Profesjonell medfølelse

Den kraftige effektiviseringen i helsevesenet er i ferd med å true vesent-lige verdier i forholdet mellom sykepleier og pasient. Per Nortvedt drøfter hvor viktig evnen til medfølelse er i sykepleien, i den aller første doktoravhandlingen i sykepleievitenskap avlagt ved Universitetet i Oslo.

En god sykepleier evner å bli berørt av og forstå den sykes erfaringer. En slik innlevelse er grunnleggende for sykepleierens etiske og profesjonelle yrkesutøvelse. (Foto: Ståle Skogstad)

Et sted går det en grense for hvor mye helsepersonell kan gå på akkord med seg selv og sin innlev-else i den enkelte pasient. Det finnes antakelig et skjæringspunkt hvor innsparing og rasjonering bryter med de båndene og de moralske forpliktelsene medføl-elsen skaper mellom mennesker. Beslutningstakerne i helsevesenet må være seg bevisst dette problemet. Politikere snakker ofte om medisinsk behandling som om det dreier seg om biloppretting. Mange pasientklager handler nettopp om mangel på kommunikasjon mel-lom lege og pasient. Pasienter forteller at de ikke blir hørt og at deres behov ikke blir tatt tilstrekkelig hensyn til. Hvor lenge kan helsepersonell arbeide under for-hold hvor de føler seg som utkast-ere snarere enn som hjelpere? spør Per Nortvedt, førsteamanuensis ved Institutt for sykepleievitenskap ved Universitetet i Oslo.

Omsorgsetikk i sykepleien

Nortvedt har nylig avlagt den aller første doktoravhandlingen i syke-pleievitenskap ved Universitetet i Oslo. Han begynte arbeidet høsten 1991 som stipendiat på oppdrag av Norges forskningsråd. Ved Senter for medisinsk etikk i Forskningsparken arbeidet han sammen med leger, sykepleiere, filosofer, teolog-er og statsvitere på et forskningsprogram om medisinsk etikk.

Nortvedt har diskutert omsorgsetikk i lys av et allment moralfilosofisk og -psykologisk perspektiv. Her deltar han i en gammel filosofisk diskusjon om forholdet mellom fornuft og føl-elser i etikken. Han forsvarer med-følelsen og den spontane innlev-elsen i mennesker som står en nær som det etisk grunnleggende i menneskelige forhold. Dermed er det også moralsk legitimitet i en viss favorisering av dem man har medfølelse for.

Trenger vi en doktoravhandling som kommer fram til det alle vet fra før, nemlig at medfølelse er viktig i behandlingen av syke?

Med min avhandling har jeg villet synliggjøre, øke forståelsen for og kunnskapen om hva med-følelse egentlig innebærer. Det er viktig å artikulere noe så sentralt innen sykepleien til senere bruk i den praktiske yrkesutøvelsen. Dessuten vil jeg med avhandlingen bidra i den normative diskusjonen. Jeg vil peke på medfølelsens rolle i helsepolitikken. Noen ganger må barmhjertighet ha forrang framfor rettferdighet.

I avhandlingen trekkes de allmenne etiske betraktningene inn i møtet mellom mennesker i en profesjonell sammenheng, innenfor sykepleien. Nortvedt legger vekt på at en god sykepleier evner å berøres av og forstå den sykes sykdomserfaringer. En slik innlev-else er grunnleggende for sykeplei-erens etiske og profesjonelle yrkes-utøvelse, og den er av stor betydning for det engasjementet og moralske ansvaret sykepleieren viser den enkelte pasient. Men god sykepleie krever tid. For å bli frisk trenger pasienten omtanke for sin individualitet, sine særegne behov og reaksjoner på sykdom.

Rettferdighetskravet som pre-ger den offentlige ressursforvalt-ningen krever at helsemidlene skal fordeles så jevnt som mulig ut over en stadig voksende pasientkø. Tempoet kan snart gjøre det for vanskelig for sykepleieren å gi pasienten den nødvendige pleie og omsorg.

Kallstanken i dag

I motsetning til en moralfilosofisk tradisjon som beskjeftiger seg med prinsipper og kriterier for å be-grunne moralske handlinger, byg-ger Nortvedt videre på en sinne-lagsetisk tradisjon. Han legger vekt på pleierens karakteregenskaper i møtet med den syke, pleierens holdninger, håndlag og blikk for den sykes situasjon. Han pusser støv av tanken på sykepleien som et kall, slik den finnes i den kristne hospitaltradisjonen og i myten om Florence Nightingale.

Selv om kallstanken har et religiøst fundament, har den også i vår verdsliggjorte verden gyldighet i kraft av sin forpliktelse til med-menneskelig omtanke og barmhjertighet. Vi bør ta vare på budet om nestekjærlighet og motivene som ligger til grunn både for syke-pleien og medisinen som «hjelp-ende yrker». Kallsmotivasjonen var knyttet til troen på spontan barmhjertighet og et ideal om å hjelpe den syke ut fra en forståelse av hans situasjon. Kallstanken innebar imidlertid også en selvoppofrende tro på autoriteter, og pleierne arbeidet så lange dager for så lite lønn, at vi i dag knapt kan forestille oss det. Men det går likevel an å minne om hvor viktig det er at mennesker som velger å arbeide med pleie og omsorg, har en genuin interesse for å hjelpe syke.

Evnen til å bli berørt

Filosofer og psykologer har lenge diskutert forholdet mellom fornuft og følelser, nærhetsetikk og for-holdet mellom mennesker. Men de har aldri tidligere satt perspektiver fra nærhetsetikken inn i profe-sjonsbaserte sammenhenger. Nortvedt er hittil en av de få som har forsket på den moralske nød-vendigheten av å bli berørt også i profesjonelle forhold som syke-pleiens.

Nærhetsetikken ser det nære jeg-du-forholdet som det grunnleggende etiske forholdet. Møtet med et annet menneske innebærer en appell om innlevelse. Appellen utgår fra et menneskes ansikt i kraft av dets nød og lidelse, glede og livslyst. Å nekte å imøtekomme appellen og forbli uberørt, å være outsider i forhold til den sosiale virkeligheten, kan bare tolkes som et brudd og en utmelding av den gitte og opprinnelige moralske til-hørighet mellom menneskene.

Å oppleve seg som «truffet» av det moralske ved en situasjon, er en evne til å bli berørt, og denne evnen er først og fremst av føl-elsesmessig art. Den umiddelbare innlevelsen i andre menneskers følelser kalles empati. Takket være det empatiske båndet til andre kan vi utvikle en forståelse av hva det vil si å være et moralsk ansvarlig individ.

Rettferdighetens pris

Rettferdighet ut fra objektive kriterier er ikke alltid moralsk forsvarlig. Å bli berørt innebærer at man ønsker å hjelpe nettopp dem man blir berørt av. Det blir legitimt ut fra det faktum at det føles tvingende nødvendig å hjelpe et annet menneske ut fra dets rene og skjære nød. Ansvaret som springer ut av empati, har en be-tydning i prioriteringssammen-heng, fordi det også legitimerer unntakene, de særskilte menneskelige hensyn man ofte føler seg forpliktet til å ta overfor enkeltmennesker. Her kan man trekke en parallell til regjeringens beinhardt konsekvente behandling av alle asylsøkere, og hvilke følger det får for barn i kirkeasyl. At man ikke viser menneskelige hensyn i slike situasjoner, kan synes rett-ferdig ut fra visse kriterier om like-behandling, men det er ikke nød-vendigvis moralsk riktig.

Det betyr ikke at man kun skal prioritere på grunnlag av sin medfølelse med enkeltindivider eller at man som sykepleier ikke er forpliktet overfor de nødlidende man ennå ikke har truffet. Men i møtet med en syk pasient må man av og til legge alt annet til side for å være til stede for akkurat det mennesket og for en tid glemme alle de andre som også trenger hjelp.

Hvorfor sykepleien også er vitenskap

Embetsstudiet i sykepleievitenskap ble etablert i 1985. Samtidig ble det opprettet et eget institutt for sykepleievitenskap.

Trenger vi et eget institutt for sykepleievitenskap? Er ikke syke-pleierfaget snarere en praktisk profesjon?

Spørsmålet er om det å stelle syke mennesker er noe som hvem som helst kan gjøre. Av og til støter man på holdninger som går ut på at sykepleiere like godt kan hentes «rett inn fra gata» bare man tilegner seg noen praktiske ferdigheter. Det ligger en sterk nedvurdering av sykepleierens rolle og krav til kunnskap og faglært om-sorg bakt inn i det spørsmålet. Kanskje det har noe å gjøre med at sykepleien er og har vært et kvinneyrke?

Per Nortvedt understreker at det finnes en allmennmenneskelig side ved det å ta omsorg for og stelle pleietrengende. Det å kunne møte andre mennesker som lider, er en del av det å være menneske. Samtidig, påpeker han, krever den profesjonelle pleien av syke kunn-skaper ut over det allmenn-menneskelige. Det å kunne gjen-kjenne tegn på forskjellige sykdommer, å vite hvilken pleie de forskjellige sykdommene krever, å vite hvordan mennesker reagerer stilt overfor sykdom, krever både praktisk opplæring og forskningsbasert kunnskap.

Sykehusene i Vesten har helt fra begynnelsen av vår tidsregning vært institusjoner hvor omsorg og pleie har vært en integrert del av totalansvaret for den syke. Et gammelt fransk legemotto lyder som følger: «Behandle av og til, hjelpe ofte og trøste alltid.» Det var først ved framveksten av den moderne vitenskaps- og forsk-ningsbaserte medisinen at behandling og diagnostikk fikk den domi-nerende plass og prestisje den har i dag. Slik må det også være, men pleie og omsorg for syke har alltid vært, og er også i vår tid, den tredje søyle som bærer sykehuset.

Litteratur:

Nortvedt, Per. 1996. Sensitive Judgement Nursing, Moral Philosophy and Ethics of Care. Oslo: Tano forlag.

Vetlesen, A. J., Nortvedt, P. 1996. Følelser og moral. Oslo: Ad Notam Gyldendal AS.

Vetlesen, A. J. (ed). 1996. Nærhetsetikk. Oslo: Ad Notam Gyldendal AS.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Sosiologi, Språk og kultur, Filosofiske fag, Etikk, Medisinske fag, Helsefag, Sykepleievitenskap Av Marit Schulstok
Publisert 1. feb. 2012 12:18
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere