Hvem er de virkelige biopiratene?

Farmasøytiske firmaers jakt på plantegener i tropiske områder, blir av noen betegnet som genrøveri. De som avviser denne bioprospekteringen kategorisk som genrøveri, nekter i realiteten folk i utviklingsland å utnytte de nye mulighetene for inntekter og utvikling. Det skriver Hanne Svarstad, forsker ved Senter for utvikling og miljø, i denne artikkelen.

I Tanzania finnes mye kunnskap om medisinske virkninger av planter. (Foto: Hanne Svarstad)

Biologisk mangfold er av noen blitt kalt det grønne gull og av andre informasjonsalderens olje. Det er ingen tvil om at jordas mangfold av arter, gener og økosystemer er svært verdifullt for menneskene. Legemiddelindustrien vier i dag stor oppmerksomhet til naturens egne kjemikalier som utgangspunkt for utviklingen av moderne medisiner. Tropiske områder inneholder mye grønt gull. Mer enn to tredjedeler av alle plantesorter finnes der. Dette er bakgrunnen for vår tids genjakt i fattige land i Sør.

Denne jakten - bioprospekteringen - blir fra enkelte hold sterkt fordømt. Kritikerne snakker om genrøveri. Mens den klassiske piraten er ute etter gull, forsøker dagens biopirater å frarøve u-landene deres grønne gull. Er denne metaforen et godt bilde på bioprospektering? Mange vil svare et definitivt nei. Bioprospektering er nemlig også blitt framsatt som svar på u-landenes behov for nye muligheter til å skape inntekter til utvikling og naturvern.

På jakt etter genjegere

Er man sosiolog og kommer over et slikt spennende problemområde, er saken klar. Da pakker man kofferten og drar ut i verden for å observere dette sosiale fenomenet. Selv tok jeg med mann og nyfødt barn, dro til Tanzania og ble der i to år. Der fant jeg etter hvert flere eksempler på hvordan planter samles inn og sendes nordover for analyser til næringsformål.

Hvite menn på blomsterplukking er slett ikke noe nytt i Afrika. Da David Livingstone reiste rundt på oppdagelsesferd midt på 1800-tallet, hadde han med seg en mann med navn John Kirk til å samle inn planter som ble sendt til den kongelige botaniske hagen i Kew i Storbritannia. Senere ble Kirk britisk generalkonsul på øya Zanzibar utenfor dagens Tanzania, og han fortsatte å sende planter fra Øst-Afrika til Kew. En av disse plantene kalles Flittige Lise. Det finnes litt over hundre sorter av Flittige Lise i Afrika, og omtrent halvparten av disse sortene vokser i regnfylte fjellskoger i Tanzania. Noen av sortene vokser bare innen relativt små områder. I Europa og USA er imidlertid Flittige Lise blitt en svært populær potteplante. Et moderat overslag viser at bare i Norge ble det i 1996 solgt over en million potteplanter med Flittige Lise for til sammen over 30 millioner kroner. Ikke noe av denne inntekten går tilbake til Tanzania som er et av verdens fattigste land.

Er dette genrøveri? Noen mener dette er urettferdig og synes at en prosentandel av slike inntekter bør sendes tilbake til kildelandet for biologisk mangfold der det kan finansiere utvikling og naturvern. Men fortidens overføringer av planter fra Sør til Nord er på ingen måte gjenstand for forhandlinger om betaling.

Det er derimot dagens bioprospektering. I Tanzania traff jeg representanter fra blant annet Shaman Pharmaceuticals Inc. Dette er et amerikansk selskap som ble etablert i 1989 for å samle inn og analysere medisinplanter. Hittil har Shaman jobbet i mer enn 30 forskjellige land i Latin-Amerika, Afrika og Sør-Øst-Asia. Selskapet baserer innsamlingene sine på informasjon fra tradisjonelle healere, altså (natur)leger eller medisinmenn. Dette kalles gjerne etnobotanikk. De innsamlede planteprøvene sendes til Shamans laboratorium i California der kjemikere og farmasøyter tester biokjemikaliene for virkninger og bivirkninger. Medisinutvikling er tidkrevende, og fremdeles er det ingen medisiner på markedet fra Shaman selv om selskapet jobber med flere lovende funn.

Gener blir eiendom og vare

Inntil nylig har naturens mangfold blitt betraktet som menneskehetens felles arv. Det har generelt vært en fri tilgang til plantegener, uten restriksjoner eller betaling. To viktige endringer har funnet sted. For det første har land i Nord introdusert intellektuelle eiendomsrettigheter - patenter - relatert til biologisk mangfold. Et selskap som tar patent, kan dermed beskytte sitt vitenskapelige funn mot konkurranse fra andre selskaper. Hvis patentholdere vil, kan de selge lisenser slik at andre kan benytte nyvinningene til medisinproduksjon mot betaling. Disse rettighetene er avgrenset i tid til om lag tjue år. Shaman og andre bioprospektører patenterer alle sine vitenskapelige funn. Shaman overlater selve produksjonen av medisinene til store legemiddelselskaper.

Den andre endringen kom med Konvensjonen om biologisk mangfold fra toppmøtet om jordas miljø og utvikling i Rio i 1992. Biokonvensjonen slår fast at kildelandene til biodiversitet har nasjonal suverenitet over denne ressursen. Dermed skal all bioprospektering i et land godkjennes av myndighetene på forhånd, og partene skal være enige om betingelsene for blant annet fordeling av inntekter.

Biopatenter i Nord er viet stor oppmerksomhet som kilde til Nord/Sør-urettferdighet. Men disse patentenes sikring av større inntekter fra bioprospektering kommer genrike u-land til gode dersom bioprospektør og kildeland har inngått en avtale om fordeling av inntektene. En slik avtale er påkrevd av Biokonvensjonen.

INBio er et institutt i Costa Rica som har gjort seg bemerket som et u-landsinstitutt som har oppnådd gunstige avtaler med legemiddelindustrien om bioprospektering. I 1991 inngikk INBio sin første avtale med den store medisinprodusenten Merck & Co. INBio oppnådde en direkte betaling på mer enn en million dollar for å samle inn og levere biologiske prøver. Dessuten vil INBio motta fastsatte prosentandeler av salgsinntektene ved eventuelle medisiner som kommer ut av samarbeidet.

I Tanzania har Shaman hittil gitt økonomiske bidrag til forskere, et forskningsinstitutt og tradisjonelle healere som de har samarbeidet med. Verken i Tanzania eller andre land har Shaman inngått avtaler der prosentandeler av salgsinntekter fastsettes. Selskapet uttrykker imidlertid at ved salg av nye medisiner vil det tilbakeføre noe av fortjenesten til alle lokalsamfunn og land som de har samarbeidet med. Shaman kjører en høy etisk profil og sier selv at de vil sørge for en rettferdig fordeling av inntektene fra nye medisiner. Det er imidlertid vanskelig å godta argumentet om rettferdighet så lenge selskapet ikke er villig til på forhånd å spesifisere den relative størrelsen på godene som skal tilfalle kildelandene. Dette minner mer om uforpliktende veldedighet. Dersom Tanzania og andre u-land skal oppnå full uttelling fra bioprospektering, må de bygge opp kompetanse og institusjonell kapasitet som gjør at de kan utnytte de nye mulighetene slik som Costa Rica.

Fra et sosiologisk ståsted er det interessant å studere denne prosessen med etablering av genressurser som en ny type varer. Selskaper i Nord blir i stand til å tjene penger på salg av genressurser som har vært gjenstand for teknologisk omforming. På samme måte er u-landsmyndigheter i ferd med å skape institusjonelle forutsetninger for å tjene penger på salg av genressurser fra sin natur. Dette er former for varegjøring som kan sammenliknes med liknende endringer som har funnet sted tidligere. Karl Polanyi har beskrevet dannelsen av markeder i Storbrittannia for land, arbeidskraft og penger. Samfunnsvitenskapens to store klassikere, Karl Marx og Max Weber, har studert introduksjonen av eiendomsrettigheter til produksjonsmidler i industrien. Genressurser kan betraktes som en type nyoppdagede produksjonsmidler der grunnleggende institusjonelle rammer i dag er under utarbeidelse.

Kildelandenes bidrag

Hva er det egentlig u-landene har å selge? Kildelandenes bidrag til bioprospektering består for det første av at biologisk mangfold stilles til disposisjon som en slags råvare. Vi kan sammenlikne det med oljen i Nordsjøen som er vår egen verdifulle naturressurs. Den gir vi ikke akkurat bort gratis. For det andre bidrar kildelandene med naturvern. Bioprospektører har funnet en ny plantesort i Korup Nasjonalpark i Kamerun. Planten er lovende som grunnlag medisin mot AIDS. Dersom Kamerun ikke hadde opprettet denne nasjonalparken, kunne planten vært utryddet før noen fant den.

For det tredje er bioprospektering ofte basert på kunnskapene til tradisjonelle healere og andre lokale eksperter. Tanzania er et attraktivt land for bioprospektører. Dette skyldes ikke bare at landet har en rik biodiversitet, men også at det finnes mye lokal kunnskap der om medisinske virkninger av planter. Om lag 60 000 tradisjonelle healere er registrert av myndighetene, og så å si hver eneste landsby har minst én tradisjonell healer.

For det fjerde deltar gjerne institutter og forskere i Sør i innsamling av plantemateriale og av og til også i analyser. Ofte er det imidlertid mangel på denne typen forskere og fagfolk i kildelandene. Men INBio er et eksempel på at det går an å etablere slik kompetanse. Nicolas Mateo er sjef for bioprospektering ved INBio. Da han var på besøk ved Universitetet i Oslo i høst, uttalte han følgende: - Det har liten hensikt for fattige land å fortsette å eksportere bananer til USA og Europa. Det fører ikke til utvikling. I stedet må vi satse på områder der vi kan bygge opp vitenskapelig og teknisk kompetanse slik at produktene vi selger, blir mer verdifulle. Bioprospektering er et slikt område.

Hanne Svarstad

Sosiologen Hanne Svarstad tok med mann og nyfødt barn, dro til Tanzania og ble der i to år. Der fant hun flere eksempler på hvordan planter samles inn og sendes nordover til analyser for næringsformål. (Foto: Kristen Faustino)

Helsegevinster

Dersom forskningen til Shaman fører til produksjon av effektive medisiner mot sykdommen AIDS, kan dette ha stor betydning for land som Tanzania der mange mennesker dør av AIDS. Spørsmålet er imidlertid om fattige land som Tanzania vil ha råd til å kjøpe disse medisinene. Når kontrakter med bioprospektører inngås, kan kildelandene kreve at de nye medisinene må være tilgjengelige for dem til kostpris. Kildelandene kan også kreve fri tilgang til teknologien slik at de kan produsere de nye medisinene selv.

Ifølge Verdens Helseorganisasjon (WHO) benytter 80 prosent av befolkningen i u-land tradisjonelle helsetjenester framfor moderne medisin, som er dyr og lite tilgjengelig. De tradisjonelle tjenestene kan ofte ved små kostnader forbedres betraktelig med kvalitetskontroll av medisiner og samarbeid med den moderne helsesektoren. Tradisjonelle healeres bidrag til bioprospektering kunne belønnes med støtte til slike forbedringer.

I Tanzania kan tradisjonelle healere fortelle forskjellige historier om hva de får igjen for å gi fra seg planter og kunnskaper til bioprospektører. I noen tilfeller får de ingen ting, i andre tilfeller får de betaling for et dagsverk som svarer til en vanlig månedslønn. Noen av dem har fortalt hvordan enkelte bioprospektører har tatt med seg lokale representanter for statsmakten og dermed presset dem til samarbeid.

Forvaltning av biologisk mangfold

Mange ser på bioprospektering som en ny måte å finansiere bevaring av biologisk mangfold. Da INBio inngikk avtale med Merck & Co., ga instituttet ti prosent av de umiddelbare inntektene sine til miljømyndighetene i Costa Rica for å finansiere bevaring av biologisk mangfold. Likeledes har instituttet forpliktet seg til å gi halvparten til samme miljømyndigheter av det de får i salgsinntekter ved nye medisiner.

Mange synes det er viktig at kunnskapen som bioprospektørene samler inn, blir tilbakeført til lokalsamfunnene. Dette kan imidlertid få konsekvenser. Lokale kunnskaper om plantenes medisinske virkninger er i noen tilfeller allemannseie. I andre tilfeller er det snakk om hemmeligheter som besittes av noen få. Tradisjonelle healere i Tanzania er redde for at kunnskapene deres skal spres. Da risikerer de å miste næringsgrunnlaget sitt i konkurranse med nye aktører. Nykommere, som ikke nødvendigvis er opptatte av å sikre gjenvekst, kan forårsake lokale utryddelser. Dessuten har healerne gjerne stor respekt for de åndelige kreftene som de og ingen andre har fått i oppgave å forvalte. Forskere og bioprospektører bør derfor trå varsomt dersom de ønsker å belønne lokale kunnskaper. På dette området finnes mange myter og enkle modeller mens det er mangel på solid samfunnsvitenskapelig empiri om virkelighetens mangfoldige verden.

Fordelingen av inntektene fra bioprospektering innad i et land betinges av hvilke grupper og interesser som får delta i forhandlingene med bioprospektørene. På Filippinene har vitenskapsfolk og frivillige organisasjoner satt søkelys på bioprospektering. Dette har resultert i en egen lov og en komité der forskjellige interesser er representert. Organisasjonene er særlig opptatt av å sørge for lokale fortjenester. African Centre for Technology Studies (ACTS) i Kenya holder kurser for statsansatte og organisasjoner fra hele Afrika der spørsmål om institusjonelle rammer og fordeling av inntekter fra bioprospektering står sentralt.

Det er mange trekk ved dagens bioprospektering som må endres dersom u-landene og lokale eksperter på medisinplanter skal få en rettferdig betaling for sine bidrag. Oppbygging av institusjonell kapasitet i kildelandene er avgjørende for at bioprospektering skal bidra til utvikling istedenfor utbytting. De som avviser denne virksomheten kategorisk som genrøveri nekter i realiteten folk i Sør å utnytte de nye mulighetene for inntekter og utvikling. Likeledes innebærer en prinsipiell avvisning av «patenter på liv» at bioprospektører og kildeland ikke skal kunne sikre sine inntekter mot andre selskapers piratkopiering av nye medisiner. Dermed frarøves u-landene inntektsmuligheter. Dette røveriet står dagens biomoralister bak. Det er dem som virkelig kan kalles biopirater.

Litteratur:

Anon. 1995: Biopiracy Update: A Global Pandemic. RAFI Communique, Sept./Oct. Rural Advancement Foundation International. Ottawa.

Bell, Janet 1997: Biopiracys' latest disguises. Seedling, June, Vol. 14, No. 2. Genetic Resources Action International. Barcelona.

Benjaminsen, Tor A. og Svarstad, Hanne (red.). Kommer våren 1998: Samfunnsperspektiver på miljø og utvikling. Tano Aschehoug. Oslo.

Hanne Svarstad har magistergraden i sosiologi og mottar i dag doktorgradsstipend fra Norges forskningsråd. Siden 1990 har hun arbeidet ved Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo, med forskning om biologisk mangfold og u-land.

Emneord: Teknologi, Bioteknologi, Samfunnsvitenskap, Sosiologi Av Hanne Svarstad
Publisert 1. feb. 2012 12:17
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere