på Kjeller. Den første ble bygd i 1951, nedlagt 1967. Reak-toreksperimentene her er knyttet til faststoffysikk og nøytronforsøk. Reaktorforskningen er i all hovedsak finansiert via Norges forsk-ningsråd. Ved isotoplaboratoriet framstilles radioaktive stoffer til bruk innen industri, sykehus og forskning.

Institutt for energiteknikk eier og driver begge reaktorene. Til sam-men arbeider ca. 600 personer ved anleggene, noen flere på Kjeller enn i Halden. Søknad om konsesjon til fortsatt drift av reaktorene leveres sannsynligvis sommeren 1997. Innen 1999 skal endelig inn-stilling om fortsatt drift være ferdig-behandlet av norske myndigheter.

Utilstrekkelige analyser

Radioaktive utslipp øker risikoen for kreft i befolkningen. Selv atom-kraftindustrien innrømmer dette, men behovet for lys og varme går foran. Flere krefttilfeller og noen få umerkelige dødsfall tolereres, fordi flertallet får fordeler av en slik virksomhet.

Oughton mener likevel at rene kostnadsnytte-analyser, som bare vurderer samfunnsøkonomiske konsekvenser, er utilstrekkelige i forbindelse med kjernekraft:

Et stabilt samfunn krever enighet om bredt baserte normer som respekt for livet, likhet og rettferdighet og retten til ikke å bli utsatt for skade. Når kjernekraft vurderes, må det i tillegg til sann-synligheter for skade, også tas hensyn til faktorer som fordeling av risiko, mulige alternativer, grad av frivillighet og eventuell kompensasjon. En evaluering som ikke tar hensyn til grunnleggende opp-fatninger, er vanskelig å forsvare, sier hun.

Tillatelse eller tilgivelse?

Respekt for normen om samtykke er en av grunnpilarene i all forsk-ningsetikk. Prinsippet sier at ingen bevisst kan utsette en person for skade eller risiko uten å ha fått tillatelse. Å påføre risiko er derfor bare akseptabelt dersom gruppen eller enkeltpersoner som blir ut-satt, faktisk er klar over dette og gir sitt samtykke. Men hva når større deler av befolkningen ufrivillig utsettes for en risiko?

Ofte er det industrien som fordeler godene og befolkningen som blir sittende igjen som bærere av risikoen. Men avgjørelser som tar hensyn til våre etiske intui-sjoner, tar også vår opplevelse av risikoen i betraktning, sier stipendiaten.

Canada er kommet langt når det gjelder etisk forsvarlig lagring av atomavfall. Publikum er blitt informert og involvert i beslutninger underveis, og har mulighet til å utføre uavhengige målinger av radioaktiviteten i anlegg. Lagringen er dessuten ikke endelig. Den kan revurderes, for om mulig å finne nye og bedre løsninger.

Behandling av risiko er fundamentalt sett et spørsmål om verdier. I et demokratisk samfunn finnes det ingen akseptable måter å ta slike valg på uten å involvere dem som blir påvirket, fastslår Deborah Oughton.

Emneord: Språk og kultur, Filosofiske fag, Etikk Av Morten Bremer Mærli
Publisert 5. apr. 1996 00:00
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere