Vikingtid - hva nytt?

Dagens studier i vikingtid gir nye innfallsvinkler til historien. Forskningen tegner risset av et rikt internasjonalt handelsnett på 700-tallet og avliver forestillingen om ville vikinger som kaster seg over et ukjent Europa i 790-årene.

Når man sammeligner fragmenter av støpeformene med bevarte spenner, finner vi identiske eksemplarer i Jylland og Buskerud: Disse spennene ble etterliknet av menn som dels var mindre dyktige håndverkere: mens andre ga de samme dyremoteivene sin personlige stil.

Skulle alt som er nytt og spennende i vikingtidsforskningen oppsummeres, ble det en flere års forelesningsserie. Her skal jeg bare konsentrere oppmerksomheten om noen av de prinsipielt viktige nyvinningene.

Den første nyvinningen er at gjenstandsforskningen nå er satt i fokus. Arkeologiske utgravninger i vikingtidens byer, undersøkelser av bygningene, analyser av gjenstandstyper og deres opprinnelse og bruk, av dekor og teknikker, og naturvitenskapelige undersøkelser av det meste som angår et dagligliv, alt dette og meget mer har gitt en ny innfallsvinkel til historien.

Det andre grunnleggende nye er det internasjonale ved undersøkelsene. I alle de nordiske land, i Storbritannia og det øvrige Nord-Europa, i Øst-baltikum og Russland, på Grønland og i Nord-Amerika, foregår det parallelle undersøkelser. Resultatene kaster ikke bare nytt lys over vikingtidens skandinaver, men plasserer dem også i klarere sammenheng med samtidens kulturer i andre land. I denne forskningsprosessen er det nasjonalistiske aspektet ved historieskrivingen blitt langt på vei uinteressant; i stedet er for eksempel økonomisk, sosial- og håndverkshistorie vokst frem som viktige forskningsfelt.

Tverrfaglig samarbeid gir resultater

Et tredje moment som er vesentlig for nye resultater, er det tverrfaglige samarbeidet ikke bare mellom tradisjonelt samarbeidende disipliner som arkeologi, kunsthistorie og historie, men fremfor alt med naturvitenskapene. Dette samarbeidet har gitt resultater på en rekke områder fra materialbestemmelser som forteller om produksjon og handel, til kartlegging av matvaner, sykdommer og livsløp. Naturvitenskapene har ikke minst gitt nye midler til datering, både gjennom (den mer upresise) carbon 14-metoden og i de siste år gjennom treringmetoden. Når det viser seg at Osebergskipet ble bygd i år 820, og at gravkammeret og dermed graven er fra 834, får dette selvsagt konsekvenser for tolkningene av både Osebergfunnet og meget av eldre vikingtid.

Konsentrasjonen om gjenstandsmaterialet betyr ikke at de tradisjonelle historiske disipliner basert på skriftlige kilder, avtar i betydning. Tvert om er grunnlaget nå til stede for å samarbeide om de forskjellige typer kildemateriale i historiske rekonstruksjonsforsøk som gir en bredere innsikt i vikingtidens historie i både Skandinavia og Europa.

Nye funn i Jylland

Undersøkelsene i Ribe i Jylland kan eksemplifisere de forskjellige nye metodene. Utgravningene viser at den eldste handelsplassen ble anlagt med tomtegrenser. Dette tyder på at bosetningen var godt organisert alt fra første fase og ikke var et marked som gradvis vokste frem. Forskjellige spesialiserte håndverkere - blant andre smykkesmeder, kammakere, perlemakere har hatt verksteder i et område hvor avfallslagene etter deres arbeid skifter med lag av flyvesand, det vil si at det dreier seg om sesongmessig tilvirkning på stedet.

Enorme mengder skår av støpeformer viser at smykkesmeden produserte draktspenner av typer vi tidligere hadde forbundet med vikingtiden på 800-tallet. Importsaker omfatter blant annet bryner fra Norge, keramikk og glass fra Rhinegnen, kvernsteiner fra Eiffel-området, vestslavisk keramikk. Handelen har med andre ord vært betydelig og omfattet både luksus- og dagligvarer, meget av det trolig i transitt. Store mengder kugjødsel kan tyde på kveghold til forsyning av en fastboende befolkning, men kan vel så gjerne være et resultat av for eksempel kjøttproduksjon til skipsproviant og huder til europeiske klostres bokproduksjon.

Mynter finnes spredt over hele området og tyder på at Ribe alt den gang hadde en virkelig myntøkonomi. Dateringene er basert dels på myntforskernes resultater, dels på carbon 14, og dels på trering-undersøkelser. De viser at byen ble anlagt på tidlig 700-tall og hadde en blomstringsperiode i annen halvdel av 700-tallet trolig siste fjerdepart.

Organiseringen av tomtene og den vidtslungne handelen tyder på at en konge hadde stått for anlegget og opprettholdt markedsfreden. Gjennomgåelse av de skriftlige kildene gir fornyet interesse til den tidlige engelske misjonæren Willibrords reise til Danmark kort etter år 700. Han kom med skip til en ikke navngitt handelsplass der og seilte videre til Frisland. På Danmarks vestkyst er det hittil bare Ribe som kan passe til en slik beliggenhet. Ifølge Willibrord het kongen som hersket på stedet, Ongendus, en latinisering av dansk Angantyr.

Rikt handelsnett

Undersøkelser fra samme periode i en rekke engelske, frankiske og slaviske byer, og i Skandinavia, fremfor alt i Hedeby, Birka og Kaupang, gir et liknende bilde. Selv en kort popularisering av dette omfattende og systematiske forskningsarbeid antyder hvor viktig og nyskapende det er: i stedet for romantiske forestillinger om ville vikinger som kaster seg over et ukjent Europa i 790-årene, tegner det seg nå omriss av et rikt internasjonalt handelsnett på 700-tallet. De første skandinaviske røvertoktene har trolig fulgt etablerte handelsruter. Og meget av den materielle kultur vi tidligere har forbundet med vikingtiden i Skandinavia, ser snarere ut til å være skapt i fredelig handelssamkvem i generasjonene før år 800.

En nøktern analyse av de forskjelligartede forholdene slik de nå begynner å tegne seg både i og utenfor Skandinavia, gir også et mer variert bilde av røvervirksomhet, landnåm og handelssteder. I noen områder og i noen perioder har våre forfedre herjet og brannskattet i et omfang som reelt har bidratt til å endre vesteuropeisk historie. I andre perioder har de bidratt til fredelig kulturassimilasjon og som i Russland til statsbygging.

Spesialundersøkelsene bidrar til å nyansere det historiske bildet. Her ligger etter mitt skjønn det vesentlig nye i vikingtidsforskningen. I praksis er denne tverrfaglige og nyanserte historieskrivingen godt representert ved oversikter som Europarådets store vikingutstilling i 1992, arrangert av Else Roesdahl, og James Graham-Campbells populærbok Cultural atlas of the viking world fra 1994 (under oversettelse til norsk).

Religionsskifteprosjektet

Kombinasjonen av flere forskningsdisipliner preger i dag de fleste vikingtidsundersøkelser, også de som har kultur- og mentalitetshistoriske problemstillinger. Et eksempel ved vårt eget universitet er Religionsskifteprosjektet ved Senter for studier i vikingtid og nordisk middelalder. I dette forskningsrådsprosjektet som nå går mot sin avslutning, samarbeider filologer, historikere og gjenstandsforskere for å kartlegge de forskjellige kildene som kan belyse kristendommens innføring. Også her er analyse, nyansering og kildekritikk viktige stikkord.

Hva er så min egen rolle i dette forskningsmønsteret? Jeg begynte å arbeide med 900- og 1000-tallets ornamentformer og billedkunst i Skandinavia, i 1970-årene, på et tidspunkt da usikkerheten om stilkronologi var stor og materialkunnskapen begrenset. Gradvis bearbeidet jeg stilmorfologien for hele vikingtiden. Den har etter hvert fått allmenn tilslutning, og det er tilfredsstillende å se at de tradisjonelle dateringene fra eldre forskere, som jeg med få unntak kunne støtte, nå blir ytterligere bekreftet ved nye bygravinger og treringanalyser. De siste årene har jeg arbeidet med kirker, kirkeutstyr, runesteiner og billedfremstillinger fra ca. 965 til 1150 i forbindelse med Religionsskifteprosjektet. Særlig bildene gir en spennende innfallsvinkel til 1000-tallets forestillingsverden.

Skatten i Eiker

Når denne undersøkelsen er avsluttet, ved årsskiftet 199697, er det to prosjekter som venter. Det ene er på planleggingsstadiet: en internasjonal publisering av den fantastiske skatten som ble gravd opp i forrige århundre på Hon i Eiker. Funnet inneholder gullsmykker fra England, Frankerriket, Bysants og Skandinavia, alt av topp kvalitet. Vi samler nå en gruppe internasjonale eksperter som i løpet av kommende treårsperiode skal undersøke og publisere dette enestående materialet.

Det andre prosjektet er langt mer omfattende. De masseproduserte, forgylte bronsesmykkene som kvinner brukte på 800- og 900-tallet er bevart fra gravfunn over hele Skandinavia. Dette materialet kan danne grunnlag for hva vi kan kalle gjenstandsforskningens ekvivalent til filologenes grammatikk og ordbok. Selv har jeg også stor sans for at vi kommer nær datidens mennesker når vi ser hvordan de arbeidet, og ikke minst når vi begynner å kunne gjenkjenne den enkelte håndverkers «håndskrift», hans personlige stil.

Fakta

Senter for studier i vikingtid og nordisk middelalder ble opprettet i 1993 under Det historisk-filosofiske fakultet for en prøveperiode på seks år. Daglig leder er professor Magnus Rindal. Senteret er tverrfaglig og har siden opprettelsen vært konsentrert om det treårige prosjektet «Religionsskiftet i Norden. Brytninger mellom nordisk og europeisk kultur 8001200 e.Kr.», hvor ni forskere ved Universitetet i Oslo er frikjøpt for å delta. Prosjektet er finansiert av Norges forskningsråd og Det historisk-filosofiske fakultet. Senteret begynner høsten 1996 undervisning til en internasjonal, tverrfaglig mastergrad i nordisk vikingtid og middelalder og har i vår startet undervisning i semesteremnet.

Humariodagene 3. - 7. mai 1996 har middelalderen som tema. Arrangementets leder er Magnus Rindal, og religionshistorikeren Jørgen Haavardshol er koordinator.

Artikkelforfatteren

Signe Horn Fuglesang tok sin doktorgrad i 1975 på avhandlingen «Some aspects of the Ringerike style. A phase of 11th-century Scandinavian art». Hun har publisert en rekke undersøkelser over vikingtidens og middelalderens kunst i internasjonale fagtidsskrifter. I Norge har hun blant annet publisert det dekorerte materialet fra utgravningene i Gamlebyen, Oslo, i tillegg til populærartikler om både vikingtids- og nyere kunst. Signe Horn Fuglesang er professor i kunsthistorie og arbeider for tiden ved Senter for studier i vikingtid og nordisk middelalder.

Emneord: Språk og kultur, Historie, Middelalderhistorie, Arkeologi, Nordisk arkeologi Av Signe Horn Fuglesang
Publisert 1. feb. 2012 12:19
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere