Tospråklige ordbøker må samordnes

Det samlede antall tospråklige ordbøker i verden er enormt, men ordboksforfatterne deler fremdeles i altfor liten grad sine erfaringer med hverandre. Denne mangelen på samordning gjør livet vanskeligere også for ordboksbrukere; de tvinges til å gjøre seg kjent med stadig nye måter å presentere materialet på.

Ole Michael Selberg (t.v.) og Helgi Haraldsson: Mangelen på samordning av tospråklige ordbøker gjør livet vanskeligere både for forfatterne og for brukerne av ord-bøkene. (Foto: Ståle Skogstad)

Ingen vet når historiens første ord-bok ble til, men det er hevet over tvil at den var tospråklig. I minst fire tusen år har menneskene laget tospråklige ordbøker. Ordbøker er en av menneskeåndens store oppfinnelser, på linje med hjulet og boktrykkerkunsten. Dersom vi plutselig sto uten tospråklige ordbøker, ville følgene bli katastrofale.

Når man lager ordbøker mellom to språk, bygger man veier der folk med ulike morsmål kan gå hverandre i møte. Det avhenger av forfatterne om veiene blir skikkelig merket, eller fører på villspor. Pålitelige, brukervennlige tospråklige ordbøker er like uunnværlige for grunnskoleeleven som for den som sitter på språkvitenskapens Olymp.

Likevel er det oppstått en paradoksal situasjon i tospråklig og ikke bare tospråklig leksikografi. Selv om rasjonalisering og koordinert innsats er vår tids motto, har leksikografene i ytterst liten grad klart å generalisere og bygge videre på de innsikter som spesielt den praktiske leksikografien i en lang rekke land har frembrakt.

Den kolossale sum av leksikografisk erfaring som gjennom et tidsrom på flere tusen år har nedfelt seg i tusenvis eller snarere titusenvis av ordbøker, er i altfor høy grad blitt liggende som en død kapital i stedet for å bli menneskehetens felleseie.

En disiplin med lav prestisje

Én årsak til dette beklagelige forhold er leksikografiens lave prestisje blant mange språkforskere. En stor monografi om kortformer av nøytrale preteritumspartisipper i språket X på 1600-tallet vil bli ansett som et langt vektigere bidrag til vitenskapen enn en stor, nyskapende ordbok mellom språkene X og Y, til tross for at ordboken bare kunne utarbeides av et menneske med omfattende lingvistiske kunnskaper og original tenkemåte. Det ubetydelige antall personer som kommer til å lese det første verket (og da neppe fra perm til perm), vil bli tolket som et bevis på dets genuint vitenskapelige gehalt, mens det faktum at ordboken henvender seg til tusenvis av takknemlig brukere, ingenlunde vil bli oppfattet som faglig meritterende for leksikografen, ifølge den logikk som rår i det akademiske laug.

Allerede på 1500-tallet konstaterte filologen Julius Cæsar Scaliger at ikke noen språklig disiplin er så utakknemlig som leksikografens. Ingen språkvitenskapelige arbeider står lagligere til for hugg enn de oppslagsverkene som både leg og lærd daglig tyr til. Interessant nok kommer den hardeste kritikken som regel fra dem som arbeider innenfor andre felter av språkvitenskapen, men som aldri har laget en ordbok selv. En leksikograf kan oppnå anerkjennelse blant vanlige brukere av hans verk, men ytterst sjelden blant kolleger. Dette gjør det lite attraktivt å drive med samordnende virksomhet i leksikografi.

Leksikografene lærer ikke nok av hverandre

Når verdens samlede leksikografiske erfaring i så liten grad er systematisert, skyldes det også at en slik systematisering egentlig er en uoverkommelig oppgave for en person. På grunn av leksikografiens spesielle karakter presenteres teoretisk begrunnede og praktisk vellykkede løsninger ofte bare implisitt, ved at de anvendes i en ordbok. I beste fall blir de nevnt i bokens brukerveiledning, som skrives enten på kildespråket eller målspråket (stundom på begge). En slik redegjørelse for nye løsninger i et forord eller en bruksanvisning er dømt til å drukne i en mengde nokså trivielt stoff.

Dertil kommer at ordbøker hvor ingen av de store skolespråkene inngår, enten som kildespråk eller som målspråk, kan være praktisk talt utilgjengelige for en person som arbeider med innsamling og oppsummering av de erfaringer som er innvunnet i tospråklig leksikografi. Bare et fåtall europeiske leksikografer er kompetente med hensyn til ordbøker som gjelder japansk, kinesisk, hindi, arabisk eller persisk, og de fleste leksikografer i Europa og Amerika vet svært lite om situasjonen for ordboksarbeid i de landene der disse språkene tales. En spesialist i portugisisk-nederlandsk leksikografi har også sjelden anledning til å oppdage, bedømme og eventuelt nyttiggjøre seg nyvinninger i nordisk-slaviske eller slavisk-nordiske ordbøker. Resultatet er at et uvisst antall store og små oppdagelser som er innbakt i foreliggende ordbøker, jevnlig forblir ukjente for andre leksikografer. For å sette det på spissen: Sykkelen oppfinnes gang på gang ikke alltid like bra! og mange går fremdeles til fots.

En koordinering er nødvendig

Det er på tide å gjøre en seriøs, målrettet innsats for å oppsummere den erfaring verden har opparbeidet i tospråklig leksikografi. Utarbeidelsen av tospråklige ordbøker bør rasjonaliseres og standardiseres.

Arbeidet kunne iverksettes ved at det ble nedsatt en internasjonal komité med det mandat å fremme forslag til standarder for tospråklige ordbøker. For å være representativ måtte en slik komité bestå av folk fra tilstrekkelig mange og forskjellige land. Samtidig måtte den ikke bli så stor at det hemmet dens virksomhet og effektivitet. Den måtte omfatte spesialister med praktisk erfaring fra tospråklig ordboksarbeid og innsikt i teoretiske problemstillinger i tospråklig leksikografi. I komiteen måtte det inngå folk som har arbeidet med de forskjelligste språk, herunder asiatiske og afrikanske.

Komiteens oppgave burde bestå i å finne frem til og granske de beste mønstre som verdens tospråklige leksikografi i dag kan oppvise. På grunnlag av en slik analyse kunne komiteen utarbeide forslag til internasjonale standarder i form av retningslinjer og modeller for flere typer ordbøker, fra store leksikografiske verker til ordbøker for nybegynnere.

Over hele verden blir mellomfolkelig samkvem stadig viktigere. Overalt legges det større vekt på fremmedspråksundervisning. Dette innebærer en utfordring av global rekkevidde, og vi finner det derfor rimelig at de skisserte samordningstiltak skjer i UNESCOs offisielle regi. En slik FN-tilknytning ville gi komiteens arbeid økt autoritet og øke sjansene for at de veiledende anvisninger den kom frem til, også ble fulgt. Dette er en viktig sak for alle samfunn og for hver enkelt av oss.

Om forfatterne

Valerij Berkov har i en årrekke vært bestyrer ved Institutt for skandinaviske språk og litteratur(er) i Leningrad/St. Petersburg. Han er forfatter av «Russisk-norsk ordbok» (Universitetsforlaget) og en verdenskjent person når det gjelder tospråklig leksikografi. Berkov er utenlandsk medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi og prof. II ved Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap, Avdeling for leksikografi.

Helgi Haraldsson er professor i russisk ved Institutt for øst-europeiske og orientalske studier ved UiO. Hans russisk-islandske ordbok kommer ut i år.

Ole Michael Selberg er amanuensis i polsk språk og litteratur. Han arbeider med en større norsk-polsk ordbok (ca. 40 000 oppslagsord) som skal være ferdig om firefem år.

Ordforklaringer

Leksikografi: (læren om) utarbeidelse av ordbøker

Kildespråk: det språket som «oversettes» i en tospråklig ordbok.

Målspråk: det språket som kildespråket «oversettes» til

Emneord: Språk og kultur, Språkvitenskapelige fag Av Valerij BerkovTekst: Helgi HaraldssonTekst: Ole Michael Selberg
Publisert 1. feb. 2012 12:20
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere