Mat er ikke bare mat

Mat er mat, men det er også noe vi uttrykker oss gjennom. Vi viser kjærlighet og hat, eller vi avviser andres nærhet gjennom å nekte å ta imot den maten vi blir tilbudt. Det framgår av doktoravhand lingen til sosiologen Elisabeth L'orange Fürst.

Scene fra filmatisringen av Karen Blixens novelle i Babettes gjestebud. Å planlegge, tilberede og servere det herligste måltid handler om kunnskap og skaperglede. Det handler også om glede ved å kommuniser med andre mennesker på et språk som blir forstått. (Foto fra filmbrosjyren)

For karikaturen av nordmannen er maten bare noe han putter i magen for å bli mett. Riktignok har vi fått kontinentale matvaner, men noe henger nok igjen. Det sies for eksempel at i Norge spiser man for å leve, mens i Frankrike lever man for å spise.

Vi har et nødtørftig og fornuftig forhold til mat her i landet. Men det er bare tilsynelatende, sier Elisabeth L'orange Fürst.

Matens tvetydighet

Hun legger vekt på at ved siden av å være ernæring, er maten også meningsbærende. Maten er tvetydig. Denne tvetydigheten illustrerer hun med et sitat fra Dag Solstads roman Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige. (Hun bygger på en analyse som førsteamanuensis Eivind Tjønneland ved Institutt for kulturstudier har gjort av denne romanen.) Sitatet handler om den nyskilte arkitekten AG som nylig har flyttet inn i en OBOS-leilighet i en av Oslos drabantbyer, og som ikke våger å gå over gangen for å låne en liter melk:

«Ta deg sammen, AG! Gå tvers over gangen. Lån en liter melk. Greide han ikke å gå tvers over gangen og låne en liter melk når han sjøl ikke hadde melk i huset, da var han fortapt. Fortapt. Løsriv deg! Men det var umulig. Dess mer han sa til seg sjøl at han måtte ta seg sammen, dess mer avslørt blei han, overfor seg sjøl, han kunne ikke låne en liter melk, for det var ikke melk, det var ikke melk, det var ikke melk.»

­ Melken er ikke bare noe AG trenger fordi han er tørst. Hvis melk bare hadde vært melk, hadde det ikke vært så vanskelig for ham å gå over gangen for å låne en liter. Fortellingen handler om å be om sosial kontakt. Melken er her et symbol for sosial kontakt, sier Fürst. Hun legger vekt på at mye av det vi ikke kan si med ord, kan vi kommunisere gjennom mat. Vi kommuniserer både bevisst og ubevisst gjennom mat.

­ Jeg studerer mat for å forstå vår kultur bedre. I samfunnet vårt ligger symbolske dypstrukturer som er ubevisste for oss. Jeg ønsker å avdekke de underliggende strukturene for å forstå mer av den virkeligheten vi lever i, sier hun.

Avhandlingen er gitt ut som bok med tittelen Mat ­ et annet språk. Rasjonalitet, kropp og kvinnelighet (Pax Forlag 1995). Den bygger på en analyse av empiriske undersøkelser som er gjort om mat og kvinnelighet. Dessuten analyserer Fürst noveller og romaner som handler om mat.

­ Slike genre forteller om mat på en måte som gir innsikt. Fordelen ved å bruke skjønnlitteratur er at forskeren kan være vitenskapelig, samtidig som hun utforsker noe som ligger i grenseland, sier Fürst. Gjennom skjønnlitteraturen kan hun komme nærmere inn på det som er sanselig og ubevisst. Maten representerer en taus kunnskap.

Kvinner og mat

Filmscene

Maten har en magisk kraft. Scene fra filmatiseringen av Laura Esquivels roman Hjerter i chili. (Kommunenenes Filmsentral ©)

Ideen til å studere mat som en inngang til å forstå vår kultur, fikk hun fordi hun som forsker ved Statens institutt for forbruksforskning gjennomførte en matvaneundersøkelse, der hun intervjuet bortimot 100 husmødre. Hun forsto at maten hadde en sterk betydning i mange av kvinnenes liv. I magistergradsavhandlingen sin hadde Fürst vært opptatt av «rasjonalitet», et teoretisk begrep som handler om at våre tankeformer og bevissthetsstrukturer springer ut av den virksomheten vi utfører. Det vil si at kvinners arbeid med mat og barn preger deres måte å tenke på. Historisk har kvinner alltid vært knyttet til barn og mat. For å forstå kvinners livsverden var det nærliggende for Fürst å ta for seg temaet «mat» i sin doktoravhandling.

Det var særlig sosialantropologene som hadde forsket på mat, da i fremmede kulturer. For dem var ikke maten noe banalt og selvfølgelig, fordi den var så fremmed, og fordi de så det hele utenfra.

Maten som gave

Kvinner er gjerne mødre. I denne rollen har deres oppgave vært å skape sosiale relasjoner. De produserer ikke varer. De tradisjonelle kvinnene representerer en «gaverasjonalitet» som står i motsetning til en «varerasjonalitet». Dette er to vidt forskjellige måter å forholde seg til verden på. Det fører til at kvinner og menn tenker på forskjellige måter. Dette tror jeg er historisk betinget, sier hun.

Hvem er vel mer generøs enn Babette i Karen Blixens novelle Babettes gjestebud. Hun vinner 10 000 franc i det franske pengelotteriet og velger å bruke det på en storslått festmiddag. Babette har flyktet fra den franske revolusjonen og tatt tjeneste hos to strengt religiøse søstre i den lille norske byen Berlevåg. De har et meget spartansk forhold til mat. Babette, som engang var kokke på en kjent restaurant i Paris, inviterer søstrene og deres venner på fransk gourmetmat, og sparer ikke på noe.

Fürst skriver: «Det matkunstneren Babette ønsker med sin kokekunst, er å gjøre mennesker lykkelige. Det skjer ved å yte sitt aller beste, å bruke seg selv helt ut, å strekke seg mot sine grenser. Å planlegge, tilberede og servere det herligste måltid handler om kunnskap, kompetanse og skaperglede, og det handler om gleden ved å kommunisere med andre mennesker på et språk som blir forstått.»

Kanskje den store lykken som Babettes gjester får oppleve, er å bli tiltalt legemlig og sjelelig på samme tid.

«Det kan også være fordi nytelsen av et måltid mat faktisk gir anledning til å krysse en av de grensene som den vestlige verden har gjort så skarp, grensen mellom ånd og materie. Mat som fenomen synes å gjøre dette skillet fiktivt,» skriver Fürst.

Gavmildhet i en kald verden

Maten gir oss en mulighet til å være generøs i en samtid der det ikke er plass til mye generøsitet. Lønnsarbeidet gir ikke store muligheter til det. Kvinner har gått ut i samfunnet på lønnsarbeidets premisser. Vi er blitt dobbeltarbeidende og pendler mellom arbeid og hjem, mellom ulike slags rasjonaliteter. I dag tar også menn del i arbeidet i hjemmet, selv om det historisk har vært kvinners domene, sier Fürst.

Hun er skeptisk til påstander om at kvinner blir slaver når de jobber på kjøkkenet.

­ Det er mye positivt i arbeid med mat: kreativitet, kommunikasjon, muligheter til å uttrykke følelser og til å være generøs, mener hun.

­ Å gi synes å være noe grunnleggende kvinnelig. Det kan være et savn når man ikke får gi. Men det bør være en balanse mellom å gi og å ta. Den som gir, kan bli utnyttet. Faren er at det å gi kan bli tolket inn i en maktrelasjon i stedet for i en kjærlighetsrelasjon. Det er så viktig å gi plass til noe annet enn maktdimensjonene i et parforhold, sier Fürst.

Mat og vold

Sosiologen synes at det å uttrykke makt gjennom mat er en brutal form for vold. En del menn avviser maten som de blir budt av sine koner.

­ Det er vel ikke noe verre enn å bli avvist når man vil gi en gave, sier Fürst.

Det samme kan gjelde forholdet mellom barn og foreldre. Barnet kommuniserer gjennom mat. De kan for eksempel avvise mat. Maten blir et medium for avvisning av følelser. Ungdom kan reagere med spiseforstyrrelser.

­ Det handler også om å avvise og ta imot følelser, sier Fürst. Hun tror ikke det er tilfeldig at det er mat som blir brukt som middel til å uttrykke seg gjennom ved anorexia, bulimi eller andre former for spiseforstyrrelser. Maten er så symbolladet for det som angår nære bånd mellom mennesker.

Mat og kjærlighet

Maten har en magisk kraft. Dette viser Fürst i sin analyse av Laura Esquivels roman Hjerter i chili. Den handler om det forbudte kjærlighetsforholdet som Tita har til sin svoger Pedro. Hun uttrykker sin kjærlighet gjennom maten hun serverer, for det er hun som er husets kokke. Hun baker følelsene sine inn i matrettene, som på mystisk vis påvirker dem som spiser maten.

Årsaken til Titas ulykke er den onde mor som nekter henne å gifte seg med Pedro. Moren bestemmer at Tita skal stelle for henne til hun dør. Pedro gifter seg med Titas søster for å bli boende i huset, nær Tita. Hun og Pedro elsker hverandre hele livet. Allerede i bryllupet til søsteren begynner merkelige ting å skje. Tita gråter og gråter mens hun lager bryllupskaken. Når bryllupskaken blir servert til gjestene dagen etter, blir sterke følelser utløst:

«Et grenseløst vemod grep alle de tilstedeværende straks de tok den første biten av kaken ... Og Mamá Elena, som ikke engang hadde felt en tåre da mannen hennes døde, gråt stille. Og ikke nok med det, gråten var det første tegnet på en merkelig forgiftning som hadde noe å gjøre med en stor melankoli og lengsel som overfalt gjestene og fikk dem til å ende på gårdsplassen, i hønsegården og på badene og tenke med vemod på sin store kjærlighet. Ikke én unnslapp forhekselsen, og bare noen få var så heldige å rekke inn på badet i tide; de andre deltok i den kollektive oppkastingen som fant sted midt på gårdsplassen.»

Og dette er bare begynnelsen på historien. Var det noen som sa at mat er noe banalt?

Fakta

Elisabeth L'orange Fürst er ansatt ved Sociologiska institutionen ved Universitetet i Uppsala og tilknyttet Nordisk institutt for kjønns- og kvinneforskning i Oslo. Doktorarbeidet er utført ved Institutt for sosiologi, Universitetet i Oslo.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Sosiologi, Språk og kultur, Kulturvitenskap, Kvinne- og kjønnsstudier Av Margareth Bredal Bentsen
Publisert 1. feb. 2012 12:19
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere