Grev Wedels tvetydige syn på universitetet

Da det senhøstes 1809 skulle utlyses Præmie for den beste avhandling om et universitet i Norge, ble det strid om hvordan utlysningen skulle utformes. J.C. Herman Wedel Jarlsberg ønsket en slags teknisk folkehøyskole et helt annet syn enn det han senere på nasjonens vegne forfektet i København. Beholdt han likevel noen av sine opprinnelige synspunkter?

Grev Johan Caspar Herman Wedel Jarlsberg. Illustrasjon fra boken «Grev Wedels stattholdertid», Sverre Steen, Cappelen.

Opplysningene om Wedels syn i 180910 finnes i O.A. Øverland: Selskabet for Norges Vel fra 1909, men er blitt merkelig lite påaktet. I universitetshistorien fra 1911 nevner Y. Nielsen såvidt at det skal ha forekommet slike tanker innenfor Selskabet, men uten å si noe om dem og uten å nevne Wedel. Det er en merkelig unnlatelse, med tanke på Wedels rolle først som den som skal ha fått kongen til å gå med på et fullstendig universitet, og så som medlem av kommisjonen som skulle bestemme nærmere om dette universitetets innretning. Dessverre savnes originaldokumentene i dag; jeg må bygge på Øverlands utdrag.

To syn

To fraksjoner sto mot hverandre. Den ene, representert ved rektor Rosted og overlærerne ved Katedralskolen, beskrives bare indirekte. De sto for det syn som kongen kort etter februar 1810 forsøkte å komme i møte: Kongen foreslo «3 til 4 Professorater i hvert af Norges Stifter», knyttet til stiftets lærde skole, slik at elevene kunne påbegynne sine studier i Norge og utsette København-reisen til de skulle ta sitt hovedfag. Altså en slags miniuniversiteter eller junior colleges i vår tids terminologi.

Den andre fraksjonen i Det topografiske Selskab, Wedel og svigerfaren, Peder Anker, sto for et helt annet syn. De fremholdt at de egentlige universiteter, med sine røtter i middelalderen, «passe formentlig lidet til Europas nærværende Tarv, og endnu mindre med Norges». Det Norge fremfor alt trengte, var «Oplysning i oekonomiske, Bergverks-, Vand- og Skibsbygnings- og, om man vil, flere saadanne til Livets Brug og med Landets Natur passende Videnskaber og Kunster». Og fortsettelsen tyder på at det virkelig bare er opplysning i disse fagene, dvs. utdanning, og ikke forskning, de tok sikte på. De skriver: «Disse Videnskabers eller Kunsters Teori formenes tilstrækkelig vel at være afhandlet udi de i flere Europas Sprog værende Lærebøger og større Verker, f. Ex. sidste udgave af Arts et métiers etc.» (!) Det var ellers ikke noen vanlig høyskole de skisserte: Norske forhold krevde «praktisk kyndige Mænd, ansatte i Landet paa saadan Maade at de ved Omfaren og Betalning af Vedkommende kunde gavne og give nyttige Exempler og Underretning». En slags omgangshøyskole, altså. Men også et slags «Norgesnett». For de tenkte seg biblioteker og samlinger for maskiner og modeller, mønstre for skulptur, tegning osv. i Christiania og Trondhjem, og institusjonen måtte kunne få støtte fra bergseminaret på Kongsberg, Videnskabsselskabets samlinger i Trondhjem, Deichmanske bibliotek, o.l.

For «Universitetslærde» var det mindre behov, heter det, da de «sjelden forestod nogen Udførelse af Vand,- Skibs-, og anden Byg-ning». Siktemålet er altså temmelig entydig.

Danske utspill

At disse to universitetssyn sto mot hverandre i det utvalget som høsten 1809 forberedte saken i Norge, er svært interessant. De svarer nemlig helt til de to forslagene som ble lansert fra København kort tid etter. Og for myndighetene gjaldt det selvsagt å komme med noe som kunne appellere til viktige norske kretser.

Kongens utspill om en slags utvidede gymnaser kom akkurat mens visestattholderen var i København og fremholdt at det var viktig å komme nordmennene i møte. Vi vet ikke hvor detaljert kjennskap visestattholderen har hatt til de to syn, men noe har han ganske sikkert visst. I hvert fall fremkastet kongen tanker som han har hatt grunn til å tro at Niels Treschow, Rosted og flere akademikere kunne ha sans for.

Universitetsdirektionen hadde derimot slett ikke sans for kongens forslag. Det ville bli umulig, fremholdt den, å skaffe professorer, boksamlinger etc. til hele fire akademiske institusjoner. Dessuten hadde den mange innvendinger mot slike mellomanstalter; de ville på alle måter bli middelmådige.

I stedet foreslo Direktionen en læreanstalt for ustuderte, eller, som dens sekretær omtalte det, et Akademi for de tekniskoekonomiske Videnskaber. Og Direktionens begrunnelser liknet Wedels og Ankers: Universitetsliknende innretninger ville ikke bøte noe på bønders, fiskeres, håndverkeres osv. fordommer og mangelfulle opplysning, og det var på de områdene og på det nivået forbedringene trengtes.

Igjen vet vi ikke om den danske instans har kjent til kanskje til og med blitt gjort kjent med fra norsk side at et tilsvarende syn var blitt forfektet i Det topografiske Selskab. Tankene var jo utbredt i tiden, blant annet stimulert av utviklingen i Frankrike. Men i alle fall er likheten mellom Wedels og Direktionens tenkning interessant med tanke på Wedels senere rolle i saken.

Mistenkt og rådgiver

Kongen godtok Direktionens forslag 27. april 1810. Men så stoppet saken igjen opp på dansk side. Til gjengjeld ble den drevet videre frem av begivenheter både i Norge og Sverige. Christian August, nyvalgt som svensk kronprins, døde 28. mai og ble etterfulgt av Carl Johan (21. august). Allerede før Carl Johan ble valgt, var Wedel i forhandlinger med svensken grev Platen. Kongens mistanke ble snart vakt, og selv om stattholderen avviste den, ble ikke kongen beroliget. 8. februar 1811 bestemte han seg for å kalle Wedel til København for å ha ham under oppsyn. Ordren gikk ut på at han skulle komme straks, «og her forbli saalænge Deres personlige Nærværelse og Tjeneste maatte behøves...» Wedel nølte ikke, for hjem fra Hallingdal, hvor han som amtmann var til stede på vintertinget, brente kompromitterende papirer og satte 22. februar over Skagerrak og Kattegat til København. En uke senere, 1. mars, møtte han kongen.

Denne samtalen ble trolig avgjørende for universitetet. Men hvordan går det til at mannen som er mistenkt for landsforræderi, plutselig tiltros bestemmende innflytelse på universitetsutredningen? Den 23. februar skrev kongen til visestattholderen: «Grev Wedels Rygte kan ei bevæge mig til at behandle ham ilde; men Forsigtighed byder at vaage over en Mand, der har gjort sig i Europas Øine mistænkt for ei at være sindet saaledes, som han selv burde være.»

Wedel var altså en høyt respektert norsk leder, som man likevel måtte være på vakt overfor. Ved å beordre ham til seg, oppnådde kongen to ting: Han hindret Wedel i å handle på egen hånd, og han fikk en samtale med en leder som kunne gi ham verdifulle synspunkter på opinionen i Norge. Og denne var det nå virkelig grunn til å lytte til. For nå var ikke lenger hans største frykt den gradvis økende uavhengighet som et eget norsk universitet kunne føre til. Nå var den største faren at misnøye i Norge kunne gi plutselig norsk tilslutning til Sverige!

Det som er sikkert, er at kongen gikk inn i en samtale med Wedel og åpenbart godtok ham som talsmann for norske synspunkter.

Visste hvor nasjonen sto

Man kan spørre seg hva kongen hadde ventet eller håpet Wedel skulle si. Vi må da først påpeke at det var skjedd ting i Norge etter at Wedel hadde skissert sitt alternativ til et tradisjonelt universitet. Premiekonkurransen var avviklet, og vinneren var blitt kåret 7. februar, kort før Wedel dro hjemmefra. Et skrift, som hadde mye til felles med den wedel/ankerske skisse, hadde fått sterk motbør i bedømmelseskomiteen. Mens vinnerskriftet, Nicolai Wergelands Mnemosyne, gikk utvetydig inn for alt som hørte til et fullstendig universitet, med både de tradisjonelle og de nyere fagene. Og det fikk ikke bare overstrømmende ros i komiteen, men ble møtt med en bølge av entusiasme over hele Norge. Selskabet for Norges Vel ble oppfordret til å innby til nasjonalsubskripsjon, og i det hele til å oppfatte seg som representant for nasjonen. Wedel visste derfor godt hvor nasjonen sto, og også kongen har utvilsomt fått etterretninger om stemningen fra blant andre visestattholderen, som til og med var preses i Selskabet for Norges Vel.

Håpet kongen likevel på å få litt støtte til det syn at et fullstendig universitet ikke var hva Norge trengte? Eller var han allerede selv mer stemt for å gi nordmennene en innrømmelse som monnet, slik at han ønsket seg et vektig innlegg som kunne gjøre inntrykk på universitetsdireksjonen?

Det var i hvert fall dét han fikk. Vi har nemlig referat av hva Wedel sa til universitetsdireksjonen etter at kongen hadde beordret den til å lytte til ham. Wedel ser ut til å ha lagt bort sine tanker fra 1809. Han opptrådte åpenbart som den mest overbevisende talsmann for det syn at det verken kunne vinnes tilslutning i opinionen eller økonomisk støtte for noe annet enn et universitet som omfattet både de lærde og de allmennyttige vitenskaper, både forberedende og høyere akademiske studier i alle de «Sprog og Videnskaber som sædvanligen henhøre til Universitetsstudier». Dermed var det gjort. Direktionen gikk inn for et fullstendig universitet.

Kommisjonen av 1812

Referatet sier ikke hva Wedel gikk inn for i kommisjonen som skulle utarbeide planene for universitetet; vi er henvist til gjetninger ut fra hva vi vet om ham. På den ene side skissen fra 1809. På den annen hans sans for de store nasjonale linjer, hans kunnskap om resultatet av den norske priskonkurransen, og hans rolle som nasjonens talsmann noen måneder tidligere. Ellers har vi ingen vitnesbyrd om hans befatning med universitetet før han i en langt senere fase blir universitetskansler og støtter de unge begavelsene Welhaven, Schweigaard, Stang og P.A. Munch. Da støtter han altså ikke bare det praktiske livs behov, men også som i så mye av sin virksomhet det nasjonalt identitetsskapende. Og kanskje fremfor alt: talentene de som virkelig kunne skape noe. Som da han gikk imot fakultetets flertall og satset på P.A. Munch som historieprofessor mot Ludvig Daae.

Kommisjonen gikk inn for et oppsiktsvekkende omfattende universitet åtte fakulteter, inklusiv et naturvitenskapelig og et statsøkonomisk med tre professorer hver! Var dette bare et kompromiss som ga alle sitt, eller aner vi her noen av Wedels visjoner og hans vilje til å satse stort?

Anton Fredrik Andresen er magister i statsvitenskap. Han arbeider nå med en doktorgradsavhandling i historie om Det Kongelige Frederiks Universitets rolle i samfunnet i perioden 18111840.

Fakta

Artikkelforfatteren er forsker ved Forum for universitetshistorie. Det er et tverrfaglig tiltak som arbeider med universitets- og vitenskapshistorie i et bredt perspektiv og blant annet forbereder det verket som skal utgis til universitetets 200-årsjubileum i 2011. Flere studenter er knyttet til prosjektet, og annenhver tirsdag holdes det et forskerseminar som er åpent for alle.

Emneord: Språk og kultur, Historie, Moderne historie (etter 1800), Samfunnsvitenskap, Statsvitenskap Av Anton Fredrik Andresen
Publisert 1. feb. 2012 12:20
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere