Menneskedyrets disposisjoner

Er sladder, aggresjon og kvinners dragning mot menn med makt, fellesmenneskelige trekk? Er dette noe vi er predisponert for? De såkalte sosiobiologene mener iallfall at disse og en rekke andre trekk er del av en fellesmenneskelig natur: Dette er egenskaper som bidro til at vi overlevde og formerte oss i vår fortid som jegere og samlere. Sosiobiologene hevder dessuten at prinsipper fra darwinisme kan tilføre samfunnsfagene en ekstra dimensjon.

Charles Darwin

Elisabeth L'orange Fürst er ansatt ved Sociologiska institutionen ved Universitetet i Uppsala og tilknyttet Nordisk institutt for kjønns- og kvinneforskning i Oslo. Doktorarbeidet er utført ved Institutt for sosiologi, Universitetet i Oslo.

«Sosiobiologi», hva er det? Mange av oss tenker kanskje på termen som et skjellsord, et uttrykk som vi har hørt samfunnsvitere eller humanister bruke nedlatende om naturvitere som slutter direkte fra gener til atferd. Men ifølge flere av dagens sosiobiologer er det atferds genetikerne som resonnerer slik. Selv hevder de å ha utviklet et mer nyansert syn på forholdet mellom gener og menneskelige atferdstrekk enn det som ble forfektet av den moderne sosiobiologiens «far», Edward O. Wilson, på 70-tallet.

Forenklende framstilling

Ifølge den tradisjonelle definisjonen er sosiobiologi et forskningsfelt der man studerer det biologiske grunnlaget for sosial atferd. I sin bok On Human Nature hevder Wilson blant annet at våre gener predisponerer oss for bestemte atferdsformer og at en grunnleggende forståelse av disse genetiske betingelsene er vesentlig for å forme en intelligent sosialpolitikk.

Wilsons argumenter om menneskelig atferd er inspirert av hans arbeid med insekters atferd. Han ble sterkt kritisert av andre vitenskapsfolk, blant annet på grunn av sin forenklende framstilling av det komplekse samspillet mellom biologiske og sosiale faktorer som ligger til grunn for menneskelig atferd. Dessuten ble hans argumenter kritisert fordi de tilsynelatende legitimerte rasisme og kjønnsdiskriminering.

­ Den opphetede debatten som fulgte etter at boken ble gitt ut i 1975, førte til et «hamskifte» utad blant mange sosiobiologer, sier Iver Mysterud, forsker ved Biologisk institutt, som selv er opptatt av sosiobiologiske teorier.

­ Vi arbeider i dag med mye av det samme, men kaller oss atferdsøkologer, sier han og gir følgende oppdaterte definisjon av sosiobiologi/atferdsøkologi: «Et forskningsprogram som bruker evolusjonsteori for å forklare atferdstrekk og egenskaper hos ulike arter.» Han påpeker at forskere som studerer mennesket på denne måten, opererer med ulike profesjonsbetegnelser avhengig av fagfelt: Biologene og antropologene kaller seg gjerne humane atferdsøkologer eller evolusjonære antro pologer, mens psykologene kaller seg evolusjonære psykologer.

Røtter hos Darwin

Som Mysterud presiserer, oppsto ikke forskningsfeltet med Wilson, men har røtter tilbake til Charles Darwin. Sosiobiologien bygger på hans evolusjonsteori slik den ble formulert i boken Artenes opprinnelse, publisert i 1859. Slik denne teorien framstiller det, har alt liv i dag utviklet seg fra tidligere former. Utviklingen har skjedd som en følge av en naturlig utvelgelse av de genetisk betingede varianter som best bidrar til å spre ens gener videre til kommende generasjoner. Utvelgelsen er et direkte resultat av at visse individer med visse genetisk betingede egenskaper produserer mer overlevelsesdyktig avkom, slik at disse individenes genetiske materiale blir bedre representert i kommende generasjoner enn andre individers genetiske materiale.

Også menneskene har utviklet seg fra tidligere former. I tidsskriftet Samtiden (nr. 3/95) hevder biologiprofessor Nils Christian Stenseth at vi med stor sikkerhet kan si at dagens mennesker har utviklet seg fra en stamform som for ca. fem-seks millioner år siden også ga opphav til sjimpansene. Som art har vi eksistert mer eller mindre slik vi er i dag i 100­300 tusen år.

«På tilsvarende måte som hos andre arter, er det all grunn til å anta at den biologiske evolusjonsprosessen som har funnet sted innen menneskearten, har selektert fram mekanismer som bidrar til å spre våre gener mest mulig effektivt,» skriver Stenseth.

Predisponert for psykologisk utvikling

Ifølge Mysterud er holdningen til de fleste evolusjonsforskere i dag at genene våre predisponerer for psykologisk utvikling. Når det er forskjeller i menneskelig atferd i og mellom ulike kulturer, skyldes det at vår «fellesmenneskelige natur» møter ulike miljøer og livssituasjoner.

­ Det at vi er predisponert for en viss psykologisk utvikling, står i kontrast til den modellen som en del samfunnsforskning forutsetter, nemlig at mennesket er en tabula rasa, altså en ubeskreven tavle ved fødselen, sier Mysterud.

­ Hvis menneskene er predisponert for psykologisk utvikling, betyr ikke det at vi er forutbestemt av genene?

­ På ett grunnleggende nivå er alt vi gjør, avhengig av genene. Det er jo de som overføres fra foreldrene og som representerer potensialet. Man kan i de fleste situasjoner ikke slutte direkte fra gener til atferd. Da hopper vi bukk over den svarte boksen som heter psykologiske mekanismer, det vil si hvordan sinnet vårt er utformet. Sinnet må ha ulike stimuli fra miljøet for å frambringe atferd, sier biologen, som vil finne støtte hos både en rekke samfunnsvitere og lingvister i synet på at den menneskelige hjerne ikke er noen tabula rasa ved fødselen. Allerede på 60-tallet hevdet for eksempel den amerikanske lingvisten Noam Chomsky at mennesket måtte ha en iboende språklig kompetanse.

­ At sinnets utforming er predisponert, skal vi være glade for. Det er jo dette som gjør det mulig å være menneske. Slik kan vi tilegne oss språk og kultur, hevder Mysterud, men legger til at predisposisjonene også gjør at visse typer slutninger og læring er vanskelig for oss.

­ Det er mye lettere å opparbeide frykt og fobier for slanger enn for eksempel for biler. Etter tabula rasamodellen vil dette være et paradoks. Det er jo bilene som er farlige i vårt samfunn og som vi er lært opp til å betrakte på denne måten, sier han. Mysterud forklarer hvordan fenomenet blir begripelig i perspektivet til evolusjonær psykologi, som fokuserer på tilpasningsproblemer i menneskets lange utviklingshistorie.

­ Slanger har vært en potensiell trussel i millioner av år, biler kun i vårt århundre. Det er forståelig at en trussel som er til stede over et langt tidsrom, kan få fram nyttige trekk, både i kropp og sinn. I biologien kalles slike nyttige trekk for tilpasninger. Disse er selve kjernen i evolusjonsbiologien, og også når man anvender evolusjonsteorien for å forstå mennesket. Det er tilpasningene vi evolusjonsforskere er mest interessert i, og ikke genene, slik kritikerne ynder å framstille det. Moderne evolusjonær psykologi forsøker bare å kartlegge og forstå sinnets tilpasninger i lys av evolusjonsteorien.

Fellesmenneskelige trekk?

I dette perspektivet har vi altså, i samspill med miljøfaktorer, utviklet psykologiske mekanismer som har løst visse problemer i fortiden på en effektiv måte. Redselen for slanger og rovdyr er en predisposisjon, et resultat av det naturlige utvalg. Vår mentale utrustning er utformet gjennom lange tidsrom der våre forgjengere har levd som jegere og samlere. De utfordringene som disse menneskene møtte i sine bestrebelser på å overleve og formere seg, kan ha vært avgjørende for formen på vår kognitive arkitektur.

Evolusjonære psykologer mener at det eksisterer en fellesmenneskelig natur. Mysterud viser til antropologen Donald Brown, som i boken Human Universals (1991) hevder å ha funnet universelle mønstre i den rike variasjonen av atferd som er dokumentert i menneskelige kulturer.

­ En interesse for sosial sladder er et fellesmenneskelig trekk. Vi finner det overalt, sier Mysterud. ­ Vi er en sosial art som må leve og innordne oss i grupper. Bare det at vi er opptatt av andre individers atferd og intensjoner, er et eksempel på et fellesmenneskelig trekk.

­ Samtidig blir aggresjon trukket fram som en fellesmenneskelig predisposisjon?

­ Som atferdsøkolog er jeg opptatt av å se individet i forhold til miljøet og dets ressurser. For å få tilgang til ressursene velger man ulike strategier. Lever man i et miljø med mange ressurser, er det lett å samarbeide, for da er det nok til alle. Er ressursene begrenset, er bruk av vold en mulig strategi. Hvilke deler av menneskenaturen som kommer fram, er avhengig av situasjonen mennesket lever i.

­ Mange samfunnsforskere framhever den enorme variasjonen mellom individer og kulturer. Hvorfor kaste bort tiden på å lete etter universelle trekk?

­ Hvis du ikke prøver å lete etter dem, vil du ikke finne dem. Og de som har prøvd å lete etter slike trekk, har altså funnet dem, sier Mysterud. Han mener at det ikke eksisterer noen motsetning mellom den variasjonen antropologer har kartlagt gjennom studier av ulike kulturer og menneskets artstypiske atferdstrekk, slik atferdsøkologien har beskrevet dem.

Partnervalg

For atferdsøkologen er det også eksempler på universelle trekk at kvinner er tiltrukket av menn med makt, og at menn er opptatt av unge, fruktbare kvinner.

­ I hele 37 forskjellige kulturer er det undersøkt hva kvinner tiltrekkes av. Man finner samme trend overalt: kvinner verdsetter menn med status og ressurser. Tilgang til ressurser har vært viktig for å sikre avkommets overlevelse og oppvekst. For menn er det viktig at de velger en partner som er fruktbar. Vi er psykologisk predisponert for å verdsette unge, fruktbare kvinner. Disposisjonen er sannsynligvis dannet i fortiden. Menn som måtte ha tent på trekk ved eldre, mindre fruktbare kvinner, fikk færre avkom, slik at denne tilbøyeligheten antas å ha blitt borte gjennom naturlig utvalg.

Slektskap og barnedrap

Det å ta seg av sitt eget avkom, betrakter Mysterud som en psykologisk tilpasning hos mennesket. Han gir et dramatisk eksempel på en bieffekt av denne predisposisjonen ved å referere til psykologene Daly og Wilson. I sine studier av menneskelig atferd har de tatt utgangspunkt i at ungedrap er vidt utbredt blant dyr i naturen. I det klassiske eksemplet kontrollerer totre hannløver et harem av hunnløver og deres avkom. Hvis en invaderende koalisjon av hannløver driver vekk de etablerte hannløvene, er det første de gjør å bite i hjel gruppens løveunger.

­ Det interessante biologisk er at det ikke er deres egne avkom de dreper, men avkommet til rivalene. Effekten av dette er at hunnene blir fortere fruktbare, slik at de invaderende løvene fortere kan få egne unger.

Daly og Wilson ønsket å undersøke om dette fenomenet blant dyr i naturen kunne ha paralleller hos mennesket i liknende miljøsituasjoner. Derfor sammenliknet de drap og mishandling av barn i familier der barn levde sammen med en steforelder og en biologisk forelder med familier der barn levde med begge sine biologiske foreldre. Resultatene av undersøkelsen viser ifølge Mysterud entydig at barn som lever i familieforhold med en steforelder, relativt sett har mye større sjanser for å bli drept eller mishandlet enn andre barn.

­ Dette er vel å merke en tendens i et stort tallmateriale. Det er få som drepes av sine steforeldre. Poenget er at risikoen for å bli drept er større hvis det er en steforelder til stede, sier han og legger vekt på at hele problemstillingen er resultat av innsikt fra forskning med utgangspunkt i evolusjonsteori. ­ Tradisjonell samfunnsforskning ville sannsynligvis ikke fått dette fram med sin fokus på roller og ikke på slektskap.

Mysterud understreker at undersøkelsene ikke dreier seg om adopsjon.

(For en kritikk av de refererte undersøkelsene, se Horgan, J. 1995. The new social darwinists. Scientific American 273, nr. 4: 150-7.)

Tverrfaglig innsats

Iver Mysterud ønsker en større tilnærming mellom biologien og samfunnsvitenskapene. Han mener at biologene kan tilby samfunnsviterne en ekstra dimensjon:

­ Vi vet at «hvorforspørsmål» i forbindelse med ulike biologiske trekk kan besvares på minst to måter. Et såkalt proksimat svar på hvorfor isbjørnen har hvit pels, er at hårene mangler pigment. Den evolusjonære forklaringen er at isbjørner på denne måten oppnår bedre kamuflasje i sine omgivelser. Slik jakter de bedre på sel, overlever lettere og blir bedre i stand til å formere seg. Problemet er at samfunnsvitenskapene tradisjonelt har forholdt seg mest til proksimate årsaksforklaringer av mennesket, hevder han.

­ Det er viktig at samfunnsvitenskapene belyser hvorfor vi er blitt som vi er blitt. Menneskenes økende problemer krever at vi skaffer oss større innsikt i «menneskenaturen». Det kan bli livsviktig for vår overlevelse.

Litteratur

Barkow, J., Cosmides, L. & Tooby, J. (eds.). 1992. The adapted mind: evolutionary psychology and the generation of culture. Oxford: Oxford University Press* Biolog nr. 2 1995, Tidsskrift for Norsk Biologforening

Buss, D.M. 1994. The evolution of desire. New York: Basic Books

Masters, R.D, 1991. The Changing Nature of the Social Sciences, Biology and Philosophy 6: 377­393,1991

Rose, S., Lewontin, R.C., Kamin, L.J., 1984. Not in Our Genes ­ Biology, Ideology and Human Nature, Penguin Books

Emneord: Samfunnsvitenskap, Sosiologi, Sosialantropologi, Psykologi, Biologisk psykologi Av Harald Hornmoen
Publisert 1. feb. 2012 12:19
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere