Det mangesidige mennesket

Sosiobiologiens fremstilling av menneskehetens utvikling og derigjennom grunnlaget for et allmennmenneskelig genetisk fellesskap, virker både besnærende og logisk. Mange som leste de to artiklene om sosio-biologi i forrige nummer av Apollon, synes kanskje det er rart at ikke flere antropologer an-vender disse teoriene. Men det er en rekke grunner til det.

Hva vi regner som mat, og i enda større grad god mat, er kulturbestemt. Hareindianeren mesker seg med et bålstekt andehode. (Foto: Harald Beyer Broch)

Norsk antropologi er pluralistisk. Her finnes forskere som er influert av flere tilgrensende fagtradisjoner som historie, lingvistikk, psykologi, sosiologi og økologi. Sosio-biologi har derimot få latt seg inspirere av.

Det skyldes ikke manglende interesse for å lokalisere allmennmenneskelige trekk. Antropolog-iske undersøkelser er basert på at slike trekk finnes. Feltarbeidet er avhengig av at det er mulig å forstå menneskelig atferd og kommunikasjon på tvers av kultur- og språkgrenser. Det forutsettes at det til en viss grad er mulig å forutsi andres atferd gjennom innlevelse, fordi alle mennesker deler visse eksistensielle problemer og gjen-nomgår liknende livsfaser. Det er neppe noen antropologer som ikke aksepterer at menneskeheten på et nivå utgjør et biologisk og psykologisk eller genetisk fellesskap.

Likevel blir spranget for langt når noen vil forklare atferdstrekk i dagens samfunn på bakgrunn av en direkte genetisk styring eller disposisjon. Genene slik de er distribuert i nåtidens befolkninger, har mest sannsynlig gjennomgått en evolusjonistisk utvikling etter darwinistiske prinsipper for natur-lig utvelgelse. Verdien dette har for å forstå vår tids mennesker, er imidlertid tvilsom.

Spekulasjonsforskning

Evolusjonsteoriene er troverdige nok, men når det dreier seg om hvordan mennesket konkret har utviklet seg og hvilken formvariasjon som har utfoldet seg underveis, henvises vi til en høy grad av spekulasjonsforskning. Denne forskningen gjenspeiler, i likhet med annen forskning, vår egen tid og vårt dominerende menneskesyn.

Mange antropologer oppfatter sosiobiologiens fokusering på naturlig utvelgelse og fremheving av genenes betydning for sam-handlingsmønstre, som meningsløs reduksjonisme. Menneskers atferd er langt mer komplisert og sammensatt enn at det er mulig å lokalisere den til rent genetiske forhold. Det er umulig å slutte direkte fra gener til atferd. Det antropologiske prosjekt innebærer blant annet å undersøke og belyse samspillet av flest mulig av de faktorer som ligger til grunn for menneskers atferd.

Tabula rasa ubeskrevet blad

Illustrasjonsfoto

Jente fra Yamdene (Indonesia) viser frem en snegel, stor nok til middag for en familie på fire-fem personer. (Foto: Harald Beyer Broch)

Ideen om at vi fødes til verden som et helt ubeskrevet blad, er ikke særlig vanlig i antropologiske sirkler. De fleste antropologer vil akseptere at vi fødes med en rekke disposisjoner som muliggjør språk-utvikling, psykologisk utvikling, sosialitet o.l. Trekk som iboende aggresjon, egoisme og altruisme har skapt mye større debatt i faget. Synspunktene er delte om hvorvidt slike atferdsformer er avhengig av læring eller rotfestet i medfødte egenskaper.

Det er interessant å studere de minste barna, for på sett og vis er de likere hverandre enn voksne mennesker, som er blitt formet av kulturen de har vokst opp i.

Barn i alle kulturer må lære noe som er felles for dem alle. De må læres opp til å bli «ansvarlige» samfunnsmedlemmer, slik at de kan fungere i den kulturelle tradi-sjonen de vokser opp i. Det er en forutsetning for sosial omgang at aktørene i tilstrekkelig grad kan forutse og forstå hverandres for-skjellige handlinger og utsagn. Et felles system omkring slike ideer finner vi igjen i alle undersøkte samfunn. Det bygger på forestillingen om at uten veiledning, positive og negative sanksjoner, vil de yngste vokse opp som villstyringer som mangler nødvendige sosiale og andre kulturelt definerte egen-skaper.

Dersom genene eller instinktene skulle få dominere individenes atferd, ville utslagene i mange tilfeller bli meget uheldige. Å vokse opp er en smertefull lærings-prosess i alle samfunn. Fra en antropologisk synsvinkel blir slike læringsprosesser viktigere enn mer diffuse, genetiske atferdspotensialer. Det er sosialiseringen og der-igjennom virkelighetsoppfatningen som gir oss nøkkelen til å forstå de forskjelligste atferdstrekk.

Når det gjelder menneskenes genetiske utstyr, er det vel flere enn antropologer som blir imponert, tidvis forundret og motløse over den utrolige plastisitet det gir rom for. Det er hvordan forskjellige menneskegrupper velger mellom de uendelig mange mulighetene genene gir anledning til, som fascinerer og blir interessant fra et antropologisk synspunkt. Disse prosessene kan observeres, beskrives og analyseres.

Flere fellesmenneskelige trekk

Synspunktene som fremstilles her, er ikke uforenelige med Iver Mysteruds betraktninger om sosio-biologi i forrige utgave av Apollon. Men jeg vil gjerne nyansere en del av hans litt enkle fremstillinger av psykososiale prosesser.

Det hevdes ofte at redselen for slanger og andre rovdyr er en pre-disposisjon, et universelt utbredt resultat av det naturlige utvalg. På bakgrunn av empiriske, etnograf-iske erfaringer vil jeg hevde at dette er en relativ sannhet med mange modifikasjoner. For det første synes folk flest reddest for det ukjente. Derfor er flere urbane mennesker reddere for rovdyr og slanger de aldri har møtt, enn det jegere som omgås slike dyr forholdsvis regelmessig, er. Det handler i stor grad om kontroll. Mangler denne, opplever de fleste av oss et ubehag ved situasjonen.

Det er lett å forstå at folk som livnærer seg av sau eller andre rovdyrutsatte tamdyr, kanaliserer mye aggresjon mot dyr og andre forhold som truer deres økonom-iske eksistens. Men min erfaring fra feltarbeid blant nordkanadiske indianere som lever av jakt og pelsfangst, var slett ikke at de opp-levde redsel for rovdyr. Det samme var tilfellet for fiskere jeg har arbeidet med i Indonesia. Under deres daglige arbeid svømte de ofte sammen med store haier og andre potensielt farlige dyr.

Nå kan det innvendes at disse jegerne og fiskerne hadde lært seg til ikke å være redde for farlige dyr. Alternativt kan vi si de hadde lært å mestre eller kontrollere en eventuelt medfødt redsel. Men heller ikke det synes rett. Barn i disse samfunnene var heller ikke redd rovdyr, de var nysgjerrige og måtte lære seg at i visse sammenhenger må man passe seg for noen dyr. En hai er normalt ufarlig, men en såret hai kan være livstruende.

Om å spre sine gener

En av sosiobiologiens mest eksot-iske teorier er den som postulerer menns iboende behov for å sikre sine gener størst mulig spredning. Kvinnene blir underlige statister i dette resonnementet. De fremstår som viktige bærere av menns gener, ved at de føder deres barn.

Så langt, så «bra». Men teo-rien synes å ha utelatt det forhold at menneskene er mer enn bare styrt av genetiske drifter. Til tross for at mange kvinner overalt til-trekkes av menn med status og ressurser og at mange menn til-trekkes av unge fruktbare kvinner, rommer ikke dette hele sannheten.

I en rekke kulturer er det de unges foreldre som velger partnere for sine barn, og de kan ha ganske andre motiver for valg av partnere enn de som tilsynelatende styrer mange giftelystne ungdommer. Flere steder vil det for eksempel regnes som en dårlig strategi å la barn med ulik sosial status gifte seg med hverandre. Det går både galt for dem som strekker seg for langt etter status og dem som gifter seg under sin verdighet. Her er det ikke bare potensielle morskvali-teter, utseende, økonomi og lik-nende fortrinn som vurderes. Ofte spiller noe så ugenetisk som opp-levd, forventet og ønsket lykke inn i valgsituasjonen. Hva denne lykken består i, er igjen kulturbetinget og forstås ved hvordan en sammenlikner seg og sine med andre, viktige personer.

Når kvinner og menn velger partnere, er det altså en rekke betraktninger som spiller inn. Noen søker de rette partnere etter det mønsteret sosiobiologene skisserer. Men det er nok av dem som velger annerledes, og i ulike kulturer spesifiseres de ideelle partnere på forskjellige måter. Gode forsørgere er selvfølgelig ofte ettertraktet, men andre faller for partnere de kan dominere. Noen menn ønsker seg en morsfigur som kone, andre foretrekker en datterfigur. Noen kvinner tiltrekkes av farsfigurer, andre av mer barnslige personer som de kan være om-sorgspersoner for. For noen menn kan det være viktigere å finne en snill partner enn et rivjern. Idealene skifter gjennom historiske perioder og på tvers av kulturelle grenser.

Slik jeg leser evolusjonsteori, er det også viktig at populasjoner har et stort, gjerne mangfoldig genetisk utvalg. Hva som er tilpasningsnyttig i fremtiden, vil alltid være uvisst. Derfor vil en postulert spesialisering kunne virke uheldig. På lang sikt burde unektelig sik-ringen av et rikt og variert genetisk materiale være ideelt. I ettertid vil en alltid kunne formulere en teori som fremhever en tilsynelatende spesialisering som blir sterkest når vi utelater samtidig formvariasjon. Kanskje er det nettopp denne mindre synlige variasjonen som har flest genetiske fortrinn på lang sikt?

Om krigens biologiske røtter

Illustrasjonsfoto

På Bonerate i Indonesia er fedre kulturelt forankret i omsorgen for sine yngste barn sammen med mødrene. (Foto: Harald Beyer Broch).

I Apollon nr. 3, 1996 uttrykker Eigil Reimers en optimistisk overbevisning om at større vekt på sosiobiologisk forskning vil gi oss et mer realistisk fredsarbeid. Målet er vi enige om. Men i et antropo-logisk perspektiv blir sosiobiologi-en snarere en uheldig avsporing, eller i beste fall en omvei til nød-vendig innsikt i forsøket på å for-stå aggresjonshåndtering og krigens dynamikk.

I antropologiske kretser er det delte meninger om hvorvidt men-nesket egentlig er et fredselskende individ. Det kan også til en viss grad være uinteressant; vi ser jo at mange folk, verden rundt, ikke følger sine eventuelle fredselsk-ende legninger. Det er unødvendig å gå tilbake til evolusjonshistori-ens spekulative teorier om menneskenes generelle utvikling for å forstå vår tids menneskers atferd. Derimot kan det være nyttig å kaste nok et blikk på de minste barnas utvikling.

Reimers mener det er sannsynlig «at vi gjennom våre gener er arvelig disponert for rask mobilisering til forsvar av egen gruppe mot fremmede konkurrerende grupper» (s. 40). Det må være vanskelig å finne belegg for en slik oppfatning, som synes falsifisert ved flere etno-grafiske undersøkelser. En rekke folk er beskrevet som svært freds-elskende mennesker som skyr voldelige konflikter med fremmede naboer.

De aller fleste av oss burde ha observert at små barn ofte retter forskjellige aggressive handlinger mot sine nærmeste slektninger. Etter hvert som de vokser til, slåss barna med andre i nabolaget, i den grad deres kultur tillater det. Igjen må barna lære seg hvor det er legitimt å rette aggressive uttrykk, slik deres kultur spesifiserer det. I noen samfunn læres barna til å sky de aller fleste konfrontasjoner, andre steder læres de opp til å lokalisere fiender som blir «naturlige» mål for deres aggresjon. Noen lærer å underordne seg andre og følge disse lederne i deres valg av handlingsmål i tykt og tynt. Andre lærer seg å ta kommando og følges av trofaste tilhengere.

Det er disse prosessene, som gjelder både menn og kvinner, vi må forstå. Hvis virkeligheten er kulturdefinert, slik antropologer flest hevder, innebærer det at virkelighetsoppfatningen kan for-andres. Det burde gi oss håp om at fredelig sameksistens er mulig. Men at det er en lett prosess å nå dit, er det vel ingen som tror.

Fra et antropologisk synspunkt rimer det også dårlig når det hevdes at krigens opphav ligger i trangen til å beskytte ens geners fortrinn og utbredelse. Hvor vanskelig det kan være å få unge mennesker til å motiveres for krig, viser all den ideologiske manipuleringen som ofte går forut for kon-frontasjoner der livet er en del av innsatsen. Ifølge den amerikanske antropologen David Gilmore er det langt fra selvinnlysende at menn flest ønsker å satse livet i en krig for å beskytte eiendom eller nære familiemedlemmer og fjern-ere slektninger. Å motivere dem for slik innsats, krever lang og til dels smertefull opplæring (Gilmore 1990).

Om det skulle være slik, og det er sannsynlig, at mye aggresjon overføres med våre gener, kan dette være positivt dersom aggresjonen kanaliseres til visse spor og katastrofalt hvis den løper andre veier. Det er gjennom atferdsmotivering og virkelighetstolk-ninger vi kan håpe å påvirke sam-handlingsmønstre, ikke ved hjelp av spekulative teorier om genetisk betinget atferd.

Ta provoserende ideer på alvor!

Til tross for at jeg har stilt meg gjennomgående avvisende til deler av sosiobiologien i dette innlegget, er jeg enig med Mysterud i at det er ønskelig med tverrfaglig innsats. Antropologien har mye å lære av biologiske disipliner, sosiobiologi-en er også interessant. Men slik den fremstilles i dag, har den relativt lite å bibringe antropo-logisk forskning. Samarbeid vil imidlertid kunne avklare en del misforståelser i begge leire og kanskje hjelpe til å vinkle pro-blemstillingene slik at de blir mer nyttige og interessante for både biologer og samfunnsvitere. Det er en god forskningsstrategi å ta provoserende og alternative ideer på alvor.

Litteratur:

David Gilmore (1990): Manhood in the Making. Cultural Concepts of Masculinity. New Haven,

Yale University Press.

Harald Beyer Broch er første-amanuensis ved Institutt og museum for antropologi.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Sosialantropologi Av Harald Beyer Broch
Publisert 1. feb. 2012 12:19
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere