Tospråklige Sophie

Det er en myte at barn som lærer to språk samtidig, lærer begge halvveis, sier Elizabeth Lanza. Sammen med språkforskeren har Apollon besøkt den svensk-franske familien de Caprona. De har valgt å styrke tospråkligheten til sin fem år gamle datter Sophie, som har begynt på Den franske skolen i Oslo.

Familien de Caprona har valgt å styrke tospråkligheten til sin fem år gamle datter. Sophie har begynt på Den franske skolen i Oslo. (Foto: Ståle Skogstad)

«Tospråklighet» vil si å kunne bruke to eller flere språk. Det finnes grader av tospråklighet, og ett av språkene kan være dominant, sier Elizabeth Lanza, som er førsteamanuensis ved Institutt for lingvistiske fag og som forsker på utviklingen av tospråklighet hos barn.

Vi befinner oss i familien de Capronas hjem i Oslo. Viveka de Caprona er moren til Sophie. Av yrke er hun førskolelærer, så hun har selv erfaring med tospråklige barn i barnehage. Fellesspråket i familien er svensk, men Sophie snakker fransk med faren sin når de er alene sammen. Han leser franske barnebøker for henne.

Sophie er ikke første generasjon i familien som er tospråklig. Guy de Caprona snakker svensk like bra som en innfødt svenske. Han var også et tospråklig barn. Da familien flyttet til Roma, ble han trespråklig. Til tross for at han vokste opp i 1950-årene, da barn helst skulle holde seg til ett språk, lærte han seg tre språk samtidig.

Sophie måtte også lære seg et tredje språk, da familien flyttet til Norge for et par år siden. Hun lærte seg å snakke norsk på fem-seks måneder. Nå er det nesten så hun svitsjer over til norsk med en gang vi passerer Svinesund etter å ha vært en tur i Göteborg, forteller Sophies mor.

«Stum» periode

Sophie var lenge litt sky overfor fransken, fordi hun ikke ønsket å skille seg ut fra andre barn. Derfor var foreldrene varsomme med å drive for aktiv språkinnlæring. Men etter at Sophie hadde vært i norsk barnehage et år, meldte familien henne på som elev ved Den franske skolen.

Nå har hun vært ganske taus en periode. Men jeg tror hun har et stort passivt ordforråd på fransk, sier moren. Hun har lagt merke til at ord og uttrykk som datteren kjenner til på svensk, for eksempel tallet «fem», er fremmed for henne på fransk. Dette gjør det vanskelig for henne å telle og regne på fransk. Men det kommer nok etter hvert, legger hun til.

Lanza viser til at det er vanlig at barn har en «stum» periode når de skal lære seg et nytt språk. For Sophie dreier det seg om et nytt språklig miljø, selv om hun kan noe fransk fra før. Denne perioden kommer sannsynligvis til å gå over etter seks-sju måneder på Den franske skolen, mener Lanza.

Jeg har en viss følelse av at hun er litt forsinket i språktilegnelsen, sier Viveka de Caprona.

Men dette tilbakeviser Lanza:

Mange tror at barn lærer språk senere når de lærer flere språk på én gang. Det er ingen forskning som tyder på det. To-språklige barn kan like mange begreper samlet på de språkene de behersker som enspråklige barn, når man sammenlikner dem på bestemte tidspunkter i språktilegnelsen, sier hun og understreker at det også varierer hvor raskt enspråklige barn lærer språk.

Fransk identitet

For min mann betyr det mye at Sophie går på Den franske skolen, det har noe med den franske identiteten hans å gjøre. For meg er det viktigere at tospråklige barn blir mer kreative og vidsynte. De får dessuten et rikere ordforråd fordi de kan bruke ord fra det ene språket som også finnes i det andre språket, sier Viveka.

Lanza har ingen motforestillinger mot disse synspunktene. Selv legger hun spesielt vekt på de sosiale fordelene ved å være to-språklig. Det er vesentlig for barnets tilknytning til hver av grenene i familien at barnet kan det språket som foreldrene snakker. For den av foreldrene som er fremmedspråklig i det landet de bor i, er det viktig ikke å føle seg isolert. To-språklighet er i alle tilfeller positivt, mener Lanza, men det er selvfølgelig et vesentlig moment om det språket barnet skal lære i tillegg, er et verdensspråk, som fransk og engelsk.

Viktig med aktiv stimulering

Det er vanlig å si til mødre som snakker et annet språk til barnet enn norsk, at barna er heldige som får et språk gratis med morsmelken.

Det er en myte. Så enkelt er det ikke. Særlig hvis bare en av foreldrene snakker språket, må de gjøre en innsats for å hjelpe barnet i språkinnlæringen. Man må bruke språket aktivt sammen med barnet og lese bøker på det språket man vil at barnet skal lære. Det er også en fordel om barnet kan reise til de landene der språket praktiseres. Det gir barnet en reell sosial kontekst og fungerer som en vitamininnsprøytning i språktilegnelsen, sier Lanza.

Samtidig innlæring

Viveka de Caprona lurer på om det blir lettere for Sophie å lære fransk om hun behersker svensk godt først, i stedet for at hun lærer begge språkene samtidig. Dette benekter Lanza.

De tospråklige barna kan kanskje færre ord på det ene enn på det andre språket. Men det er begrepsutviklingen vi er opptatt av. Den samlede mengden begreper som tospråklige barn forstår, er faktisk ofte større totalt sett enn hos enspråklige barn. For å sikre at barna lærer begreper, er det viktig med verbal stimulering. Her har de sosiale og kulturelle forholdene som barnet lever i, betydning. Begrepsutviklingen hos barn som har lite kontakt med voksne, er gjerne dårlig. Kan man så kalle disse for «halvspråklige»? spør Lanza.

Hun mener at det er vesentlig at man er klar over naturlige forskjeller hos barn når det gjelder å lære språk. Det betyr ikke at de er dummere når de er sent ute, bare at de trenger mer tid.

Det er for lettvint å skylde på tospråkligheten når barnet ikke er tidlig ute med å snakke, mener hun.

«Halvspråklighet» en myte

Mange tror fortsatt at barn behersker språkene halvveis når de lærer to språk samtidig. Det er det ingen forskere som godtar i dag, sier Lanza. Hun viser til at halvspråklighetsteorien bygger på en forestilling om at hjernen er som en beholder som bare har plass til en viss mengde språkkunnskap. Har du tilegnet deg mer enn ett språk fullt ut, er det ikke plass til det andre.

(Det var den svenske professoren Nils Erik Hansegård som la fram halvspråklighetsteorien i boken Tvåspråklighet eller halvspråklighet? i 1968.)

Kulturelle årsaker

Det uheldige med bruken av uttrykket «halvspråklighet» er ifølge Lanza at det antyder en kognitiv mangel ved språkbrukeren. Elever som snakker et annet språk hjemme enn på skolen, kan ha et språk som er godt utviklet for de situasjonene de må forholde seg til utenfor skolen, men samtidig mangle den språklige kompetansen som forventes av dem på skolen. Dette kan man forklare ved forskjeller i sosial og kulturell bakgrunn. Problemene skyldes ofte barnas vanskeligheter med «tekstskaping», det vil si evnen til å formulere seg i større helheter, slik man gjerne gjør skriftlig, mener Lanza.

«Kontakt» mellom språk

Etablering av tospråklighet skjer helt fra barnet begynner å tilegne seg språk. En toåring kan skille mellom hvem det er som snakker hvilket språk i familien, forteller hun.

I doktorgradsprosjektet sitt fulgte hun språkutviklingen hos to toåringer i familier med norsk far og amerikansk mor. I den ene familien snakket moren engelsk og faren norsk til barnet, mens den andre familien blandet språkene. Lanza analyserte særlig hvordan det ene barnet, Siri, blandet to forskjellige språk i én og samme ytring, og i én og samme samtale.

Andre forskere hadde tidligere sett dette som et tegn på forvirring hos barn. Men jeg fant at blandingen var systematisk, noe som viser at Siri skilte mellom språkene når hun snakket engelsk. Hun blandet inn norske grammatiske former når hun snakket engelsk. Derimot blandet hun aldri inn engelske grammatiske former når hun snakket norsk. Mens blandingen i Siris engelsk var grammatisk i karakter, var den utelukkende leksikalsk i hennes norsk, det vil si at den omfattet bare innholdsord som substantiver, verb og adjektiver, forteller Lanza. Siri var «dominant» i norsk. Det var bare moren som snakket engelsk til henne.

Lanza så også på måten foreldrene kommuniserte med Siri på:

Moren lot som om hun ikke forsto når Siri benyttet feil språk. Hun forhandlet fram en enspråklig kontekst. Faren derimot åpnet opp for en tospråklig kontekst, og reagerte ikke når Siri blandet de to språkene. Denne forskjellen gjenspeilte seg i hennes språkbruk, forteller Lanza.

Doktoravhandlingen vil bli gitt ut som bok i løpet av året. Det materialet hun skrev avhandlingen ut ifra, bruker hun fortsatt i forskningen sin. Nå ser hun i tillegg på språkutviklingen etter at tospråkligheten er etablert.

Fransk, amerikansk og norsk

Elizabeth Lanza er selv tospråklig. Hun ble født i USA, men flyttet tidlig til Marokko. Moren var fransk og faren amerikansk. Da hun var fire år, flyttet familien tilbake til USA, og Elizabeth sluttet helt å snakke fransk. Idealet den gangen var at man skulle snakke ett språk. Da hun begynte ved universitetet, tok hun opp fransken igjen og ble frankofil. Hun mener at hun hadde fordeler av at hun lærte fransk som barn. Hun giftet seg senere med en nordmann som hun traff i Frankrike i studietiden, og har bodd femten år i Norge, så nå snakker hun også norsk. Og hennes barn er selvfølgelig oppdradd tospråklig!

Fakta

«Språkmøter»

Elizabeth Lanza er koordinator for et nytt tverrfaglig forskningsprosjekt ved Det historiskfilosofiske fakultet som er kalt Språkmøter. Forskerne som deltar i prosjektet, kommer fra Institutt for lingvistiske fag, Institutt for østeuropeiske og orientalske fag og Germanistisk institutt.

De er opptatt av samme språklige og sosiale fenomener, som de kaller «språkkontakt». Det forekommer som språkblanding på forskjellige nivåer hos en person med flere språk.

Språkkontakt kan også være språkblanding innen et samfunn. Mange av de samme prinsippene som gjelder for blanding av språk i et samfunn, gjelder også for individer.

Det er tre temakretser i forskningsprosjektet:

  • Migrasjon og språk: om møtet mellom majoritetsspråk og minoritetsspråk eller førstespråk og andrespråk. Herunder faller Lanzas eget prosjekt.
  • Høyspråk versus talemål: om dialekt og standardspråk.
  • Språkkontakt i historisk perspektiv: om påvirkningen som to språk i et samfunn kan ha på hverandre over tid.
Emneord: Samfunnsvitenskap, Pedagogiske fag, Språk og kultur, Språkvitenskapelige fag Av Margareth Bredal Bentsen
Publisert 1. feb. 2012 12:20
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere