Norsk grammatikk uten pekefinger

Språkvitere ved universitetet har levert manus til historiens største norskgrammatikk. De mange språkpolitimenn i Norge som elsker å arrestere hverandre for ukorrekt språkbruk, vil neppe få tilfredsstilt sitt behov for regler om hvordan språket bør eller skal brukes. Norsk referansegrammatikk vil derimot gi folk et skikkelig vitenskapelig grunnlag for å mene noe om språket vårt.

Førsteamanuensis Svein Lie (t.v.) og professor Kjell Ivar Vannebo med fast grep om manuset til historiens største norskgrammatikk. Verket kommer ut i januar, og vil inneholde intet mindre enn tusen sider grammatikk over moderne norsk skriftspråk, både bokmål og nynorsk. (Foto: Ståle Skogstad)

Intet mindre enn tusen sider grammatikk over moderne norsk skriftspråk, både bokmål og ny-norsk, vil verket inneholde. Og når forfatternes ambisjon har vært å gi en samlet framstilling av de grammatiske reglene som gjelder for norsk skriftspråk i dag, tilgir man lett at vi må vente til januar før verket kommer ut. La oss heller ikke glemme at svenskene ennå ikke er ferdige med sin referansegrammatikk, til tross for at de har holdt på i lengre tid og vært fem personer. Den norske grammatikken har tre forfattere: førsteamanuensis Svein Lie og professor Kjell Ivar Vannebo fra Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo og professor Jan Terje Faar-lund fra tilsvarende institutt ved NTNU i Trondheim.

Tittelen Norsk referansegrammatikk innebærer at det er et oppslagsverk, i motsetning til lærebøker og innføringer.

Man skal finne det man er interessert i om norsk språk ved å slå opp i boken, forklarer Vannebo og Lie.

Hvem er «man»?

Først og fremst er det lærere og studenter ved universiteter og høgskoler, lærebokforfattere og de som arbeider i mediene. Men også alle som bruker og er interessert i kunnskap om norsk språk.

Det er en kjensgjerning at mange nordmenn også utenfor de akademiske sfærer er meget inter-essert i språk, blant annet på grunn av vår spesielle språksitua-sjon. Hvordan kan en «vanlig» person ha nytte av boken?

I prinsippet skal grammatikken beskrive alle strukturene som fins i norsk språk. En som er interessert i å vite hvordan norsk skriftspråk er på det og det punktet, skal altså kunne finne fram til det i boken. Derfor er det viktig med et godt register.

Mange er interessert i det normative: spørsmål om hva som er riktig og gal språkbruk. Dere prøver derimot å beskrive «språket slik det faktisk er»?

Vår oppgave har vært å lage en vitenskapelig norsk grammatikk. I motsetning til skolegrammatikker vil den ikke primært være normativ, men deskriptiv. Men med god kunnskap om hva som faktisk forekommer i språket, kan vi hjelpe folk som er inter-essert i å vite hva noe bør hete. Det gjelder konstruksjoner som ofte blir debattert. Heter det «mannens hatt» eller kan du skrive «mannen sin hatt»? Mange leserinnlegg i aviser fordømmer sin-konstruksjonen. Når vi kart-legger det som faktisk er i bruk i norsk i dag, ser vi at sin-konstruksjonen er blitt mye vanligere. Før var «mannen sin hatt» regnet for å være en litt perifer vestlandsk kon-struksjon. Det er den ikke lenger. Folk kan se hva vi skriver om den for å ta en avgjørelse om egen språkbruk eller for å forstå hvorfor det er vakling mellom formene. Mye av det du ser av språkinter-esse i form av leserinnlegg, er synsing som ikke er forskningsbasert.

Norsk Språkråd trenger også et skikkelig deskriptivt grunnlag for å kunne normere språket vårt, og Norsk referansegrammatikk kan være en kilde for dem.

Beskriver også gjeldende norm

Siden dere har kartlagt så mange ulike former, kan vel grammatikken legitimere nærmest enhver bruk man gjør av det norske språket?

Nei, det er ikke riktig. Gram-matikken omfatter både morfologi, som er bøynings- og ordlære, og syntaks, som er setningslære. Det er litt forskjell på bøyningslære og setningslære. I bøyningslæren har vi beskrevet i hovedsak det som er normen i dag. Folk får altså vite hva som er gjeldende lære innenfor bøyningssystemet der det er normert. De vil kunne slå opp på et hvilket som helst substantiv eller verb som de er usikre på hvordan de skal bøye.

Hvis dere beskriver gjeld-ende norm, er dere jo normative?

Jo, det er noe der. Men på den andre siden: når vi har regist-rert at det ikke er samsvar mellom praksis og norm, har vi gitt uttrykk for det. Det kan for eksempel dreie seg om riksmålsformer utenfor normen.

Går vi til den motsatte ytter-lighet, kan det gjelde mer talemålsnære former, for eksempel med a-ending. «Gutta» dukker ofte opp i skrift, særlig på østlandsområdet, som i «gutta på skauen». Ifølge offisiell norsk skriftspråksnorm har man ikke lov til å skrive «gutta», men likevel ser man stadig formen i skrift. Fortid av «bryte» heter på bokmål «brøt» eller «braut». Men i skrift forekommer ofte også «brøyt», som ikke er tillatt. Slike former er tatt med, hvis de forekommer hyppig.

Hvordan har dere kunnet måle hvor hyppig en form brukes?

Vi vurderer på bakgrunn av vårt skjønn som norske språkbrukere med vår kunnskap om norsk språk. Der er det en fordel at referansegrammatikken er et samarbeidsprosjekt mellom tre språkvitere. Til sammen har vi jo et visst skjønn.

Dere har begrenset dere til å beskrive allmennspråket og ute-lukker særspråk og fagspråk. Samtidig er det vel et stadig mer pluralistisk skriftspråklig samfunn vi lever i?

Det er nok det. Men likevel er det en relativt fast norm i de kild-ene vi bruker, de følger stort sett den offisielle normen. Når folk setter seg ned og skriver, uttrykker de seg gjerne annerledes enn når de snakker. De følger lett skrift-språksnormene som gjelder, uten for mange avvik. Vi har ikke følt det som noe problem at vi har utelukket noe. Det er nok nærmest for ikke å måtte tvinge oss selv til å ta inn over oss alle mulige slags sære varianter med egne språk. Tenk for eksempel på byråkratiske skjemaer, som har sitt eget språk.

Følger regler ubevisst

Dere ønsker å beskrive «gram-matiske regler», hva legger dere i det uttrykket?

Det er de reglene som innfødte språkbrukere rent intuitivt har om det som er deres morsmål i motsetning til andre språk. Det er for eksempel en regel i norsk at det finitte verbet skal komme på andre plass i hovedsetninger. Dette i motsetning til andre språk, for eksempel engelsk. Det heter «i dag snør det». På engelsk vil det være omvendt: «today it snows». Man hører stadig norsktalende utlend-inger som sier: «i dag det snør». Et språk har faste iboende strukturer, og alle som har det som mors-mål, behersker disse. Men utlendinger må streve med å lære dem.

Som innfødt språkbruker tenker man vanligvis ikke hvor man skal plassere ordene i en set-ning når man snakker. Det kommer «intuitivt» etter visse regler, som vi prøver å avdekke. Vi prøver altså å formulere de reglene som ligger under vår bruk av språket og som vi ganske ubevisst følger.

Regler forandrer seg over tid?

Ja, noen. Og det er når det er flere uttrykksmåter og regelen ikke er helt entydig at folk blir oppmerksomme på dem og begynner å krangle: Heter det for eksempel «han er større enn meg» eller «han er større enn jeg»?

Hvor lenge vil denne boken være aktuell som oppslagsverk?

Det er et godt spørsmål. Olav Næs' Norsk grammatikk fra 1965 var den siste av disse større gram-matikkene. Den før der igjen, August Westerns Norsk Riksmålsgrammatikk, ble skrevet i 1921. Og så var det Hjalmar Falk og Alf Torps Dansk-norskens syntax i historisk fremstilling fra 1900. Med andre ord er det på tide å gi ut en nå. Men når trenger vi den neste? Det bør muligens skrives en sånn grammatikk for hver generasjon. Språket forandrer seg vel ikke fortere enn at det skulle være tilstrekkelig.

Er det en tendens til at skriftspråklige konvensjoner forandrer seg raskere nå enn de tidligere gjorde?

Vi vet egentlig ikke så mye om det. Normeringene av det norske språket har gjort at det har forandret seg med hensyn til hva som er innenfor normalene. For-andringer i språket som skjer uten noen inngripen «utenfra», skjer kanskje i stadig raskere takt. Sam-tidig vil mange av de grunnlegg-ende mønstrene vedvare. Vi har hatt mye glede av den solide grammatikken som ble skrevet i 1921. Det meste av det Western skriver, gjelder fremdeles.

Markant interesse

Det er markant interesse for denne typen grammatikker i Norden for tiden. Både svenskene og dans-kene skriver sine språks referansegrammatikker. Danskene har til og med satt i gang et tilsvarende prosjekt for fremmedspråk.

Hvorfor denne bølgen?

Innvandringen har aktualisert behovet. De gamle norske, svenske og danske grammatikkene har stort sett vært beskrevet med den forutsetning at brukerne kan språket på forhånd. For eksempel står det ikke i noen vanlig norsk skolegrammatikk at det skal hete: «i dag går vi», og ikke «i dag vi går». Når man skal forklare språ-ket for utlendinger, er man nødt til å tydeliggjøre slike regler. Vi har hatt stor hjelp av forskningen i norsk som andrespråk. Forskerne på dette feltet har hatt noe av det samme utgangspunktet som oss i og med at de må formulere reglene som er spesifikke for norsk for at utlendinger skal lære seg dem.

Men når det er satset mye ressurser på dette grammatikkprosjektet, er det også fordi det gir en skikkelig basiskunnskap som kan være nyttig for mange over lang tid. En del av de teoretisk interessante språkprosjektene som er gjennomført, kan ha varierende verdi utover seg selv. Grammatikken gir et godt grunnlag for mye annen forskning. Vi har snakket med folk som driver med formell logikk og formell semantikk altså betydningslære av forskjellig slag, og de har sterkt etterlyst en ordentlig grammatikk der de kan finne reglene for hvordan norsk er bygd opp.

Dessuten er språket viktig for oss alle. Det er det som er det spe-sifikke ved mennesket, det som skiller oss fra andre vesener. Det må være en grunnleggende humanistisk oppgave å beskrive strukturene i et språk, avslutter Svein Lie og Kjell Ivar Vannebo.

Norsk referansegrammatikk er hovedsakelig finansiert av Norges forskningsråd, som har bidratt med to og en halv millioner kro-ner. Flere miljøer har vært trukket inn i arbeidet, blant annet en styr-ingsgruppe med representasjon fra alle de norske universitetene.

Grammatikken beskriver dag-ens norske skriftspråk. Det inne-bærer at beskrivelsen er synkron (`samtidig'), ikke diakron (`utvik-lingshistorisk'). Grensen for hva som kan kalles dagens norske skriftspråk, er flytende, men for-fatterne har valgt å sette en vilkår-lig bakre grense ved året 1945. Det betyr at alle autentiske eksempler er fra den siste femtiårsperioden, med hovedvekt på eksempler fra siste halvdel av perioden.

Verket omfatter både nynorsk og bokmål, og behandlingen av de to målformene har ifølge forfatterne vært en av deres største utfordringer. Siden en rekke grammatiske regler er felles for målformene, har forfatterne ikke villet ha én del med nynorsk og én med bokmål. De to målformene er behandlet under ett så langt det har vært mulig. Det gjelder særlig i setningslæren, der det er lite som skiller bokmål og nynorsk. I morfologien (bøyningslæren) er det større for-skjeller, og her er målformene behandlet hver for seg.

Emneord: Språk og kultur, Språkvitenskapelige fag, Nordiske språk Av Harald Hornmoen
Publisert 1. feb. 2012 12:19
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere