Krigens biologisk røtter

For å forstå krig, må vi dukke under de overfladiske, men populære årsakene; maktsyke despoter, våpenfabrikantene og det militærindustrielle kompleks. Det hevder biologen Eigil Reimers, som i denne artikkelen tar for seg det han mener er de dypereliggende motivene og kreftene som driver mennesker til konflikt og krig. Reimers tror det hadde gavnet fredsarbeidet om fredsinstitusjonene hadde løftet blikket mot forskningsfeltet som kalles sosiobiologi: Det ville gi oss ny kunnskap om krigens innerste vesen og resultere i et mindre ideologisk og et mer realistisk fredsarbeid.

Det er ideologisk stuerent å hevde at mennesket egentlig er en fredelig art og at voldelige konflikter er et resultat av kulturelle forhold. Oppfatningen hviler på den forestillingen at våre forfedre var fredelige vesener gjennom sin jeger-/sankertilværelse og at stridigheter over materielle forhold først oppsto i forbindelse med husdyrbruk og landbruk for ca. 10 000 år siden.

Det er lite som understøtter troen på det fredelige mennesket. Tvert imot, krig har sannsynligvis fulgt oss i det meste av vår fortid. I løpet av de siste 50006000 årene av vår kjente forhistorie har man registrert ca. 14 500 kriger. Og blant mer enn 90 nålevende eller kjente jeger/sankergrupper, er det bare tre som kan karakteriseres som ganske fredelige. På bakgrunn av verdenssamfunnets enorme satsning på sitt militærbudsjett, kunne man tro at vi var utstyrt med et «krigsgen». Det er vi neppe. En mer sannsynlig forklaring er at vi gjennom våre gener er arvelig disponert for rask mobilisering til forsvar av egen gruppe mot fremmede og konkurrerende grupper.

Det er ideologisk stuerent å hevde at mennesket egentlig er en fredelig art og at voldelige konflikter er et resultat av kulturelle forhold. Oppfatningen hviler på den forestillingen at våre forfedre var fredelige vesener gjennom sin jeger-/sankertilværelse og at stridigheter over materielle forhold først oppsto i forbindelse med husdyrbruk og landbruk for ca. 10 000 år siden. Det er lite som understøtter troen på det fredelige mennesket. Tvert imot, krig har sannsynligvis fulgt oss i det meste av vår fortid. I løpet av de siste 50006000 årene av vår kjente forhistorie har man registrert ca. 14 500 kriger. Og blant mer enn 90 nålevende eller kjente jeger/sankergrupper, er det bare tre som kan karakteriseres som ganske fredelige. På bakgrunn av verdenssamfunnets enorme satsning på sitt militærbudsjett, kunne man tro at vi var utstyrt med et «krigsgen». Det er vi neppe. En mer sannsynlig forklaring er at vi gjennom våre gener er arvelig disponert for rask mobilisering til forsvar av egen gruppe mot fremmede og konkurrerende grupper.

Etter omfattende innsats fra samfunnsvitenskapene vet vi mye om de kulturelle forholdene som utløser krig. Vi vet etter hvert også mye om de biologiske forholdene som vi gjennom våre gener bringer med oss fra en fjern fortid. Men denne biologiske kunnskapen er lite kjent og enda mindre anerkjent i vår kulturelle maktelite, som er rekruttert fra andre miljøer enn det naturvitenskapelige.

Krig mellom primitive samfunn slik vi har registrert den i historisk tid, kaster forklarende lys over moderne krig. Derfor må vi kjenne det scenariet der utviklingen av mennesket og spesielt den menneskelige hjernen foregår. Det er hjernen som er forutsetningen for menneskenes kompliserte sosiale organisering og som forklarer vår overlegne evne til felles innsats i både fred og krig.

Hjernens utvikling

For 2.5 millioner år siden starter en bemerkelsesverdig rask økning av våre forfedres hjernevolum. I løpet av to millioner år utvikles den i størrelse fra 200 ml til den når det moderne menneskets volum på 1500 ml. Det moderne mennesket (vår art) opptrer i Afrika for 150 000 år siden, neandertalerne forsvinner for 32 000 år siden, og menneskene oppgir sin nomadiske tilværelse og blir bofaste i forbindelse med jordbruksrevolusjonen for 10 000 år siden.

Fra det tidspunktet hjernestørrelsen øker og frem til menneskene blir bofaste, går det altså mellom to og tre millioner år, eller mellom 60 000 og 100 000 generasjoner, sammenliknet med mellom 300 og 400 generasjoner de siste 10 000 år. Det sier seg selv at hovedtyngden av den genetiske utformingen av mennesket har skjedd i perioden frem til jordbruksrevolusjonen. Det betyr at våre fysiske og mentale egenskaper i hovedsak er skapt i de to til tre millioner år før vi ble bofaste.

Menneskets egenart er forankret i ca. 100 000 gener som er utformet gjennom «prøving og feiling» i millioner av år. Det hersker neppe uenighet om at vårt utseende og våre fysiske egenskaper i det store og hele er genetisk bestemt. Uenigheten oppstår når vi snakker om menneskenes atferd, for eksempel atferd knyttet til konflikter, formering og overlevelse og som uttrykkes ved aggresjon, fremmedfrykt, kjærlighet og omsorg. Det er en utbredt oppfatning at disse uttrykkene er produkter av samfunnsforholdene, og følgelig kulturelt og ikke genetisk betinget.

Økende skepsis til denne ensidige kulturelle forklaringen begrunnes blant annet med tverrkulturelle studier som viser at menneskene opprettholder overraskende ensartet atferd på tross av store kulturelle forskjeller. Det peker i retning av at vår atferd er sterkere genetisk styrt enn antatt. Et fruktbart utgangspunkt er å anta at atferdsformer som har hatt maksimal betydning for vår arts suksess, er genetisk forankret. Hvis et individ fødes med en arvelig evne til større omsorg for sitt avkom som derved sikres større overlevelse i forhold til andre individers avkom, vil denne evnen belønnes og fremtre i ettertid i form av stadig flere individer med denne evnen. Slike evner betegnes som genetisk tilpasning og spres gjennom både egen formering og formering hos nærstående individer som deler de samme genene via felles opphav (såkalt slektskapskomponent). Denne koblingen er helt sentral fordi den betyr at de arvelige egenskapene man selv er utstyrt med, ikke bare overføres til fremtidige generasjoner via egne barn. De overføres også via familiens barn. Man kan altså øke sine egne geners tilstedeværelse i fremtiden ved å beskytte og støtte andre familiemedlemmer og ikke bare egne barn. Derved blir det mulig å forstå hvorfor mennesker kan satse alt, også livet, for å beskytte ikke bare egne barn, men også andre individer.

Opprinnelig har nok denne selvutslettende atferden vært forbeholdt nærbeslektede individer. Men den vil utvides til å omfatte også individer uten slektsfellesskap når forhold som utseende, språk, religion etc. «stemmer». Atferd som sikrer egen og nærstående individers overlevelse, blir grunnstenen i utviklingen av menneskenes sosiale forhold. Forståelsen av etnosentrisitet, fremmedfrykt, rasisme, nasjonalisme og patriotisme kan derved også gis en genetisk referanse.

Etniske kjernegrupper

I tidligere faser av vår utviklingshistorie levde våre forfedre i små, tett sammenvevde slektskapsgrupper, såkalte etniske kjernegrupper. Disse tellet trolig rundt 100 individer og omfattet foreldre og deres barn og foreldrenes søsken og deres barn. I etniske kjernegrupper utvikles samarbeid, og på denne måten det nettverket av sosiale forhold som karakteriserer genetisk nærstående individer hos vår art. Forsvar mot rovdyr var nok opprinnelig en kilde til samarbeid blant individene i gruppen. Med mer effektive våpen og en rask befolkningsvekst (fra to til 200 millioner i løpet av snaut én million år i perioden frem til Kristi fødsel), skjedde et skifte fra forsvar mot rovdyr til forsvar mot andre menneskegrupper som konkurrerte om de samme ressursene.

Med en økende mengde mennesker og ressursknapphet tvinges gruppene nærmere hverandre i stadig skarpere konkurranse. For å motstå konkurransepresset begynte kjernegruppene å alliere seg. De som ikke gjorde det, løp risikoen for å bli utkonkurrert og fordrevet. Desto mer hjernen utviklet seg og intelligensen ble brukt til å sikre solidaritet og samhold innen gruppen, desto mer effektiv ble gruppen i å drive konkurrerende grupper inn i mindre levelige områder; eventuelt utrydde dem. Her ligger kanskje forklaringen på at mennesket ikke har noen nærstående arter rundt seg med en intellektuell kapasitet i nærheten av vår egen. Sjimpansen, vår nærmeste slektning, ville ligget tynt an dersom den hadde hatt mer intellekt å fare med. Slik den er utstyrt, er den ingen konkurrent.

Etnosentrisitet og fremmedfrykt

Viktige elementer i menneskets sosiale utvikling er etnosentrisitet og fremmedfrykt. Etnosentrisitet innebærer en «oss innenfor» og «de utenfor»holdning. «Oss innenfor» kjennetegnes ved lojalitet til gruppen, og oppofrelse overfor andre medlemmer og mistenksomhet og aggresjon overfor de som står utenfor. I en første fase av vår sosiale utvikling var etnosentrisiteten genetisk basert; medlemmene i gruppen var alle i slekt. Etnosentrisitet i dagens samfunn omfatter også individer uten slektsfellesskap og uttrykkes ved å betrakte egen gruppes kultur og verdinormer som standard eller normal, og derfor overlegen i forhold til andre grupper. Mer enn noe annet har etnosentrisitet og fremmedfrykt vært drivkreftene bak nasjonalistiske følelser, fiendtlighet overfor andre grupper og krig.

Språk, religion og utseende

Med en økning av gruppestørrelsen fra rundt 100 nært beslektede individer til tusener og millioner av individer uten slektsfellesskap, oppstår problemet med både å kjenne igjen sin egen gruppe og fienden. Her forlater vi de primitive stammekrigene der antall deltakere neppe oversteg noen få hundre og hvor ens egen gruppe og fiendebildet var oversiktlig.

Hvilke identifikasjonsmekanismer trer i kraft for å hjelpe individene i moderne storsamfunn til å velge den siden som sikrer deres velferd, overlevelse, formering og derigjennom genetisk tilpasning? Og videre: Hvordan er individer gjennom evolusjonen blitt i stand til å identifisere seg med genetisk fjerntstående grupper svært mye større enn deres respektive små etniske grupper og faktisk være villige til å satse livet i forsvaret av dem? Kunnskap om dette står sentralt for forståelsen av moderne krig.

Nasjonenes suverenitet fredens mektigste fiende?

I sin enkleste form vil identifikasjonsmekanismen hjelpe individene til å velge tilhørighet til den større gruppen som gir best beskyttelse og velferd til ens etniske kjernegruppe. Den betjener seg av fem markører: språk, religion, utseende, hjemland og opplevelsen av felles opphav. De viktigste av dem er språk, religion og utseende, som alle gir effektive signaler til samhold. Hjemland er definert ved territorielle grenser for etniske kjernegrupper og samsvarer vanligvis ikke med den større gruppens grenser, som ofte er politisk bestemt. Felles avstamning er mindre håndfast og opptrer mer sjelden som viktig markør. Den mest sammensveisede gruppen er den som deler alle de fem identifikasjonsmarkørene. Denne kalles en kulturell etnisk gruppe til forskjell fra en etnisk kjernegruppe, der alle er i slekt. Japan, med keiseren som opphav og far, er et godt eksempel på en slik gruppering.

Veien til en mer fredelig verden går gjennom å videreutvikle en internasjonal overmyndighet. Dannelsen og utvidelsen av EU er et betydningsfullt skritt i den retningen. FN er det naturlige samlingspunkt for den fredsbevarende delen av denne prosessen. Men FN har i dag ingen instruksjonsmyndighet overfor nasjonene. FN-charteret har innebygd absolutt suverenitet og selvråderett for medlemslandene. Det betyr at landene bringer sine nasjonale interesser og ikke interessen for verdensfred til forhandlingsbordet. Ved å legitimere nasjonale interesser i charteret, godtar FN nasjonalisme og patriotisme, som begge er selve grunnlaget for krigsmobilisering.

Det er nå snart 20 år siden Edward O. Wilson skrev sin Pulitzerbelønte bok On Human Nature og med den innledet et nytt og spennende kapittel i diskusjonen om menneskenes sosiobiologi og utviklingshistorie. Boken har inspirert til en produktiv og i mange sammenhenger felles innsats av sosialvitenskapene og naturvitenskapene, en innsats som har gitt kunnskap om menneskers sosiale forhold med referanse til vår biologiske forhistorie.

Litteratur: R.P. Shaw & Y. Wong 1989. «The Genetic Seeds of Warfare» (Unwin Hyman)

Eigil Reimers er gjesteforsker ved Avdeling for generell fysiologi, Universitetet i Oslo. (Til artikkelen tilhører to NTB-bilder, som dessverre ikke er med i denne elektroniske versjonen/WWW-red).

Emneord: Samfunnsvitenskap, Psykologi, Biologisk psykologi, Medisinske fag, Basale medisinske, odontologiske og veterinærmedisinske fag, Human anatomi, fysisk antropologi Av Eigil Reimers
Publisert 1. mars 1996 00:00
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere